1940: Statsministeren og sekretæren

Nygaardsvold mente at den 30-årige sekretæren - forløper til dagens statssekretærer - reiste fra ham på Hamar om kvelden 9. april. Solberg Larsen mente de to omgikk hverandre da han var på leting etter statsministeren. Nygaardsvolds versjon ble gjentatt så sent som i 1982, til tross for at Lønnå hadde gjort forlaget oppmerksom på at tidligere utenriksminister Trygve Lie i 1955 hadde skrevet til ham at det ikke stemte. Flere kilder til hva som skjedde mellom statsministeren og hans sekretær på Hamar og under flukten videre til Tromsø, ser ikke ut til å finnes. Denne artikkelen er derfor i stor grad basert på et manuskript Lønnå skrev i 1983.  

Til venstre Finn Solberg Larsen i 1938 (foto: Elisabeth Lønnå), til høyre Johan Nygaardsvold (foto: Wikipedia).

Grunnleggende årsak
I bunnen ligger at det på denne tiden ennå ikke fantes noe fast embetsverk for statsministeren, som bare seks måneder tidligere hadde blitt fritatt for også å være departementssjef og i stedet fått sitt eget kontor.

I budsjettproposisjonen for 1940 hadde statsrådsekretær Bredo Rolsted fått gjennomslag for at Statsrådsekretariatet, også omtalt som Regjeringens felleskontor og som statsministeren nå hadde felles forværelse med, skulle frigjøres fra Justisdepartementet og legges under statsministeren. Så sent som 2. april 1940 var det gjort klart utkast til kongelig resolusjon om dette. Saken rakk aldri å bli behandlet.

Det fantes heller ikke faste biler og sjåfører for hverken statsminister eller statsråder, og langt mindre noen Regjeringens biltjeneste.

Direkte årsak
Den direkte årsaken til at det gikk som det gikk på Hamar, ser ut til å være at ingen sørget for at statsministerens eneste heltids stabsperson - sekretær Solberg Larsen - fikk beskjed om å oppholde seg i Festiviteten 9. april 1940, der storting og regjering arbeidet denne første fluktdagen.

Ingen, heller ikke Nygaardsvold, ga beskjed om når Solberg Larsen skulle  være klar utenfor Festiviteten med bilen han hadde skaffet seg. Dermed var vurderingen av dette overlatt til Solberg Larsen, som - der han oppholdt seg utenfor byen - ikke hadde den oversikten over situasjonen som statsministeren hadde.

Hamar stasjon om formiddagen 9. april 1940. Statsminister Johan Nygaardsvold (til høyre med pipe), har kommet tidlig til byen med drosje fra Oslo, etter å ha bedt sekretær Finn Solberg Larsen tømme kontoret i Regjeringsbygningen. Nå er statsministeren blant dem som venter på ekstratoget fra Oslo med kongefamilie, stortingsmenn og regjeringspolitikere.
(Foto: Normann/Domkirkeoddens fotoarkiv).

To versjoner
Nygaardsvold presenterte sin nokså korte versjon - at sekretæren forlot ham - i notater han skrev allerede i London under krigen. Versjonen ble gjentatt i memoarboken Norge i krig. 9. april-7. juni 1940, som kom ut i 1982 - 30 år etter Nygaardsvolds død. I mellomtiden hadde denne versjonen vært kjent og referert av andre.

Solberg Larsen, som i 1946 skiftet navn til Lønnå, skrev sin fyldigere versjon i 1983 - ti år før han døde. Han skriver at han ikke dro sin vei, men forsøkte å finne Nygaardsvold på Hamar om kvelden 9. april. Lønnås manuskript var utløst av Nygaardsvolds memoarbok året før, som han forgjeves hadde forsøkt å få forlaget til å endre på dette punktet.

"En bok som, etter min mening, forteller mest om den personlige krise skribenten da befant seg i. Man visste jo at mannen kunne være bråsint og krass i ordene, men dette var likevel uventet. Misforståelser, feilreaksjoner og forhastede dommer kan forståes i en sjokksituasjon, men ikke som en statsministers etterlatte bidrag til Norgeshistorien",

skriver Lønnå. Lønnås manuskript ble ikke publisert, men overlatt til Norsk Hjemmefrontmuseum.

Trygve Lies bekreftelse
Lønnå publiserte heller ikke det brevet han i oktober 1955 fikk fra tidligere utenriksminister Trygve Lie, etter at Lie i sin bok det året - Leve eller dø. Norge i krig - hadde viderebragt Nygaardsvolds versjon om at han ikke hadde funnet Solberg Larsen på Hamar om kvelden 9. april.

"Et par samtaler med Lie førte ... til at han ga meg full oppreisning i et brev som viser at han, etter nærmere oppsjekking, har skjønt sammenhengen",

skriver Lønnå. I Lies brev av 14. oktober 1955 heter det:

"Under henvisning til samtalen igår tillater jeg meg å bekrefte skriftlig hva jeg uttalte muntlig:

Efter mine egne erfaringer den 9. april 1940 på Hamar og på grunnlag av de dokumenter jeg har lest om begivenhetene denne dagen er det intet å bebreide Dem for at statsminister Johan Nygaardsvold ble forsinket ved avreisen fra Hamar ...".

Tidligere utenriksminister Trygve Lies brev til Finn Lønnå i 1955, der han gir Lønnå medhold i hans versjon av det som skjedde på Hamar om kvelden 9. april 1940. (Foto: Statsministerens kontor).

"... sekretæren kunne jeg ikke finne"
Det var på Hamar noe etter kl. 20.00 9. april 1940 at Nygaardsvold ikke fant Solberg Larsen. Statsministeren hadde dårlig tid. Tyske styrker var på vei mot Hamar, og han var nettopp blitt klar over at storting og regjering hadde forlatt Festiviteten med kurs for Elverum uten ham. Selv hadde Nygaardsvold forlatt Festiviteten i privat ærend noe før møtene var slutt. Han ville besøke kone og barn som oppholdt seg i fylkesmann Knut Nordangers bolig.

Nygaardsvold skriver:

"Da jeg kom tilbake til Hamar etter å ha tatt farvel med min familie, var ekstratoget gått, og sekretæren kunne jeg ikke finne. Han virket noe forstyrret i det hele tatt, og da han så hørte at det var fare for at tyskerne ville komme til Hamar, hadde han like så godt satt seg i bilen og kjørt til Elverum uten å vente på meg. Ja, der stod jeg ..."

Lønnå viser til at militære rapporter sier at toget til Elverum gikk kl. 21.00. Det er derfor mulig at storting og regjering på det tidspunktet Nygaardsvold var ved Festiviteten, ikke var kommet lenger enn til Hamar stasjon noen kvartaler unna.

9. april 1940 - stortingsmøte i Festiviteten på Hamar. Stortingspresident Carl Joachim Hambro på talerstolen mens statsminister Johan Nygaardsvold taler fra gulvet. Snart skal Nygaardsvold oppdage at han ikke finner sekretæren sin. (Foto: Normann/Domkirkeoddens fotoarkiv).

Avtalen som ikke ble gjort
Det var gått noe over en time siden Nygaardsvold i 19.00-tiden hadde forlatt Festiviteten, og skaffet seg annen skyss opp til fylkesmannsboligen. Det var samtidig drøyt fire timer siden Solberg Larsen hadde meldt seg for Nygaardsvold i 16.00-tiden, mellom de to stortingsmøtene som ble holdt på Hamar og midt i en nesten sammenhengende rekke av regjeringskonferanser og andre møter.

På statsministerens ordre hadde Solberg Larsen inntil da brukt dagen til å tømme kontoret i Regjeringsbygningen (G-blokken), makulere regjeringsdokumenter hos sine foreldre i Bærum og komme seg etter til Hamar. Han hadde måttet skaffe seg bil for å utføre oppgavene han var pålagt. Selv hadde Nygaardsvold og familien tatt drosje fra Oslo i 07.00-tiden om morgenen, før det oppsatte ekstratoget med kongefamilie, storting og regjering gikk fra Oslos Østbanestasjon med kurs for Hamar.

Lønnå skriver at Nygaardsvold hadde avsluttet den korte samtalen kl. 16.00 med "Vi får sees senere". Nygaardsvold skriver at han trodde sekretæren skulle vente på ham. Det samme sa han til Trygve Lie da denne tilbød ham og utenriksminister Halvdan Koht skyss til Elverum i den sjåførkjørte lånebilen som Lie hadde med seg hjemmefra Grorud.

Fabrikkeieren
Nygaardsvold skriver videre om situasjonen på Hamar kvelden 9. april, da han oppdaget at storting og regjering hadde reist videre uten ham:

"... Jeg praiet den ene bil etter den andre, men alle var opptatt. ... Da kom det en mann som presenterte seg som fabrikkeier Murstad (muligens Wilhelm Mustad, Lillehammer, forf. anm.) og sa at han hadde hørt et jeg var blitt igjen, og at jeg hadde vanskelig for å få fatt i en bil. Hvis jeg ville benytte hans bil så skulle den stå til min disposisjon, og glad ble jeg. Jeg sender hermed min hjerteligste takk til herr Murstad. Uten hans imøtekommenhet hadde jeg visstnok blitt på Hamar til tyskerne kom".

Sekretæren hadde ikke reist
Men Solberg Larsen hadde ikke reist. Etter samtalen i 16.00-tiden hadde han skaffet jekk til bilen han hadde brukt fra Oslo, skiftet hjul på grunn av en punktering, og oppholdt seg hos kjente utenfor Hamar.

I 21.00-tiden, mindre enn en time etter at Nygaardsvold hadde fått skyss med fabrikkeierens bil, kom Solberg Larsen inn til Hamar igjen. Der fikk han vite at konge, storting og regjering var reist til Elverum. Siden han ikke hadde kunnet oppholde seg i Festiviteten, var dette nye opplysninger for ham. Han regnet med at Nygaardsvold var reist med tog sammen med de andre, kjørte videre til Elverum og fikk med seg siste del av stortingsmøtet på folkehøyskolen der.

Dette stortingsmøtet varte fra kl. 21.20 til kl. 22.20. Nygaardsvold hadde rukket fram før møtet ble satt. Lønnå nevner ikke om de to hadde kontakt den kvelden.

9. april 1940 - kong Haakon VII og kronprins Olav, som forlot Hamar før storting og regjering, går inn i drosjeeier Volds bil på Elverum.
(Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv).

Kontakten avtar
Natten til 10. april var statsministeren, flere statsråder og endel UD-funksjonærer blitt kjørt av politiet fra Elverum til Nybergsund. Solberg Larsen, som den natten hadde fått husly på Elverum sammen med helsedirektør Karl Evang og hans folk, hadde derfor ikke lykkes i å finne sin sjef 10. april. "Ingen visste hvor Regjeringen var, unntatt Koht som ventet på Braüer (den tyske utsendingen Curt Braüer, forf.anm.)", skriver han om situasjonen på Elverum 10. april.

Solberg Larsen fikk i løpet av 10. april oppgaver som blant annet telefonvakt på det improviserte kontoret som ble opprettet for å bistå statsrådsekretær Bredo Rolsted. Også en sekretær i Handelsdepartementet, Unni Diesen, ble engasjert i disse oppgavene. 11. april om ettermiddagen, etter at speiderfly hadde vært over Nybergsund og at telefonkontakten med Elverum var blitt brudt på grunn av flyangrepet der, ba statstråd Nils Hjelmtveit Solberg Larsen ringe så langt vestover han kunne for å høre om fly var på vei. Fra Tørberget fikk han melding om at tre fly akkurat da passerte der, østover. Det gav Hjelmtveit tid til å løpe ut og gi det avtalte flyalarmsignalet i et bilhorn.

I følge Lønnås beretning var det først om ettermiddagen 11. april, etter dette flyangrepet på konge og regjering, at statsministeren og hans sekretær igjen hadde direkte kontakt.

Lønnå skriver at han ved det brennende Samvirkelaget i Nybergsund tilbød Nygaardsvold skyss med bilen han disponerte, uten ennå å være klar over at statsministeren hadde lett etter ham på Hamar. Nygaardsvold sa først ja, men valgte så å kjøre med en av kongens sjåfører. Medvirkende til dette kan ha vært at forsyningsminister Trygve Lie nå hadde begynt å organisere transport for dem av regjeringsmedlemmene som ikke hadde transport. Han var klar over at Solberg Larsen ikke var statsministerens sjåfør.

I boken Frå skanse til skanse: minne frå krigsmånadane i Noreg 1940 skriver Halvdan Koht om hvordan han og andre forsøkte å komme seg bort fra Nybergsund 11. april:

"Etter at den fyrste ria var over, kjørte vi lenger oppetter vegen så vi kom utafor husgrenda, - Finn Larsen (som no heiter Lønnå), privatsekretæren hos statsministeren, kjørte bilen. Kvar gong flya kom farande på nytt (dei fauk att og fram mange gonger langsetter vegen) hoppa vi av og over skigarden og gøymte oss i skogen. ...

Eg såg ingen som tyktes nervøs eller redd, anna enn ei ung kone med eit lite barn; ho skreik våleg, og eitpar av oss måtte då fram og hjelpe ho opp i den bilen vi hadde komi med, så ho kunne bli kjørt bort ifrå den verste bombinga. ... Etter at flya hadde gjort seg ferdig, gikk vi innetter att til Nybergsund-grenda".

Statsrådsekretær Bredo Rolsted reiser hjem

12. april, på Lillehammer, kom statsrådsekretær Bredo Rolsted til Nygaardsvold og ba om å få reise hjem til familien i Oslo. Statsråd Trygve Lie skriver i sine memoarer at Rolsted sa til Nygaardsvold at han som tidligere medlem av NS nå ville melde seg for Quisling. Nygaardsvold omtaler ikke dette forholdet i sine memoarer. Statsrådsekretariatet ble nå - selvom det formelt ikke var overført fra Justisdepartementet - langt på vei ansett å være statsministerens ansvar.

Nygaardsvold forsøkte å overtale Rolsted til å vente til man igjen fikk kontakt med kongen, siden statsrådsekretæren på grunn av sin rolle i statsrådsmøtene også var kongens sekretær, men uten å lykkes. Rolsted reiste. Fem dager senere - i statsråd på Heggelund pensjonat ved Otta 17. april - ble ekspedisjonssjef Olaf Tostrup i Utenriksdepartementet beskikket som fungerende statsrådsekretær, etter innstilling fra statsministeren.

 
Mens statsministersekretær Finn Solberg Larsen fulgte regjeringen under flukten, dro statsrådsekretær Bredo Rolsted 12. april tilbake til Oslo.
(Foto: Oslo Museum).

Rolsted ble 17. april erstattet av UD-ekspedisjonssjef Olaf Tostrup, som her (til høyre) ses sammen med utenriksminister Halvdan Koht på Knausen i Molde sent i april 1940. (Foto: Romsdalsmuseets fotoarkiv).

"Halehenget"
De neste to fluktmånedene skulle Solberg Larsen sammen med andre embets- og tjenestemenn lojalt følge regjeringen under flukten. En frustrert statsminister opplevde fra tid til annen dette annerledes, og omtaler dem i sin bok som regjeringens "haleheng":

"Utpå kvelden (12. april) kom det et helt følge på 16 personer, som alle tilbød sin hjelp. Det var dog ikke for hjelpens skyld at de kom (?) men de mente visst at der hvor Regjeringen var, der var det sikrest",

Lønnå kommenterer: "Det siste var iallfall en feiltakelse". 

Ulike oppgaver
Solberg Larsen skulle nå komme til å arbeide mer for andre regjeringsmedlemmer enn for sin egentlige sjef, blant dem for forsyningsminister Lie.

De første dagene fulgte Solberg Larsen den delen av regjeringen som fra Nybergsund ble sendt mot Stockholm for å ha kontakt med svenske myndigheter. Fra Femundsenden var han over grensen etpar ganger med post, og for å ringe den norske legasjonen (ambassaden) i Stockholm. Før utenriksminister Halvdan Koht og statsrådene Nils Hjelmtveit og Oscar Torp reiste videre til Stockholm, var det 13. april samling på Sälen Turisthotell, der de hørte den tyske radiosendingen fra Oslo.

"Ikke særlig oppmuntrende, stillhet og bøyde hoder",

skriver Lønnå. Etter dette reiste han for å slutte seg til statsministeren og de fleste statsrådene. Om kvelden 14. april fant han dem ved Otta i Gudbrandsdalen. Mens regjeringen deretter oppholdt seg på Sandbu i Vågå noen dager, ble Solberg Larsen sendt i forveien til Stuguflåten i Lesja.

På Stuguflåten deltok Solberg Larsen i arbeidet med å oversette det grunnleggende dokumentet for den provisoriske anordningen der regjeringen rekvirerte den norske handelsflåten, senere omtalt som NORTRASHIP-avtalen. Arbeidet ble ledet av statsråd Lie, med blant andre tidligere (og senere) statsråd Arne Sunde og professor Arnold Ræstad som forfattere. Anordningen ble vedtatt i statsråd på Stuguflåten 22. april. 

26. april 1940 var kongen og ni av regjeringens 13 medlemmer kommet til Molde på sin flukt nordover. Noen av statsrådene bodde på Knausen Hotell, der de møttes til middag og der det ble holdt statsrådsmøte med kong Haakon VII og kronprins Olav om kvelden 26. og 29. april. Om formiddagen 29. april var det regjeringsmøte på Bolsøy prestegård, der statsminister Nygaardsvold bodde disse dagene i og ved Molde.

Bildene viser regjeringsmedlemmer i aprilsolen på Knausen. Øverste bilde fra venstre: arbeidsminister Olav Hindahl, justisminister Terje Wold, landbruksminister Hans Ystgaard, forsvarsminister Birger Ljungberg, konsultativ statsråd Sven Nielsen, sosialminister Sverre Støstad, statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht. (Foto: Arbark).

Nederste bilde fra venstre: statsrådene Ystgaard, Hindahl, Lie, utenriksminister Koht. På terrassen i bakgrunnen statsråd Wold og statsminister Nygaardsvold. (Foto: Arbark).

22. april ble Solberg Larsen sendt i forveien fra Stuguflåten til Molde, dit regjeringen kom 26. april. Som regjeringens kontaktperson hos politimesteren opplevde han de intense tyske flyangrepene inne i byen - særlig 28. og 29. april. Disse førte til at britiske marinefartøy - på ordre fra britiske myndigheter - kom inn på havnen for å evakuere konge og regjering med krysseren HMS Glasgow. Natt til 30. april sto krysseren og to jagere ut fra Molde.

"Hvorfor jeg ... ble tatt ombord i Glasgow vet jeg ikke. Listen må jo ha passert en form for regjeringskonferanse samme dag, så noe langt varsel fikk jeg ikke. Svære dollarglis ble satt igjen eller gitt bort på brygga - min egen kom ikke lenger enn til Trysil",

skriver Lønnå.

Underveis ble det langt ute i Norskehavet avgjort i statsrådsmøte at konge og regjering ønsket å bli satt i land i Tromsø. Stemningen ombord "... var ikke høy, selv om vertskapet gjorde alt de kunne for oss", skriver Lønnå, Han husker kronprins Olav "som kanskje den eneste som sa noen hyggelige ord" til ham.

Ombord på Glasgow bisto Lønnå ekspedisjonssjef Friedrich G. Nissen i Finansdepartementet med lønnsutbetaling til de norske passasjerene.

Kong Haakon VII og kronprins Olav ombord på den britiske krysseren HMS Glasgow i Norskehavet 30. april eller 1. mai 1940. (Foto: NTBScanpix).

Troms mai-juni 1940
Den drøye måneden konge og regjering av sikkerhetsgrunner holdt til på ulike steder i Troms, ble Solberg Larsen av Nygaardsvold sendt inn til Tromsø for å arbeide der. Selv satt statsministeren nokså isolert på Haug gård i Øverbygd.

En av Solberg Larsens oppgaver i Tromsø var å bistå historikeren og sosialøkonomen Wilhelm Keilhau med å utarbeide anordninger om sivile forhold, basert på muligheten for at regjeringen kunne bli værende i et ubesatt Nord-Norge. Disse anordningene ble vedtatt i statsrådsmøter i Troms i mai 1940.

Kurer til Stockholm
Sent i mai 1940 ble Solberg Larsen sendt som regjeringskurer tur-retur Stockholm. Marinen rekvirerte skøyte Tromsø-Målselv, deretter reiste han med militær transport til Setermoen hvor sekken ble lastet med tunge, forseglede pakker. Etter militær transport videre opp til Sørmo i Sørdalen, og så endel mil på ski via riksgrensen ved innsjøen Torneträsk til Björkliden stasjon på Ofotbanen, reiste han med tog over Kiruna til Stockholm.

På grunn av at isen på Torneträsk var gått opp i mellomtiden, gikk returen med tog helt til Riksgränsen stasjon på Ofotbanen. Solberg Larsen og hans to medreisende, som ville nordover for å slåss, kom dermed tett på de tyske styrkene som nettopp var drevet østover fra Narvik og oppholdt seg langs Ofotbanen. De tok seg fram nordover langs riksgrensen til de møtte de norske forpostene.

Avslutning
Lønnå skriver at han i sin siste samtale med Nygaardsvold i Tromsø, 6. juni, tilbød seg å følge statsministeren til England. Han skriver at Nygaardsvold svarte at den eneste oppgaven han så for ham, var å hjelpe statsrådsfruene med å finne seg til rette i butikkene i London. Solberg Larsen valgte da å returnere til kone og barn i Bærum.

Hjemreisen gikk på ski fra Helligskogen i Skibotndalen til Finland. Der kom han seg videre til Karesuando, Kiruna, Stockholm og Göteborg - der hans kone Bodil nå befant seg hos familie. 17. juni var de tilbake i Oslo.

Kort etter tok Solberg Larsen konsekvensen av Nygaardsvolds avvisning. I brev til Finansdepartementet 26. juni 1940 ba han seg fritatt fra stillingen hos statsministeren med virkning fra 1. juli samme år.

Forhistorien: haltende start i 1939
At samarbeidet mellom statsminister og sekretær skulle utvikle seg som det gjorde fra 9. april til 7. juni 1940, kan ha flere årsaker.

Det følgende tilbakeblikket på samarbeidet mellom de to fra starten 20. oktober 1939, støtter seg i hovedsak på Lønnås manuskript. Utover det som skjedde på Hamar 9. april, har ikke Nygaardsvold omtalt samarbeidet dem imellom.

På sin side tegner Lønnå et bilde der Nygaardsvold fra første dag ikke ser ut til å ha villet bruke den ressursen den unge juristen kunne være på det splitter nye Statsministerens kontor.

Nygaardsvold hadde i sine første statsministerår, fra 20. mars 1935 til 2. oktober 1939, hatt det som statsministrene før ham siden 1905. Han hadde skjøttet statsministervervet ved siden av å være sjef for et departement, i hans tilfelle Arbeidsdepartementet. I denne dobbeltrollen hadde han hatt bistand fra departementets embets- og tjenestemenn, og - når det gjaldt statsrådsakene - av Statsrådsekratariatet som sorterte under Justisdepartementet.

Eget statsministerkontor
På grunn av krigsutbruddet 1. september 1939 besluttet Stortinget i ekstraordinær sesjon 14. september 1939, at statsministeren nå skulle fritas fra å lede et departement. I stedet skulle statsministeren få

"høve til å ofre det vesentligste av sin tid og arbeidskraft på de viktigere saker av politisk, økonomisk og sosial art som til enhver tid er under forberedelse i de ymse departementer, drøfte sakene med vedkommende statsråder og gi råd og veiledning",

som det het i stortingsproposisjon 2-1939.

Proposisjonen minnet om at spørsmålet om å frita statsministeren fra å lede et departement, hadde vært drøftet flere ganger. Det ble vist til at hverken Sveriges eller Finlands statsminister var sjef for noe departement, og at Danmarks statsminister var sjef bare for Statsministeriet,"en institusjon som nærmest svarer til et noe utvidet statsrådsekretariat".

Nygaardsvold flyttet nå internt i Regjeringsbygningen (G-blokken) til 2. etasje på kortenden mot Akersgaten. Der fikk han felles forværelse med Statsrådsekretariatet, samtidig som det ble utlyst en ny stilling som midlertidig sekretær hos statsministeren.

Regjeringsbygningen i 1932, noen år før Nygaardsvold i 1939 ble statsminister på heltid og Statsministerens kontor ble opprettet til venstre for altanen i andre etasje mot Akersgaten. (Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum).

Statsministerens sekretær
Egentlig var ikke dette noen ny stilling, den hadde bare ikke vært i bruk siden perioden 1829-1906, da den det meste av tiden var blitt omtalt som sekretær for Den norske regjerings formann.

Lønnå skriver at det var 20. september 1939 Finansdepartementets annonse om "sekretær hos Statsministeren" sto i Norsk Lysingsblad, med søknadsfrist 30. september. Det man trengte var "... en mann med juridisk eller annen høyere utdannelse, språkkunnskaper og godt kjennskap til offentlig administrasjon". 

I følge Lønnå var det ingen som der og da så for seg en stilling "med samme betydning og posisjon" som etterkrigstidens statssekretærer. Selv hadde han i 1938 meldt seg inn i Arbeiderpartiet av kultur-, sosial- og utenrikspolitiske grunner, etter tidligere å ha regnet seg som venstremann. Han hadde i noen år vært synlig i avisspaltene med innlegg om storkonflikten som så ut til å seile opp i Europa.

Solberg Larsen, cand. jur. fra 1932 og fra 1936 ansatt som juridisk sekretær i A/S Norsk Dental Depot, valgte å søke stillingen som sekretær hos statsministeren, oppmuntret av en god bekjent - professor Birger M. Bergersen, senere statsråd og ambassadør. Dessuten hørte han senere av utenriksminister Halvdan Koht at denne hadde lagt inn et godt ord for sin sambygding fra Bærum.

Solberg Larsen var samtidig innforstått med at ansettelsen av ham vakte en viss undring.

"Hele garden av Mot Dags sosialistiske intellektuelle, likeledes erfarne arbeiderpartipolitikere fra partipressen og partiorganene ellers var forbigått",

skriver han.

Nygaardsvolds mistrivsel
Lønnå minner om at Nygaardsvold selv var mot nyordningen med at han skulle slippe å være departementssjef. "Jeg gjorde dette ugjerne, for jeg var blitt glad i arbeidet", sa Nygaardsvold til Arbeiderbladet 19. mars 1940.

Lønnå skriver at denne holdningen hos statsministeren raskt førte til at sekretæren "ble gissel for en ordning uten innhold". Han fikk kontor på baksiden av statsministerens, uten kontakt med forværelset og uten annen kontakt med sin sjef enn den han dristet seg til å ta selv. En direktedør mellom hans og statsministerens arbeidsværelse ble lite brukt.

"Jeg så lite til min sjef - hadde sjelden noen rimelig grunn til å banke på hans dør, ville jo være forsiktig med å forstyrre ham i utrengsmål. ... Stillingen var, for å si det rett ut, totalt overflødig slik den ble utnyttet fra N.s side. ... Posten i Regjeringsbygningen hopet seg opp til N. selv åpnet den. Noen journal var jeg avskåret fra å føre. Utenriksdepartementets fortrolige meldinger - i brune konvolutter - brakt med bud - ble skåret opp av ham selv, antagelig lest, og deretter stoppet inn i det ... store skrivebordets låste skuffer. Der veltet de ut om morgenen 9. april",

skriver Lønnå.

Samordning av utenriks- og forsvarspolitikk
Selvom han i noen uker i desember 1939 også måtte styre Forsvarsdepartementet fordi statsråd Fredrik Monsen var blitt syk, betraktet Nygaardsvold - i følge Lønnå - heller ikke nå etter at krigen var i gang i Europa, samordningen av forsvars- og utenrikspolitikken som "sitt bord".

"De 'koordineringsorganer' han fortrinnsvis benyttet var Stortingets Utenrikskomite og de ukentlige regjeringskonferansene. Ingen av disse var på noen måte egnet til dette, særlig ikke i akutte situasjoner. Det ble alt for mye prat, og uvesentlige saker som stjal tid", skriver Lønnå.

Manglende regjeringsreferater
Lønnå skriver at det i månedene mellom oktober 1939 og 9. april ikke ble ført noen autorisert protokoll fra regjeringskonferansene.

Etter påtrykk fra Solberg Larsen, som ikke "turde" be om selv å få være tilstede som referent, kom det til en ordning der Nygaardsvold - når han mente det var nødvendig - ga et håndskrevet manus til sekretæren, som så skulle sørge for maskinskriving og oppbevaring. Kladden skulle statsministeren få tilbake for selv å makulere den. Lønnå skriver at det ikke ble mange referater i denne permen.

En av de håndskrevne kladdene ble imidlertid funnet i statsministerleiligheten i St. Olavs gate 35, da tyskerne brøt seg inn der 9. april. Det var statsråd Nils Hjelmtveits referat fra 2. mars 1940, da regjeringen var negativ - eller i det minste avventende - til den britiske henvendelsen om å få bruke norsk og svensk territorium dersom det ble nødvendig å bistå Finland militært. Tyskerne brukte dokumentet for alt det var verdt.

8. april 1940
Lønnås beretning om kontakten mellom statsminister og sekretær det dramatiske døgnet 8.- 9. april, viser at kontakten var beskjeden. Da det om morgenen 8. april var klart at britiske minefelt var lagt ut på tre steder i norsk kystfarvann, ble det ikke kommentert av Nygaardsvold på annen måte enn at han spurte hva Solberg Larsen syntes.

På Solberg Larsen spørsmål om Oslo nå burde evakueres på grunn av risikoen for tysk gjengjeldelse, svarte ikke statsministeren.

"N. hadde annet å gjøre, og jeg så ham ikke resten av dagen. ... I Stortinget kunne jeg ikke gå, jeg skulle jo passe 'kontoret' ... Men jeg må si at mangelen på konkrete tiltak utover dagen ga meg det inntrykk at da kunne ikke situasjonen være så akutt. ... Dagen gikk, og kvellen gikk, uten at jeg hørte noe. Senkingen av 'Rio de Janeiro' (med tyske tropper utenfor Lillesand om morgenen 8. april, forf. anm.) ble meldt, men ingen konklusjoner ble trukket. Jeg satt om kvellen og vendte og dreide på radioapparatet, men det var stumt. Ved 11-tiden måtte jeg slå av, en fireåring skulle sove",

skriver Lønnå.

Stortingets undersøkelseskommisjon av 1945 konkluderte slik om det samme:

"Statsministeren burde i sin hånd ha samlet utenriks- og forsvarspolitikken og ledet den, som innenrikspolitikken tidligere, med kraft og initiativ. Dette skjedde ikke. ... Han tok derimot et standpunkt som ledet til at også denne dagen (8. april, forf.anm.) gled bort i en langtrukken og lite givende debatt i Utenrikskomite og Storting".

Fornebu flyplass ble åpnet 1. juni 1939. Her er det tyske passasjerflyet Nordmark parkert foran terminalbygget. På halen er Nazi-Tysklands symbol, hakekorset, på plass. (Foto: Karl Harstad/Oslo Museum).

9. april 1940
Etter at Solberg Larsen tidlig 9. april hadde våknet av flyalarm fra Fornebu flyplass, tvers over Holtekilen for der han bodde, ringte Nygaardsvold ham noe etter kl. 06.00:

"Tyskerne er på veg mot Oslo, de har bombet ned Oscarsborg i natt. Regjeringen flytter til Hamar. Tøm mitt kontor for papirer", sa statsministeren til sin sekretær.

Lønnå skriver:

"Jeg strevde med mitt, sportsklær på og ryggsekk med det nødvendigste. Kone og barn skulle evakueres til forhåndsavtalt sted. Bil skulle skaffes til utførelse av Nygaardsvolds oppdrag. Og jeg visste at det var mye papir på hans kontor - en svær koffert måtte skaffes. Min foreldrefamilie hjalp til med det meste. Regjeringsbygningen yrte av folk da jeg kom dit. Det flotte nye skrivebordet ble brukket opp så flisene føk - dokumentene opp i kofferten. En ganske lang flyalarm (muligens to, jeg kan ikke huske det) avbrøt oss - vi måtte i kjelleren som reglementet påbød. Der så jeg bl.a. finansminister (Oscar, forf. anm.) Torp, men kjente jo ham bare av utseende - han kjente ikke meg".

Solberg Larsen dro deretter opp til statsministerleiligheten i St. Olavs gate 35:

«Da jeg kom klar, dro jeg opp i St. Olavsgt. og prøvde døra i N.s leilighet, i tilfelle det skulle være noen der som kunne slippe meg inn. Jeg tenkte det kunne kanskje være noe der som burde fjernes. Men ingen åpnet, og både tidsfaktoren og en viss hemning mot selvtekt gjorde at jeg ikke brøt meg inn. Kort etter vet vi at tyskerne var der …» .

St. Olavsgate 35 vinteren 1936, med den nye statsministerleiligheten i 3. etasje markert med kryss på bildet. Der flyttet Nygaardsvold inn i 1937. Langt senere ble søndre del av SAS Hotell Scandinavia reist her. I forgrunnen går Holbergs gate inn mot venstre. I høyre bildekant sees Aars og Voss skole på hjørnet St. Olavs gate/Holbergs gate. (Foto: Aftenposten/NTBScanpix).

Lønnå fortsetter:

«Da jeg kjørte ut Drammensveien forbi Lysaker, var tyskerne alt i full kontroll på Fornebu. Det kunne jeg se da jeg kom opp til mitt foreldrehjem på Malurtåsen. Derfra kunne et par kanoner på det tidspunktet ha ryddet plassen og smadret flyene. Å brenne papirer er ikke så lett som man tror, når man ikke har prøvd seg på det i en presset situasjon. Jeg trengte og fikk hjelp til det, og reiste fra det meste av den prosessen, men i pålitelige hender.

Å sortere med henblikk på historien var heller ikke til å tenke på - mitt oppholdssted kunne jo bl.a. ikke være vanskelig å finne frem, hvis noen satte noe inn på det. Jeg gjorde et lite utvalg, deriblandt mitt eget eks. (som jeg trodde var det eneste) av det famøse referatet fra 2. mars. Da jeg var klar til å dra, måtte jeg regne med at tyskerne hadde stengt Trondhjemsveien ut av Oslo. Det betydde omveg Ringerike-Høikorset, Gjøvik, Lillehammer. Jeg tok med to passasjerer for evakuering, en av dem min egen mor. Det ble en punktering på vegen, og det viste seg at jekk ikke fantes i bilen. Det dannet seg også bilkø enkelte steder. Men vi kom da frem til et kaotisk Hamar ved 16-tiden, og det første jeg gjorde var å melde meg på Statsministerens oppholdssted".

Dermed er Finn Lønnås beretning kommet til punktet der vi startet: statsministeren og hans sekretær møtes noen minutter på en dag som ingen av dem noen gang har opplevet maken til.

Sekretæren har utført det han har fått beskjed om, og er klar for nye oppgaver. Statsministeren - sjefen, og den av de to med oversikt over situasjonen - har ikke overskudd til å utvise annen ledelse enn å si et de to får treffes senere.

Forhør, motstand, tjeneste i Stockholm
Etter at han 17. juni 1940 kom tilbake til Bærum, ble Solberg Larsen i juli og august 1940 innkalt til to lange forhør hos Gestapo, det tyske sikkerhetspolitiet.

I en rapport til Berlin i juli 1940 melder det tyske sikkerhetspolitiet fra Oslo at "arbeidet fortsetter med å forhindre skadelig innflytelse på den politiske utviklingen fra politiske personligheter som er kommet tilbake fra nord". Først på listen står "Sekretär im Staatsministerium Finn Solberg Larsen" og "Expeditionschef im Finanzministerium Friedrich Georg Nissen". Blant de andre er journalistene Sverre Wendelbo i NTB, Sigurd Evensmo og Nils Lone.

Solberg Larsen mente selv etterpå at hans tyskkunnskaper gjorde at forhørene, det ene var på tre og en halv time, gikk "ganske bra". 

Solberg Larsen kom etterhvert med i motstandsarbeid i Oslo, blant annet var han en måneds tid høsten 1942 – sammen med gamle kjente fra AUF - en av kontaktene for Peder Furubotns motstandsgruppe. En tysk razzia mot gruppen tidlig i november 1942, førte til at Solberg Larsen og hans kone måtte gå i dekning og flykte til Sverige. Flukten foregikk med tog til Kongsvinger og til fots over grensen, med grenselos og sammen med en jødisk familie. På det norske flyktningmottaket på Kjesäter slott ved Vingåker i Södermanland, ble de registrert som ankommet til Sverige 13. november 1942.

Fra 1943 til 1945 arbeidet Solberg Larsen i Stockholm. I 1943 var han i presseseksjonen ved USAs legasjon (ambassade). Under Norges legasjon arbeidet han ved kontoret som sto for mottak av norske flyktninger, med avhør og kartlegging av flyktningenes bakgrunn. Han underviste også i jus for de norske politistyrkene i Sverige. 17. mai 1945 reiste han hjem, med det norske landsvikarkivet fra Stockholm i bagasjen.

To uker etter at tidligere statsministersekretær Finn Solberg Larsen var kommet til Oslo med det norske landssvikarkivet fra Stockholm, kom statsminister Johan Nygaardsvold, de fleste regjeringsmedlemmene og mer enn 700 sivile og militære embets- og tjenestemenn tilbake fra England med passasjerskipet Andes 31. mai 1945. Skipet la til ved Søndre Akershuskai.

Mot venstre fra en smilende Nygaardsvold sees sosialminister Sverre Støstad (i bakgrunnen), stortingspresident Carl J. Hambro, Albine (Bine) Nygaardsvold (med ryggen til fotografen) og utenriksminister Trygve Lie. Til høyre politiinspektør, senere politimester, Sigurd Svein Skalmerud ved Oslo politikammer. I bakgrunnen Akershus slott. (Foto: Arbark).

Stortingets undersøkelseskommisjon
Høsten 1945 ble Solberg Larsen kontaktet av Stortingets undersøkelseskommisjon, med spørsmål om han hadde bidrag til kommisjonens arbeid. Han svarte at han ikke trodde det, var villig til å svare på spørsmål og sendte kopi av svaret til tidligere statsminister, nå stortingsrepresentant, Nygaardsvold.

Fra kommisjonen hørte han ikke mer, men i januar 1946 sendte Nygaardsvold ham et brev som sier noe om den gamle regjeringssjefens sinnsstemning der og da:

"... Ja, denne Granskningskomiteen den skal ha nærsagt alt papir det er skrevet noen ord på om året 1940. Den må inntil nu ha samlet sammen hestelass av dokumenter, så når den skal bli ferdig forstår ikke jeg. Hvilken konklusjon den kommer til er heller ikke godt å forutsi, men skal en dømme efter alt det den graver og spør efter, må det vel for mig bli mindst livsvarig henging.
Med hilsen Deres Johan Nygaardsvold".

Solberg Larsen gikk nå tilbake til sin stilling i Norsk Dental Depot, der han ble administrerende direktør i 1946. Han ble i denne stillingen til han gikk av for aldersgrensen i 1977. Deretter var han sekretær i Oslo tannlegeselskap til 1993.

Fram til 1957 var Lønnå lokalpolitiker i Bærum. Han var i mange år aktiv lokalhistoriker i Asker og Bærum.

Finn Lønnå døde 14. mai 1993, og er gravlagt på Haslum kirkegård i Bærum.

Kilder:

Hjelmtveit, Nils: Vekstår og vargtid, Oslo 1969.
Koht, Halvdan: Frå skanse til skanse: minne frå krigsmånadane i Noreg 1940, Oslo 1947.
Larsen, Stein Ugelvik; Sandberg, Beatrice og Dahm, Volker: Meldungen aus Norwegen 1940-1945: Die geheimen Lageberichte des Befehlshabers der Sicherheitspolizei und des SD in Norwegen, Teilband I. München 2008.
Lie, Trygve: Leve eller dø. Norge i krig. Oslo, 1955
Lie, Trygve: Hjemover. Oslo 1958
Lønnå, Elisabeth: Opplysninger om Finn Solberg Larsen, 2013
Lønnå, Finn: Norge 1939-1940. Randbemerkninger i ettertid. Upublisert manus 1983, Norsk Hjemmefrontmuseum.
Nygaardsvold, Johan (Nygaardsvold, Kristian (red.)): Norge i krig 9. april-7. juni 1940. Oslo 1982
Wichstrøm, Finn og Sollund, Arne: Finn Lønnå, nekrolog i Aftenposten 9. juni 1993

Riksarkivet
Oslo politidistrikt
St.prp.2-1939 Opprettelse av et Krisedepartement m.v.