Trygve Bratteli
Statsminister 1971-1972 og 1973 -1976
Artikkel | Sist oppdatert: 15.08.2017 | Statsministerens kontor
Trygve Martin Bratteli var bygningsarbeider og politiker.
Statsråd 19. november 1951-22. januar 1955, sjef for Finansdepartementet.
Statsråd 28. desember 1956-28. august 1963, sjef for Finansdepartementet. Sjef for Samferdselsdepartementet 23. april 1960, også fungerende sjef for Finansdepartementet 5. januar-19. februar 1962.
Statsråd 25. september 1963-20. januar 1964, sjef for Samferdselsdepartementet.
Statsminister 17. mars 1971-18. oktober 1972.
Statsminister 16. oktober 1973-15. januar 1976.
Født i Nøtterøy i Jarlsbergs og Larviks amt (Vestfold) 11. januar 1910, sønn av skomaker og småbruker Terje Hansen Bratteli (1879-1967) og Martha Barmen (1881-1937).
Gift 16. april 1946 med journalist Randi Helene Larssen (1924-2002), datter av redaktør Olav Larssen (1894-1981) og Aslaug Rustad (1892-1987).
Død i Oslo 20. november 1984. Gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Trygve Bratteli vokste opp på et småbruk på Nøtterøy, som nummer fire av 11 søsken. Faren hadde skomakerverksted i våningshuset. Etter folkeskole og framhaldsskole ble han 14 år gammel visergutt hos en landhandler. To år senere dro han med hvalfangere til Antarktis og arbeidet en sesong på fabrikk på Sør-Georgia. Deretter opplevde han at både utdannelses- og arbeidsmuligheter var stengt. Han tenkte på å reise til USA, men fikk avslag på visumsøknaden.
18 år gammel var Bratteli bitter over et samfunn som ikke kunne gi unge menn verken utdannelse eller arbeid. Sammen med faren meldte han seg inn i Nøtterøy Arbeiderparti, der han ble formann i ungdomslaget. I perioder fikk han arbeid som bygningsarbeider, med taktekking som spesialitet.
På den sosialistiske dagskolen på Malmøya møtte han i 1933 lederne i arbeiderbevegelsen, og de la merke til ham. Arbeiderpartiets formann, Oscar Torp, spurte om han ville bli redaktør i avisen Folkets Frihet i Kirkenes, og i februar 1934 var han på plass der. Noen måneder senere ble han imidlertid valgt til sekretær i Arbeidernes Ungdomsfylking og redaktør av bladet Arbeiderungdommen. Fra september 1934 var hans arbeidsplass Arbeiderpartiets hovedkvarter i den nye Folketeaterbygningen i Oslo.
Bratteli markerte seg som en sterk ungdomspolitiker utover i 1930-årene. Han var inspirert av Arbeiderpartiets nye politikk, samtidig som han ble mer og mer opptatt av den trusselen som tysk nazisme representerte. Politikk og organisasjonsarbeid tok all hans tid; av noen ble han omtalt som asket. Selv så han tilbake på disse årene som en lykkelig tid.
Etter det tyske angrepet på Norge i april 1940 og kongehusets, Stortingets og Nygaardsvold-regjeringens flukt, var det en politisk forvirret tid i Oslo. Bratteli var fungerende landssekretær i Arbeiderpartiet, og var opptatt av man ikke måtte gå for langt i samarbeid med okkupantene.
Etter AUFs landsstyremøte sent i august 1940, slo Arbeiderbladet opp uttalelsen som Bratteli hadde skrevet. Den understreket nasjonal frihet, demokratiske idealer, frie valg og trykke- og talefrihet. Dagen etter ble avisen nektet å komme ut, og en måned senere fulgte forbudet mot alle andre politiske partier enn Vidkun Quislings Nasjonal Samling.
Bratteli måtte nå finne seg annet arbeid, og havnet som bygningsarbeider i bombeherjede Kristiansund de neste to årene. 11. juni 1942 ble han arrestert og ført til fengsel i Trondheim. Derfra gikk veien til fengselet i Møllergata 19 i Oslo, fangeleiren på Grini og så Sachsenhausen-leiren i Tyskland. De to siste årene var han i de tyske tilintetgjørelsesleirene Naztweiler, Dachau, Ottobrünn, Dautmergen og Vaihingen.
Da en svensk Røde Kors-buss fant ham og de andre gjenlevende norske fangene i Vaihingen 5. mai 1945, veide Bratteli 47 kilo. Via Danmark og Sverige gikk ferden til Oslo, dit han kom 15. mai. Tre dager senere ble han ansatt som Arbeiderpartiets sekretær.
På Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1945 ble Bratteli valgt til nestformann, Einar Gerhardsen til forman og Håkon Lie til sekretær. De skulle komme til å lede partiet de neste 20 årene. Ved valget i 1949 ble Bratteli innvalgt på Stortinget, etter at han hadde ledet forsvarskommisjonen av 1946. På Stortinget ble han formann i finanskomitéen, og da Oscar Torps regjering overtok 19. november 1951, ble Bratteli finansminister.
Mot slutten av regjeringen Torps tid, ble uenighet om den økonomiske politikken en stor belastning på Brattelis helse, og legene advarte ham mot å fortsette. Han var også bitter over at Gerhardsen ikke hadde gitt regjeringen den støtten han burde ha gitt som partiformann og gruppeformann på Stortinget. Da Torps regjering gikk av 22. januar 1955, gikk Bratteli tilbake til Stortinget.
Det var med ulyst Bratteli sent i desember 1956 igjen kom tilbake som finansminister, da Mons Lid gikk ut av Gerhardsens tredje regjering. I april 1960 ønsket han avløsning og ble samferdselsminister, en post han hadde fram til mellomspillet med John Lyngs regjering i august-september 1963 og så igjen fram til Gerhardsens fjerde regjering 12. oktober 1965 overlot makten til Per Bortens regjering.
På Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1965 overtok Bratteli som formann etter Gerhardsen. Året før var han også blitt valgt til parlamentarisk leder. Hans innsats i opposisjon de neste årene vant respekt og beundring langt utover Arbeiderpartiets rekker. Høsten 1969 gjorde Arbeiderpartiet et godt valg og fikk 46, 4 prosent av stemmene.
Spenningene innad i Per Bortens regjering ble tydelige da spørsmålet om norsk medlemskap i EEC (EF, EU) kom opp, og i mars 1971 gikk regjeringen i oppløsning. Regjeringsoppdraget gikk nå til Arbeiderpartiet, med Bratteli som frontfigur. 17. mars tok hans arbeiderpartiregjering over, med meningsmålingstall på over 50 prosent bak seg.
Sentrale saker for Brattelis første regjering kom til å bli utforming av norsk oljepolitikk etter funnene av drivverdige forekomster på norsk sokkel i Nordsjøen, senking av aldersgrensen i folketrygden fra 70 til 67 år, lov om bedriftsforsamlinger og opprettelse av Miljøverndepartementet 8. mai 1972.
Som for Borten-regjeringen var EF-saken splittende også for Arbeiderpartiet. En måneds tid før folkeavstemningen 25. september 1972, sa Bratteli i en tale på Gjøvik at hans regjering ville måtte gå av dersom folket skulle si nei til regjeringens forslag om at Norge burde gå med i EF. Følgen ble at Brattelis regjering overlot makten til Lars Korvalds borgerlige koalisjonsregjering 18. oktober 1972, siden folkeavstemningen endte med nei-flertall.
Det begynte nå å bli tydelig at Bratteli ikke hadde samme arbeidskraft som tidligere. Valget i 1973 ble det svakeste for Arbeiderpartiet siden 1930, med 35,3 prosent av stemmene. Men sammen med Sosialistisk Folkepartis stemmer var dette likevel et tilstrekkelig parlamentarisk grunnlag til at Bratteli 16. oktober 1973 dannet sin andre regjering.
I 1974 ga Bratteli beskjed om at han ikke ville stille til gjenvalg som partiformann på Arbeiderpartiets landsmøte i 1975. Dette åpnet for en strid som Einar Gerhardsen søkte å bilegge ved et kompromiss med Reiulf Steen som formann og Odvar Nordli som statsministerkandidat. Dette ble godtatt av landsmøtet. Brattelis ønske om å gå av som statsminister først ved stortingsvalget høsten 1977, ble imidlertid ikke oppfylt. Allerede 15. januar 1976 overlot Brattelis andre regjering makten til Odvar Nordlis regjering.
Bratteli gikk nå tilbake til Stortinget, der han ble valgt til parlamentarisk leder. Han ble gjenvalgt til Stortinget i 1977, og ble også gjenvalgt som gruppeformann.
De siste årene av sitt liv var Bratteli preget av senvirkninger av de påkjenningene han hadde vært utsatt for under krigen, blant annet ved at hukommelsen sviktet. Etpar måneder før sin 75-årsdag i 1984, døde han etter et hjerneslag.
Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Gravferdsetaten i Oslo