1962: Regjeringens biltjeneste

Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet hadde siden 1945 hatt egne sjåfører. Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet hadde brukt sjåfører fra henholdsvis politiet og Postdirektoratet.

Også før 1945 hadde noen departementer hatt egne biler og sjåfører. I årene 1940-1945 fantes det flere regjeringsbiler enn i 2012, om vi summerer antallet biler som var i tjeneste for den norske eksilregjeringen i London og for de nazi-styrte departementene i Oslo.

Like etter første verdenskrig, i 1919, var det flere forsøk på å etablere en felles biltjeneste for departementene, men det kom ingen fast ordning ut av det.

Ser vi lenger tilbake - mot Norges nye start i 1814, ser vi et århundre med hovedsakelig innleide kusker og hestekjøretøyer i regjeringens og departementenes tjeneste. Og vi ser militære ryttere som før jernbanens og telegrafens tid sto for kurertjenesten mellom regjeringen i Christiania og den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Det tok mer enn en uke hver vei, men regjeringsposten kom fram.

Det hører med til bildet at det ved Slottet og dets forløper Paléet har vært kjøretjeneste siden tidlig på 1800-tallet – først med hester og vogner, senere også med biler, siden 1945 bare med biler.

1814-1919 - Ingen felles kjøretjeneste

Hovedmønsteret for regjeringstransport i Kristiania på 1800-tallet, ser ut til å ha vært innleie av vognmannstjenester. Hverken Statssekretariatet eller embetet som Sekretær for Den norske regjerings formann, forløperne til Statsministerens kontor, ser på denne tiden ut til å ha hatt egne kusker, hester og vogner. Dette utelukker likevel ikke at enkelte departementer kan ha hatt egen kjøretjeneste.

"4 Heste, Kjærre og Sæleleie" samt "Sundpænge"

Kammerherre Christian Holst, som var deltids sekretær for stattholderen, førstestatsråden og senere statsministeren fra 1829 til 1876, brukte i alle fall ikke statlig kjøretøy da han var på tjenestereise Christiania-Vänersborg-Christiania 2.-8. juni 1844. Hans regning til «Finants- Handels- og Told-Departementet» viser at han la ut for «4 Heste, Kjærre og Sæleleie» samt «Sundpænge ved Sandesund og Svinesund». Tre uker senere, 22.-28. juni, gjorde han reisen på nytt, også da med leid kjøretøy.

Også innenbys leide Holst kjøretjenester. 26. juli 1849 betalte han 3 spesidaler til vognmennene Eling Elingsen og L. Pedersen for «Kjøring fra Frimurer-Logen til Slottet».

Et gløtt inn i 1800-tallets reisetider får vi i tre telegrammer som Statssekretariatet mottok fra kong Carl XVs følge 29. september 1859, på vei innover mot Kristiania. Kl. 11.25 ble det meldt at kongen passerte Moss kl. 11.15, kl. 12.30 passerte han Hølen og kl. 16.10 Drøbak. Dermed nådde han middagen i Stiftsgården i Rådhusgaten kl. 18.00, med innlagt salutt fra festningen – nesten syv timer etter at han hadde passert Moss.

"Flytning", "Ilfragt" og "Storthingets Aabning"

En omfattende kjøreoppgave fikk vognmann Nils Olsen av Statssekretariatet 19. mai 1896, nemlig «Flytning (24 Læs) til Huitfeldtsgt.» Sekretariatet hadde da siden 1840-årene holdt til i kvadraturen ved festningen, nær Stiftsgården der førstestatsråden og fra 1873 statsministeren bodde og arbeidet. Nå flyttet statsministeren til nyinnkjøpt bolig i Parkveien 45, og sekretariatet kom etter til samme kant av byen.

Mannen som i førti år, fra 1. august 1881 til 31. desember 1921, var Statssekretariatets altmuligmann, med ansvar også for innleie av kjøretjenester, var Chr. Melbye – først ansatt som bud, fra 1898 som «vagtmester». Melbye overtok etter "forrettende Bud" Hansen, som da hadde vært ansatt i Statssekretariatet siden 1873.

Statssekretariatets regnskap viser jevnlige utlegg til for eksempel «Transport af en Kasse» eller «Ilfragt til Stockholm», 26. februar 1890. Eller som 4. november 1897: «Kjørsel af en Byste (Statsm. Stang)», med stor sannsynlighet en av de to Stang-bystene som i dag er i Statsministerens kontors eie.

I årene 1901-1917 viser Statssekretariatets regnskap at vognmann Carl M. Olsen jevnlig stilte med kusker, hester og vogner til «Storthingets Aabning» og «Storthingets Slutning». Antallet vogner varierte fra to til åtte, mens det vanligste var tre-fire – til en pris av 6 kroner vognen, pluss 1 krone i «Drikkepænge» til hver kusk.

8. mai 1906 hyrte vaktmester Melbye inn vognmann Olstad til «Flytning til Regjeringsbygningen». Prisen var hele 250 kroner, og anledningen var at Statssekretariatet nå flyttet fra Huitfeldts gate 11 til nybygget i Akersgaten 42 – Regjeringsbygningen som senere også skal kalles G-blokken.

Drøyt to år senere, 12. juni 1908, kjørte samme vognmann Olstad 6 lass med «Statsraadets Inventarium» til Regjeringsbygningen, til en pris av 42 kroner. Muligens var det da bygningens statsrådssal, i andre etasje mot Apotekergaten, ble tatt i bruk. Et drøyt tiår senere ble salen omgjort til kontor, og regjeringskonferansene flyttet til ny statsrådsal i andre etasje i Victoria Terrasse 1 (Nordkvartalet).

Kroning

I 1906 kom det som må ha vært vaktmester og transportansvarlig Melbyes store reisesommer gjennom hans mange år i Statssekretariatet. Årsaken var at kong Haakon VII og dronning Maud ble kronet i Nidarosdomen 22. juni 1906, før de la ut på sin kroningsferd sørover langs kysten.

28. juni fikk Melbye utbetalt «Reiseutgifter til Trondhjem kr. 127,15», 11. juli fikk han kr. 10,45 for blant annet «1 Telegram, Porto, 1 Vognmand, 1 ditto, 1 Blækhus … i Anledning af Trondhjemsreisen» og 7. august fikk han utbetalt kr. 105,90 for «Reiseutgifter til Bergen». I Bergen ble det holdt statsråd under kroningsferden, på Gamlehaugen, og Christian Michelsens regjering var så godt som fulltallig til stede også i Trondhjem – begge steder med egen vaktmester.

"Automobil" 1912

13. mars 1912 fikk vaktmester Melbye utbetalt kr. 2,50 for «Tur til Kongssæteren (Underskrift)», trolig en hastereise han tok selv. Om han brukte Holmenkolbanen eller leide vogn for å få kong Haakons underskrift på et dokument, fremgår ikke av regnskapet. Kanskje leide han en «Automobil». I alle fall viser regnskapet at Melbye 18. mai 1912 fikk dekket utgifter til «2 automobiler, frimerker …» med kr. 5,80. Dette er første gang regnskapet omtaler en automobil.

Regjeringens bilbruk ser ut til å ha økt raskt i 1912. 25. mai fikk Melbye dekket utgifter til «3 automobiler til Slottet (Regj.)» med kr. 6,70. Var dette første felleskjøring med bil fra Regjeringsbygningen i Akersgaten til statsråd på Slottet?  22. november 1912 fikk Melbye utbetalt kr. 4 for «automobiler for regjeringen til jernb.». Etpar år senere, 19. august 1914, er det omstendelige «automobil» erstattet i regnskapet med «bil».

17. januar 1922 fikk «Fhv. vaktm.» Christian Melbye sin siste utbetaling fra Statssekretariatet: kr. 65 for «Håndklædevask 1/6-31/12-21» og kr. 4,55 for «Frimerker, bil». Da hadde han 20. desember 1921 fått utbetalt sin siste månedslønn på kr. 375, og sin faste godtgjørelse for husleie og «Tjenestedragt». Mens han er ikke oppført med «Vedbæring» siden sekretariatet flyttet til Regjeringsbygningen. Vedbæring var tidligere en av Melbyes faste oppgaver i vinterhalvåret gjennom alle år.

Vaktskifte 1922

Etter vaktmester Christian Melbye kom assistent Harry Jørgensen i 1922 inn som altmuligmann, herunder transportansvarlig, i Statssekretariatet. Da var det så smått begynt å dukke opp tanker om en felles biltjeneste for departementene, samtidig som enkelte departementer nå hadde skaffet seg egen bil.

Også Jørgensen ble lenge i tjenesten. Da regjeringen i mai 1945 vendte hjem fra sitt eksil i London, var han i mange år ennå Statssekretariatets faste altmuligmann.

1919-1940 - Tilløp til biltjenester

I 1919, mer enn førti år før Regjeringens biltjeneste ble opprettet, ble det tatt flere initiativ som gjaldt departementenes bilbruk. Det var gått bare et drøyt tiår siden de første automobilene var kommet til Norge, det totale antallet biler hadde passert 400 i 1911, en lov om bruk av motorvogner var kommet på plass i 1912. Nå var første verdenskrig over. Det var på tide å se fremover.

6. juni 1919 skrev en medarbeider i UD et notat «Ang. anskaffelse av automobil til Utenriksdepartementet». Han viste til at det ble brukt mye penger på å leie bil til å frakte hastesaker til regjeringsmedlemmer og ambassader, og til å hente personer til møter, mottagelser og annet. UD-medarbeideren fant det rimelig at også utenriksministeren (Venstres Nils Ihlen) hadde en bil til rådighet, for «… nettopp naar det trænges er det ganske umulig at faa fat i en drosche-automobil».

Notatet viser til at både Forsvarsdepartementet (FD), Industriforsyningsdepartementet og statlige krisekontorer nå like etter første verdenskrig hadde egne biler. Ettersom noen av krisekontorene nå skulle avvikles, syntes forfatteren det ville være rimelig at UD fikk overta en bil. Han la til at UD hadde «en udmerket chauffeur i bud Sønsteby som tidligere har kjørt for Prins Olaf».

Mens notatet av 06.06.1919 vandret gjennom UD-kontorene i Midtkvartalet på Victoria Terrasse, fikk det 16. oktober samme år en tilføyelse om at Statens Fiskecentral skulle selge sin røde Stutz, som «vilde passe meget godt». Dagen etter viser en påtegning at forslaget er forelagt ledelsen, med svar «nei». Stutz Motor Company i Indianapolis i USA, produserte luksusbiler i årene 1911-1935.

17. desember 1919 gikk det brev til departementene fra «Komiteen til utredning av spørsmaalet om fællesdrift av Statens automobiler i Kristiania», under Handelsdepartementet. Komiteformannen, postfullmektig Emanuel Erichsen, bad departementene opplyse om de eller underlagte etater «besidder nogen automobil». Departementene ble bedt om å opplyse antall biler, spesifikasjoner, garasje, personell, driftsledelse, mekanikere, kjøretid pr. bil pr. dag og eventuelle planer om nyanskaffelser.

Dette var i realiteten et forsøk på å starte en regjeringens biltjeneste.

Tidlig i 1920 svarte Landbruksdepartementet (LD) at man der hadde «en 6 seters Stutz» (trolig samme bil som den som ble nevnt i UD-notatet noen måneder før), som gjerne kunne brukes av de andre departementene på Victoria Terrasse når LD ikke brukte den. LD, som holdt til i Nordkvartalet på Victoria Terrasse, bad UD oppnevne en funksjonær som kunne samordne bruken av bilen. LD presiserte at «Der gis ikke drikks til chauffeuren».

I april 1920 svarte UD at man hadde oppnevnt «vagtmester Søgaard til at motta alle henvendelser om automobilens benyttelse … i telefon 5584». Underoffiser Otto M. K. Søgaard var UDs myndige vaktmester fra 1905 til 1937. I en stortingsdebatt i 1924 ble han av senere stortingspresident Carl J. Hambro omtalt som «en pryd for etaten».

Det ser ut til at disse tilløpene til biltjeneste ikke kom mye lenger enn til planleggingsstadiet. Et drøyt år senere, 30. juni 1921, ble det i alle fall internt i UD meldt at FD nå hadde stilt bil til disposisjon for utenriksministeren – en bil som UDs funksjonærer kunne bruke når ministeren selv ikke brukte den. Henvendelse om bruk av bilen skjer til vaktmesteren, heter det. Få uker etter, 19. juli 1921, gjentok LD sitt tilbud til de andre departementene om å bruke Stutzen.

Kanskje var det begynt å bli konkurranse om å tilby biltjenester? 20. juli 1921 oversendte i alle fall Arbeidsdepartementet (AD) (forløperen til Samferdselsdepartementet) et brev fra Hovedstyret for Statsbanene (NSB) der det heter at Statsbanenes automobilavdeling kunne utføre persontransport for departementene. Noen måneder tidligere, 15. februar 1921, hadde Statsbanene på samme måte tilbudt å utføre varetransport for departementene med sine lastebiler. AD bad nå departementene om «at innkjøp av personbiler for statens regning ikke foretas før statsbanenes ledige personbiler er disponert».

Denne sommeren var det for øvrig ikke bare biler det var snakk om på regjeringsnivå. 23. juli 1921 hadde Morgenbladet saken «Paa ridestellet skal storfolk kjennes», der den nytiltrådte Venstre-utenriksministeren Arnold Ræstad fikk gjennomgå for at han skulle ha spurt forsvarsminister (og general) Ivar Aavatsmark om å få militær sjøflytransport ned til sin sommerbolig på Skåtøy ved Kragerø. Avisen mente at saken hadde strandet på at ingen militærflyver ville stille opp.

Hovedpersonene i flysaken sommeren 1921: til venstre utenriksminister Arnold Ræstad (foto 1926: Postmuseet) som ønsket at forsvarsminister Ivar Aavatsmark (til høyre, foto 1916: Norsk Folkemuseum) skulle ordne flytransport til hytta ved Kragerø.

En måneds tid senere, 23. august 1921, fikk det nå mer enn ett år gamle bilnotatet i UD sin endelige skjebne med følgende påtegning: «Forsvarsdept stiller automobil til rådighet på forlangende. Likeså Statsbanenes automobilavd.». Etter dette ser det ut til at i alle fall UD heller benyttet seg av muligheten til å bruke militær bil enn LDs Stutz eller NSBs biler. 6. oktober 1925 viser et brev fra FD til UD at det har vært et møte på ministernivå der et av temaene var bruk av «hærens motorkjøretøier».

27. mai 1926 viser regnskapet at Statsrådsekretariatet (Statssekretariatets nye navn fra 1. januar 1926) fortsatt i noen grad dekket sitt transportbehov ved innleide tjenester. Den dagen fikk «Chr.a. Transport-B» utbetalt kr. 9,- for et kjøreoppdrag.

I årene fram mot krigsutbruddet i 1939/1940 ser det ikke ut til at biltallet i departementene økte særlig. Hovedbildet ser fortsatt ut til å være at hverken Statsrådsekretariatet eller departementene hadde egne biler, og at de ved behov enten brukte drosje eller bestilte bil fra etater som hadde det – som politi, forsvar og statsbaner.  Da Handelsdepartementet 19. mai 1933 sendte brev til alle departementer med spørsmål om «opgave over Statens biler», svarte UD at man der ikke hadde noen bil, og at det ved utenriksstasjonene bare var legasjonen (ambassaden) i Moskva som hadde bil.

I 1936 måtte statsminister Johan Nygaardsvold, som da også var sjef for Arbeidsdepartementet, likevel beskjeftige seg litt med bilpolitikk. 3. november det året signerte han et rundskriv om at departementer og etater fortrinnsvis burde kjøpe snøkjettinger fra A/S Kjættingfabrikken til «motorvogner som tilhører staten». 4. november videresendte Nygaardsvold brev fra Statsrevisjonen (nå Riksrevisjonen) om at staten nå burde bli selvassurandør for de rundt 1.000 bilene som den eide.

1940-1945 - Flukt og eksil

Transportsiden ved de dramatiske døgnene fra 9. april til 7. juni 1940, viser at det fortsatt var langt mellom bilene på regjeringsnivå. Statsminister Johan Nygaardsvold tok natten 8.-9. april bena fatt gjennom Slottsparken, fra leiligheten i St. Olavs gate 35 til regjeringskonferansen på utenriksminister Halvdan Kohts kontor i Midtkvartalet på Victoria Terrasse.

Mens kongefamilie, storting og regjering fulgte ekstratoget som stortingspresident Carl J. Hambro hadde sørget for å sette opp fra Oslo til Hamar om morgenen 9. april, tok statsministeren drosje oppover med sin familie.

Statsministersekretær Finn Solberg Larsen (fra 1946 Finn Lønnå), som fra oktober 1939 var den eneste ansatte på det nyopprettede Statsministerens kontor, kunne først komme etter til Hamar noe senere på dagen. Han måtte låne seg en bil, tømme statsministerens kontor i Regjeringsbygningen (G-blokken) og sørge for at viktige dokumenter ble brent et sted i Bærum.

Da Solberg Larsen meldte seg for Nygaardsvold på Hamar om ettermiddagen 9. april, avtalte de ikke noe nytt treffpunkt seg imellom. De kom derfor til å reise til Elverum hver for seg den kvelden - Nygaardsvold med fabrikkeier Mustad som tilfeldigvis plukket ham opp på gaten; Solberg Larsen senere med sin lånte bil.

10. april ble statsministeren og flere andre regjeringsmedlemmer kjørt fra Elverum til Nybergsund med utrykningspolitiets buss, mens Solberg Larsen kom etter med sin bil. Denne og de andre bilene som regjeringen nå disponerte, ble 11. april malt hvite. Samme dag tilbød Solberg Larsen statsministeren å bli med i hans bil, men Nygaardsvold valgte å takke ja til transport med en av Slottets biler.

Regjeringen reiste nå videre i flere grupper og med ulike transportmidler, inntil de 29. april gikk om bord i den britiske krysseren HMS Glasgow i Molde og lot bilene stå igjen. Slottets biler var 12. april kjørt over til Sverige i kronprinsesse Märthas følge. De ble erstattet av andre biler fram til Molde.

Under oppholdet i Indre Troms i mai-juni 1940, ble konge og regjeringsmedlemmer transportert av folk i området. En av disse var Halvor Dørum i Øverbygd i Målselv, som 18 år gammel kjørte statsminister Nygaardsvold til og fra regjeringsmøter med hest og slede.

London

I London ble nokså snart bilsituasjonen på regjeringsnivå en annen enn den hadde vært i Oslo før krigen. Den norske ambassadens kopibok viser at det i januar 1942 var 18 biler registrert på kongen, kronprinsen, ambassadøren, regjeringsmedlemmer og norske embets- og tjenestemenn. Ambassadør Erik Colban søkte nå London City Council om fornyet lisens og skattefritak for disse bilene. Statsminister Nygaardsvolds bil hadde registreringsnummer DUR 777.

Colban forsøkte på sin side å bidra til å holde tallet på «regjeringens biler» på et nivå som rimte med den stadig vanskeligere forsyningssituasjonen i England i 1942.  Redaktør Carl Huitfeldt ved Den Kgl. Norske Regjerings Informasjonskontor måtte gå flere brevrunder før Colban gikk med på å søke fornyet lisens for tjenestebilen hans.

Noen av de norske regjeringsbilene i London hadde egen sjåfør, andre ble kjørt av embets- og tjenestemennene selv. Et tema ambassadør Colban flere ganger ble bedt av Foreign Office (britisk UD) om å ta opp på egnet måte, var norske hoff- og regjeringssjåførers brudd på fartsgrensene i London. Sjåførene var i utgangspunktet ikke omfattet av diplomatisk immunitet, men britiske myndigheter strakte seg langt for å slippe å bøtelegge dem. Om ambassadøren kunne forsikre at fartssynderen var blitt behørig irettesatt av sin sjef, lot man det bli med det.

Ambassaden var også mellomledd når de norske regjeringsbilene trengte deler eller vedlikehold. I september 1942 var det statsminister Nygaardsvolds bil som trengte å bytte slitte dekk, fremgår det av brev fra ambassaden til Foreign Office.

Som mellomledd for de norske regjeringsbilene i London 1940-1945, var det ambassaden som fikk merke interessen når krigen var over og kongehus og regjering skulle vende hjem. 15. mai 1945 skrev bilfirmaet Alpe & Saunders Ltd at de var interessert i å kjøpe biler som ambassaden «ventelig vil ha til disposisjon i nær fremtid». Men ambassaden måtte skuffe firmaet med at man «ikke har noen biler til salgs». Trolig ble bilene solgt direkte av Slottet, Statsministerens kontor og departementene.

En udatert liste, trolig fra et av de siste krigsårene, viser at det da var 22 norske regjeringsbiler i London. Statsministerens bil hadde nå registreringsnummeret DRO 112.

Oslo

Også i Oslo ble antallet departementsbiler et ganske annet under krigen enn det hadde vært før. Med unntak av Statsministerens kontor, UD og FD fortsatte departementene i stor grad sin forvaltningsmessige virksomhet i Oslo. Dette skjedde under nazistisk ledelse, men med et stort antall embets- og tjenestemenn som hadde som hovedmål å holde samfunnet i gang inntil okkupantene og deres norske medhjelpere igjen var borte.

I et notat i Finansdepartementets statsgjeldkontor av 14. november 1945, ligger denne beskrivelsen av bilsituasjonen i departementene i Oslo under krigen:

"I nasi-tiden ble der annet sving på det. Da ble der kjøpt biler både i øst og vest. Hver 'minister' hadde en eller flere vogner med statslønnet sjåfør og der var stadig leven om lønnen".

En av sjåførene som kjørte regjeringsbil i Oslo under krigen, var Bjarne Nordby. Han var sjåfør i Forsyningsdepartementet fra 1941, i Næringsdepartementet 1943-1945 og fra 8. mai 1945 i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet.

Bjarne Nordby fortsatte som sjåfør i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet til dette ble nedlagt i 1946, og fikk da en av sjåførstillingene i UD. Det sier sitt om Nordbys rolle gjennom krigsårene at han ble sterkt anbefalt til stillingen i UD av fylkesmann Nikolai Schei.

Schei hadde krigen igjennom sittet i dobbeltstillingen som sjef for Provianterings- og rasjonaliseringsdirektoratet og medlem av Hjemmefrontens ledelse, og var de første dagene fra 8. mai 1945 administrativ sjef for Forsynings- og gjenreisningsdepartementet.

1945-1962 - Trange tider, flere biler

Det store antallet biler og sjåfører i departementene i Oslo fra perioden 1940-1945, ble snart forsøkt redusert. Særlig var det i Finansdepartementet bekymring over det store antallet biler i Forsvaret og politiet.

28. juni 1945, tre dager etter at Einar Gerhardsens samlingsregjering hadde overtatt etter Johan Nygaardsvolds regjering, sendte NSBs trafikkavdeling brev med «Årsfribilletter» til Statsministerens kontor – «fribillett til reise på beste klasse over alle norske statsbanestrekninger». Dette var trolig fortsettelse av en ordning fra før krigen, og bidro nok til å redusere behovet for regjeringsbiler på lengre reiser.

I januar 1946 besluttet Einar Gerhardsens andre regjering full stans i kjøring med personbil for statens kontorer fra 1. juli samme år. Det het også at det skulle bli slutt på ordningen med tjenestebiler. I en samtale med rikspolitisjef Andreas Aulie i januar 1946, bad justisminister Oscar Chr. Gundersen om at det på justis- og politifeltet i stedet ble ordnet slik han allerede hadde bestemt: med en bilsentral der det kunne bestilles kjøring. Han la til at når de to sjåførene han hadde brukt siden tiltredelsen 5. november 1945, sluttet ved utgangen av januar 1946, skulle det ikke ansettes nye sjåfører i JD.

Statsråd Gundersen medgav i samtalen med rikspolitisjefen at man vel ikke helt kunne sløyfe statlige biler på hans politikkfelt etter 1. juli 1946, da man nok måtte ha «noen personbiler for ekstraordinært politibruk».

En undersøkelse gjort av Veidirektoratets bilkontor viser 16. september 1946 at regjeringens ønske om å stanse statens bilbruk, ikke helt hadde slått igjennom. Staten hadde nå 1.849 biler og 50 busser. Det store flertallet av disse ble brukt i underlagte etater og institusjoner.

Fortsatt hadde Statsministerens kontor, UD, FD, Sosialdepartementet, Arbeidsdepartementet (som 22. desember 1946 skiftet navn til Samferdselsdepartementet), Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) og Forsynings- og gjenreisningsdepartementet en eller annen bilordning for statsråden. LD og Handelsdepartementet (HD) meldte at de ville avvikle sitt bilhold pr. 1. juli 1946, mens KUD meldte at deres Packard, med registreringsnummer V-3612, var helt nødvendig både for statsrådens og andre medarbeideres reiser utenbys. Men sjåfør greide KUD seg uten.

«Regjeringens biltjeneste»

Dette, at Statsministerens kontor og flere departementer hadde egen bil – til dels med sjåfør – kom i løpet av første halvdel av 1950-tallet til å bli betegnet offentlig som «Regjeringens biltjeneste», selv om ordningen ikke hadde noen felles administrativ ledelse.

I forslaget til statsbudsjett for 1956, der SMK skulle få tre statssekretærembeter og tre ekspedisjonssjefembeter til erstatning for tre midlertidige stillinger som «sekretær for statsministeren», lå det også inne et forslag om å opprette en Regjeringens biltjeneste.

På grunn av skepsis i opposisjonen til en så omfattende styrking av Statsministerens kontor, ble det besluttet at Regjeringens biltjeneste skulle opprettes i samarbeid med Oslo politi. Dette ble i praksis bare en videreføring av ordningen der enkelte statsråder ble kjørt av polititjenestemenn.

Statsministerens kontor

Einar Gerhardsen har gitt denne beskrivelsen av Statsministerens kontor da han overtok etter Johan Nygaardsvold 25. juni 1945, en snau måned etter at Nygaardsvold 31. mai var kommet hjem fra fem års eksil i London:

"Statsministerens kontor var den gang i annen etasje i den gamle regjeringsbygningen i Akersgata. … På forværelset satt statsministerens sjåfør, Nils Mjølund. Han var i politiuniform".
(Einar Gerhardsen: Fellesskap i krig og fred: Erindringer 1940-1945, Oslo 1970).

Mjølund var kommet hjem med de norske politistyrkene fra Sverige i mai 1945, og blitt plassert som statsminister Nygaardsvolds sjåfør. Mjølund ble senere sivilt ansatt ved kontoret, og fortsatte i stillingen som statsministerens sjåfør til han ble ansatt på Stortinget i 1959.

Statsministerens kontors kopibok viser at Mjølund den første tiden kjørte «Statsministerens bil A-81», en 1940-modell Dodge, som kontoret flere ganger sommeren og høsten 1945 rekvirerte bensin, dekk og slanger til fra Forsynings- og gjenreisningsdepartementet. Bruken av A-81 var den første måneden så vidt omfattende at kontoret mellom 2. og 31. juli rekvirerte i alt 300 liter bensin til denne bilen.

I sitt forslag til budsjett for Statsministerens kontor for 1945/1946, oppgav statsministersekretær Jens Chr. Hauge 30. juli 1945 at «drift av bil» ventes å koste 3.500 kroner – av et totalbudsjett på drøyt 52.000. Kontoret bestod da av 2 statsministersekretærer, 2 assistenter I, 1 assistent II og 1 sjåfør.

4. august 1945 bad statsminister Einar Gerhardsen Finansdepartementets personalavdeling gi sjåfør Mjølund et fast lønnstillegg på 1.500 kroner året «for kjøring utenfor kontortiden». Lønnen var da 6.500 kroner året. «I juli måned hadde han … ca 100 timer overtid, delvis ganske sent utover kvellen», skrev statsministeren. Og viste til at Mjølund hadde opplyst at Finansdepartementets sjåfør allerede hadde et slikt tillegg. I september 1948 tok statsministeren igjen opp Mjølunds store antall overtidstimer, og bad Finansdepartementet øke sjåførens overtidsgodtgjørelse til 1.800 kroner i året.

Statsminister Einar Gerhardsen (t.v.) og hans sekretær i 1945, senere statsråd Jens Chr. Hauge. (Foto: Statsministerens kontor og Wikipedia).

8. september 1945 søkte statsministersekretær Hauge Forsynings- og gjenreisningsdepartementets kommunikasjonsdirektorat om at en Opel Kapitän A blir overført til og registrert på Statsministerens kontor. Han skrev at det var på det rene at bilen hadde tilhørt den tyske Wehrmacht, at bilen ikke var undergitt norsk privat eiendomsrett og at den siden 7. mai 1945 var brukt av Hjemmestyrkenes Sentralledelse.

Med tanke på Hauges posisjon som Milorg-sjef fram til mai 1945, førte trolig denne søknaden til at statsministeren fra høsten 1945 også ble kjørt i en erobret tysk bil.

I september 1946 ble den gamle Dodgen (A-81) solgt til fylkesmann Hans Gabrielsen i Finnmark, mens statsministeren fikk en ny Dodge (A-6281) til kr. 18.227 pluss 600 kroner for "varmeapparat m.v.". I 1952 ble denne bilen erstattet av en 1951-modell De Soto (også den registrert som A-6281) som kontoret gav kr. 29.984,39 for. For 1952/1953 hadde Statsministerens kontor et totalbudsjett på kr. 121.300 – av dette gikk 9.500 til sjåførlønn og 5.200 til «bensin etc.».

Statsministerens De Soto ble i 1955 erstattet av en 1955-modell Packard (A-6281 den også), og av en av to biler av typen Pobeda GAZ-12 ZIM som Gerhardsen og handelsminister Arne Skaug fikk i gave av statsminister Nikita Krustsjov under offisielt besøk i Moskva i november 1955. Gerhardsen og Skaug overlot ZIMene til Regjeringens biltjeneste. Bilene var syvsetere med 90 hesters motor, og ble registrert som A-2947 og A-2948.

Utenriksdepartementet

I UD, som hadde skaffet seg bil like før krigen – en Buick registrert som A-11614, ble det i 1945 ansatt to sjåfører, Kåre Rambøl (fra 1. juli) og Ansgar Lorang Ringkjøb.

De to ble høsten 1946 avløst av Harry Hassel og Bjarne Nordby. Rambøl sluttet fordi han skulle til New York som sjåfør for FNs første generalsekretær Trygve Lie. Hassel sluttet i 1952. Nordby kjørte de første årene utenriksråden, og fra 1952 utenriksministeren. Han skulle komme til å bli i stillingen som utenriksministerens sjåfør til 1974.

I 1951 ble UDs førkrigs Buick erstattet av en 1951-modell Humber.

Forsvarsdepartementet

I FD ble statsråden kjørt av militært personell, 1949-1950 av sersjant Åge Hansen. I 1950 overtok sersjant Aage Monsen i Hærens Transportkorps som forsvarsminister Jens Christian Hauges sjåfør. Monsen ble i stillingen til han i november 1956 reiste til USA for å arbeide ved Den norske militærmisjonen i Washington DC.

I 1955 ble Finn Karterud ansatt som sjåfør i FD, omtrent samtidig med David Winther. Winther ble forsvarsministerens sjåfør da Monsen reiste til USA i 1956, og etterfulgte Monsen i Washington DC i 1959. Da ble Karterud forsvarsministerens sjåfør, en stilling han skulle komme til å ha til 1994.

Forsvarsministeren ble i mange år kjørt i en 1947-modell Pontiac som var beslaglagt av staten, senere en 1954-modell De Soto og en 1953-modell Buick (A-1900). Som forsvarsminister valgte Jens Chr. Hauge ofte egen sykkel når han skulle rundt i byen.

Mens han var i USA, arbeidet Monsen med planer om å opprette en egen transporttjeneste for Regjeringen når han kom tilbake til Oslo. Bakgrunnen for dette var at han og sjåførkollegene ved SMK og i departementene ofte hadde snakket om behovet for en slik samlet tjeneste.

Justisdepartementet

JD, som avskaffet sine to sjåførstillinger vinteren 1946, fortsatte likevel med det som kaltes «deptets bil», kjørt av tjenestemenn fra utrykningspolitiet.

I 1946 var justisministerens bil registrert som A-91. Senere var registreringsnummeret A-1910 på skiftende biler – i 1954 en Chevrolet, i 1955 en Opel Kapitän, i 1958 en Ford Zephyr og i 1959 en Volvo Amazon.

Handelsdepartementet

Utover på 1950-tallet fikk også handelsministeren egen sjåfør. Einar Gran var handelsminister Arne Skaugs sjåfør 1955-1962, som oftest bak rattet i den sovjetiske ZIMen som Skaug fikk da han og statsminister Gerhardsen var på offisielt besøk i Sovjetunionen i 1955.

Samferdselsdepartementet

I SD var det i en del år før 1960 politiet som kjører statsråden. Fordi samferdselsminister Trygve Bratteli ved sin tiltredelse våren 1960 ikke ønsket å bli kjørt i uniformert bil, fikk han i stand en ordning der han i stedet ble kjørt av sjåførene hos Postverkets generaldirektør. Ordningen varte til Posten i 1997 ble eget selskap.

Harry Skjegstad kjørte samferdselsministeren i hele perioden 1960-1997, mens Henry Olsen og Karsten Hugnes var blant dem som kjørte deler av perioden.

Tjenestebil

I årene mellom 1945 og 1962 fikk noen statsråder også adgang til tjenestebil som de kjørte selv. Jens Haugland, som ved behov ble kjørt av en polititjenestemann med Justisdepartementets bil, skriver dette om tiden da han var justisminister 1955-1963:

"Då eg var statsråd var det slik at ein fekk ein bil til disposisjon, men ein rekna med – stod det i et budsjettframlegg til Stortinget – at statsråden kjørte bilen sjølv. Det gjorde eg også i alle år. Det blei sagt at det bare var to vilkår for å bli statsråd, at ein hadde fylt 30 år og at ein kunne køyre bil".
(Jens Haugland: Dagbok frå Kongens råd, Oslo 1986)

Høsten 1959 tilbød ekspedisjonssjef Kristian Bloch ved Statsministerens kontor tidligere FD-sjåfør Aage Monsen stillingen som statsministerens sjåfør og altmuligmann, etter Nils Mjølund.

Monsen begynte ved kontoret 1. november samme år, og kunne nå intensivere arbeidet med å planlegge en felles biltjeneste. Administrasjonen ved SMK fikk forståelse for tanken, og høsten 1961 ble nyordningen synlig i kontorets post på forslaget til statsbudsjett.  Samtidig ble Monsen utpekt som sjef for Regjeringens biltjeneste, med virkning fra 1. januar 1962.

1962 - fra departementsbiler til regjeringsbiler

1. januar 1962 var Regjeringens biltjeneste et faktum, med 2 sjåfører og 3 biler. UD, JD, FD og SD valgte å ikke gå med i tjenesten.  Deres sjåfører samarbeidet likevel fra første dag nært med biltjenesten.

Rundt 1965 avviklet JD ordningen med egen bil kjørt av en tjenestemann fra utrykningspolitiet, for å gå med i biltjenesten. Under Trygve Brattelis første regjering 1971-1972 fikk Høyesterett mulighet til å bestille kjøring når justitiarius skulle i offisielle oppdrag.

Tidlig i 1997 gikk SD inn i biltjenesten, siden det ikke lenger var naturlig å bruke Postdirektoratets sjåfører da Posten ble eget selskap. 1. mai 2016 ble også UDs og FDs sjåfører og biler innlemmet i Regjeringens biltjeneste.

Vekst og profesjonalisering

Siden 1962 har biltjenesten vist jevn vekst og profesjonalisering, både når det gjelder sjåfører og materiell. I 1987 var det 17 biler, 7 faste sjåfører og 4-5 reservesjåfører. I 2012 var det 25 sjåførkjørte biler.

De første sjåførene var Aage Monsen og Ole Rogne, sistnevnte fra departementenes betjentkorps som var underlagt Finansdepartementet. Foruten sjåfører fra betjentkorpset brukte man en periode også tjenestemenn ved Oslo politikammer. Siden 1977 er alle biltjenestens sjåfører ansatt ved Statsministerens kontor.

De tre første bilene i 1962 var statsministerens Packard og de to ZIMene, alle fra 1955. Mens Monsen de første årene hadde Packarden med seg hjem til privat garasje, hadde ZIMene garasje i St. Olavs gate 35, statens gård ved siden av Aars og Voss skole, der det var statsministerleilighet fra 1936 til 1949. Senere kom søndre del av SAS-hotellet i Holbergs gate her.

Sjåførkjørt bil og tjenestebil

Fra 1962 beholdt statsministeren sjåførkjørt bil, mens statsrådene i de deltagende departementene fikk mulighet til tjenestebil som de kunne kjøre selv. I første omgang ble det innkjøpt tre nye biler til dette formålet, senere skulle et titalls statsråder benytte seg av dette. Statsrådene fikk også mulighet til å bruke en tjenestemann fra eget departement som sjåfør i offisielle oppdrag.

Med årene økte bruken av sjåførkjørt bil for statsrådene, samtidig som bruken av drosje og egenkjørt tjenestebil avtok. I 2006 ble tjenestebilordningen avskaffet.

Biler

Statsministerens 1955-modell Packard hadde rundt 1960 begynt å dra såpass på årene at ny bil snart måtte kjøpes. Gjennombruddet kom en dag da dørhåndtaket løsnet og bilens bremser låste seg før retur til kontoret. Monsen fikk grønt lys for ny bil, og kjøpte en Mercedes 220S. Teknisk Museum fikk tilbud om å overta en av de sovjetiske ZIMene, men takket nei. Dermed gikk den som innbytte mens den andre ble solgt til en samler på Sørlandet.

I 1963 ble en Lincoln som utenriksminister Halvar Lange hadde tatt med hjem fra USA, overført til Regjeringens biltjeneste for bruk ved offisielle besøk fra utlandet. Blant annet ble den brukt da USAs visepresident Lyndon B. Johnson besøkte Norge i John Lyngs regjeringstid i september 1963. Bilen hadde en 7,2 liters motor som gav 375 hestekrefter, veide tre tonn og brukte tre liter flybensin pr. mil.

Da tidligere utenriksminister Trygve Lie, som hadde vært FNs første generalsekretær 1946-1953, ble industriminister i Einar Gerhardsens tredje regjering i 1963, tok han med seg sin nye, sjåførkjørte tjenestebil fra tiden som fylkesmann i Oslo og Akershus 1953-1963 – en 1962-modell Buick. Bilen ble innlemmet i Regjeringens biltjeneste, sjåfør Magne Løvlihagen likeså.

Utenlandske besøk

Midt på 1960-tallet anskaffet biltjenesten to Plymouth Fury I og III, amerikansk storbil som da hadde kvittet seg med halefinnene, til bruk både i daglig kjøring og under offisielle besøk til Norge. Senere kom også en Plymouth Valiant.

Det var særlig sjåførene Torstein Heglum og Steinar Nordby som kjørte disse bilene under offisielle besøk og statsbesøk, der biltjenesten samarbeidet med UDs protokolltjeneste. Ved større besøk ble det på denne tiden også innleid sjåførkjørte biler.

Nytt garasjeanlegg

I 1969 flyttet Regjeringens biltjeneste inn i nytt garasjeanlegg i kjelleren mellom Høyblokken og den nye Y-blokken i Regjeringskvartalet, med vaskeplass for bilene og oppholdsrom for sjåførene. På 1980-tallet tok man i bruk et større kjelleranlegg like ved. I 1996 ble dette garasjeanlegget koblet sammen med nye kontorer og oppholdsarealer i Y-blokkens kjeller og 1. etasje.

Biltjenestens lokaler ble så vidt lite skadet av terroristangrepet mot Regjeringskvartalet 22. juli 2011, at man raskt kunne fortsette å bruke dem. Tidlig i 2012 flyttet biltjenesten til nye lokaler.

Flere biler
Etter at de fleste departements- og regjeringsbilene siden 1945 hadde vært amerikanske eller britiske, og etter at svenske Volvo og vesttyske Mercedes var begynt å komme inn fra 1960-tallet, førte det offisielle besøket av Frankrikes statsminister Pierre Mauroy i 1983, til at også en Citroën CX Préstige kom inn i bilparken.

I 1981 fikk alle de sjåførkjørte bilene status som utrykningskjøretøy, med blålys og sirene som fast utstyr. Dette ble raskt fulgt opp med at sjåførene jevnlig gjennomgår kurs i utrykningskjøring i politiets regi.

Egen statsministerbil
Fra 1967 ble statsministeren kjørt med tjenestebilen til den av sjåførene som hadde vakt. Tidlig på 1980-tallet ble en Mercedes 380 SEL (BL-84470), fast «sjefsbil».

I 1985 fikk biltjenesten sin første pansrede sikkerhetsbil, en Mercedes 500 SEL (DE-55183). Tidlig i 1998 ble denne bilen overført til politiet, samtidig som ny sikkerhetsbil ble anskaffet. DE-55183 ble senere overført til Teknisk Museum.

Den pansrede Mercedesen var egentlig tenkt som fast statsministerbil, men i stedet ble det igjen en periode der statsministeren ble kjørt med forskjellige biler – inntil en forlenget Volvo 760 ble statsministerbil tidlig på 1990-tallet. Etter denne har statsministerbilen vært av typene BMW og Mercedes. Fra sent på 1990-tallet er hele bilparken gradvis blitt byttet ut med sikkerhetsbiler.

Regjeringsbilenes sambandsutstyr har på samme måte fulgt utviklingen - fra det gamle tyske OB14-systemet som kom i noen av bilene i 1964, via de første blytunge mobiltelefonene til dagens utstyr.

I tillegg til de sjåførkjørte bilene har biltjenesten også noen andre biler, for transportbehov. Blant disse er det siden 1990-tallet også en minibuss.

Etter at politiet i 2001 besluttet at statsministeren bør ha fast livvakt, noe som tidligere bare hadde vært tilfelle ved spesielle anledninger og på utenlandsreiser, ble dette innført fra starten av valgkampen i 2001, under Jens Stoltenbergs første regjering. For biltjenestens sjåfører betød dette at de nå normalt har en livvaktbil på hjul når de kjører et regjeringsmedlem som har livvakt, og at de i slike tilfeller også alltid har en livvakt i forsetet.

1996 fikk biltjenesten sin første kvinnelige reservesjåfør, i 2012 sin første fast ansatte kvinnelige sjåfør.

Fra starten bar sjåførene i Regjeringens biltjeneste svart, dobbeltspent uniform med lue. I 1971 ble uniformsluen avskaffet, på statsminister Trygve Brattelis ønske. Senere gikk man over til en enkeltspent, mørk blå uniform, i 1995 til en uniform med mer preg av sivil dress og i 2003 til en koksgrå dress.

Hverdag bak rattet
Hverdagen bak rattet i en regjeringsbil spenner over det meste – fra øyeblikkene da en opprømt statsminister eller statsråd kjøres fra Slottet til kontoret for første gang, til han eller hun noe mer ettertenksomt kjøres samme vei for siste gang før nøkkelskiftet.

Mellom disse turene ligger statsministres og statsråders politiske liv i glede og sorg, og regjeringssjåførenes liv med dem. Det er henting hjemme – i byen eller i en av nabokommunene, ikke sjelden i grålysningen. Det er representasjonskjøring – ved store og små anledninger i byen og Østlandet rundt. Det er kjøring lenger av gårde både i sør, vest og nord. Og det er kjøring hjem etter lange dager for statsminister eller statsråd.

For statsministre og statsråder er regjeringsbilene i økende grad en fredet plett i en hektisk dag, der de kan arbeide uforstyrret, ta telefonen de ikke rakk på kontoret, trekke pusten eller få seg en blund. Sjåførene i Regjeringens biltjeneste får derfor et fortrolig forhold til statsminister, statsråder og familiemedlemmer.

En og annen episode kan tåle å deles med flere. Som …

- når statsminister Einar Gerhardsen ikke sjelden måtte gi Nils Mjølund en hånd under reiser på 1940- og 1950-tallet, fordi sjåførens skulder nå og da hoppet ut av ledd.

- når Aage Monsen måtte huske pledd som Gerhardsen kunne ha over knærne på reise i vinter-Norge, fordi varmeapparat bare virket i fart i den sovjetiske ZIMen Gerhardsen hadde fått av statsminister Nikita Krustsjov i 1955.

- da Steinar Nordby måtte stanse fordi statsminister Per Borten og et familiemedlem ville bade en sommerdag på 1960-tallet. Aftenpostens journalist som lå på hjul for avtalt intervju senere på dagen, hevet ikke engang kameraet da de to hoppet i elven uten regulært badetøy.

- da statsminister Trygve Bratteli på 1970-tallet tok Steinar Nordbys uniformslue og la den bak i bilen før en tur til Hamar for å møte Vest-Tysklands forbundskansler Willy Brandt. «Den bruker vi ikke», sa Bratteli. Sjåføren trodde forbudet gjaldt bare denne turen og stilte med blank skjerm også neste gang. «Sa jeg ikke at du skulle slutte å bruke lue?», sa Bratteli – som vel hadde sett nok av uniformsluer i sitt liv.

- da justisminister Mona Røkke kom for sent til avreise til statsråd en sommerfredag på 1980-tallet, og kom klaprende inn slottsporten i en psykedelisk malt Citroën 2CV med piggdekk – den første og beste hun fikk praiet i Grubbegata. «Hvem var den dama?», spurte den langhårede sjåføren. «Justisministeren», svarte en av sjåførene.

- da en utenlandsk statsminister ønsket å se «slummen i Norge» og UDs protokollsjef ba sjåføren ta en tur opp Markveien på Grünerløkka - der sjåføren bodde.

- da FDs sjåfør Finn Karterud under en utrykningsøvelse en fredag på 1980-tallet ble hentet av politibil i regjeringsgarasjen og feid av gårde for øynene på statsråder som ventet på bil til Slottet. «Synd det skulle gå slik med ham», sa sjåfør Knut Christiansen til vantro statsråder.

Når kommunikasjonen til og fra regjeringsbilen går på det mest intense via siste nytt på sambandsfeltet hos sjåfør, livvakt, statsminister og medarbeider, kan man skjenke det gamle tyske OB14-systemet en tanke. Det ble montert i statsministerens, utenriksministerens og forsvarsministerens biler i 1964 og var avansert for sin tid. Men det fungerte bare i Oslo by. «Så når vi kom et stykke opp på Romerike, var statsministeren og jeg alene. Skulle vi kontakte kontoret, måtte vi finne en telefonkiosk», sa Steinar Nordby.

• Regjeringens biltjeneste overføres til PST
  Pressemelding 16. oktober 2020