1852: Interimsregjering i Stockholm

Interimsregjeringene besto normalt av ti medlemmer fra hvert land, det vil si av hele den svenske regjeringen og det meste av den norske regjeringen. De to landenes statsminister skiftet på å lede regjeringsmøtene, etter loddtrekning.

Sveriges og Norges felles kongevåpen i unionstiden 1814-1905, med det norske riksvåpenet (løven med olavsøksen) på sekundærplassen til høyre i det dobbeltkronede skjoldet. (Foto: Wikipedia).

Grunnloven
Den norske Grunnloven av 4. november 1814 foreskrev at dersom kongen døde eller var på utenlandsreise og tronfølgeren var umyndig, skulle et  sammensatt statsråd styre inntil de to regjeringene kunne samles som interimsregjering.

Interimsregjering ble aldri aktuelt ved noen av unionskongenes død, men tre av disse regjeringene trådte sammen på grunn av en konges sykdom og fire på grunn av at en konge var på utenlandsreise.

En svensk grunnlovsendring i 1863 åpnet for at også nærmeste arveberettigede prins etter kronprinsen kunne være regent dersom han var myndig. Dette kan ha redusert behovet for interimsregjering de siste årene av Carl XVs regjeringstid.

Kortere perioder - med ett unntak
Med ett unntak satt de syv interimsregjeringene sammen i mellom tre og 15 dager hver. Unntaket var den andre interimsregjeringen, som under kong Oscar Is sykdom regjerte i seks måneder fra 11. oktober 1852 til 12. april 1853.

De syv interimsregjeringene var:

• under kong Oscar Is reise til Tyskland 15.-18. juli 1852
• under kong Oscar Is sykdom 11. oktober 1852-12. april 1853
• under kong Oscar Is sykdom 14.-24. september 1857
• under kong Carl XVs sykdom 12.-25. august 1861
• under kong Oscar IIs reise i Tyskland 26. mai-5. juni 1875
• under kong Oscar IIs reise i Russland 6.-21. juli 1875
• under kong Oscar IIs og kronprins Gustafs reise til Baden
  16.-26. september 1881

De svensk-norske kongene som utløste interimsregjeringer på grunn av sykdom eller utenlandsreiser: fra v. Oscar I i 1852, 1852-1853 og 1857 (maleri: J. K. Stieler, foto: Wikipedia), Carl XV i 1861 (foto: Wikipedia) og Oscar II i 1875 og 1881 (foto: Engstrand & Andersson, Wikipedia).

De to interimsregjeringene sommeren 1875 kom så tett at de syv statsrådene som kom over fra Christiania, kan ha blitt værende i Stockholm de fire ukene imellom. I alle fall var det de samme som deltok fra norsk side i begge regjeringene.

1852-1853
De norske medlemmene av denne lengstsittende interimsregjeringen, 1852-1853, var for det første statsminister Frederik Due og de to statsrådene som det året sammen med ham utgjorde den norske statsrådsavdelingen i Stockholm: Ole W. Erichsen og Christian Z. Bretteville.

Videre møtte de tre statsrådene Nicolai J. L. Krogh, Hans Chr. Petersen og Søren A. Sørenssen som kom over fra Christiania, samt fire tidligere statsråder som ble konstituert og også kom over fra Christiania: Valentin Sibbern, Gustav P. Blom, Jens L. Arup og Baltazar N. Garben. Sibbern ble sent i oktober erstattet av stiftsamtmann Niels A. Sem.

Endelig måtte de tre som forlot sine departementer i Christiania, erstattes av tre som ble konstituert i deres fravær. I 1852-1853 var det tidligere statsråd Poul Chr. Holst i Revisjonsdepartementet, Niels A. Thrap i Marinedepartementet og Peder C. Lasson i Justisdepartementet.

Mye reising
Interimsregjeringene førte med andre ord til at syv norske statsråder måtte legge ut på den dengang lange reisen fra Christiania til Stockholm.

Denne reisingen mellom Christiania og Stockholm var del av det større bildet i unionsårene 1814-1905. De to statsrådspostene ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm var besatt normalt bare ett år om gangen av statsråder som da måtte ha vikarer i de departementene de ledet i Christiania.

Den nåværende Konseljsalen - Statsrådsalen - på Stockholms slott har vært i bruk siden 1870-årene. Her fotografert tidlig på 1900-tallet. (Foto: Wikipedia).

1881
Den siste interimsregjeringen møttes i september 1881, da både kong Oscar II og kronprins Gustaf var i Baden i anledning kronprinsens giftermål med prinsesse Victoria av Baden, i Karlsruhe 20. september.

Dette var første gang etter at rollen som Norges statsminister sommeren 1873 var flyttet fra Stockholm til Christiania. Statsminister Christian Selmer overlot nå arbeidet i interimsregjeringen til sin "nestkommanderende", statsminister Otto Richard Kierulf ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.

Med seg hadde Kierulf de to statsrådene i statsrådsavdelingen på dette tidspunktet, Rasmus T. Nissen og Christian Jensen. Fra Kristiania kom statsrådene Jens Holmboe, Adolph F. Munthe og Christian H. Schweigaard, og fire tidligere statsråder som ble konstituert for anledningen: Harald N. S. Wergeland, Wolfgang W. Haffner, Carl P. P. Essendrop og Johan Chr. Collett.

I Kristiania ble det konstituert tre statsråder for å styre de departementene som midlertidig mistet sin sjef: tidligere statsråd Anders S. Ø. Bull i Armédepartementet, tidligere statsråd Frederik Chr. S. Platou i Justisdepartementet og Revisjonsdepartementet, og statssekretær (statsrådsekretær) Halfdan Lehman i Kirke- og undervisningsdepartementet.

Fra bisp til statsråd - og tilbake
En av de tidligere statsrådene som ble konstituert for å sitte i interimsregjeringen i Stockholm disse septemberdagene i 1881, var biskopen i Kristiania - Carl P. P. Essendrop.

Biskop Carl Peter Parelius Essendrop. (Foto: Wikipedia).

Dette var ikke første gangen Essendrop vekslet mellom et kirkelig og et statlig embete. Han hadde vært biskop i Tromsø 1861-1867, stiftsprost (domprost) i Kristiania 1867-1874, statsråd og sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet 1872-1874 (under Frederik Stangs ministerium), biskop i Kristiania fra 1875 og konstituert sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet under de to interimsregjeringene sommeren 1875. Essendrop satt på Kristiania bispestol til sin død i 1893.

Også andre embetsmenn som amtmenn, offiserer og dommere, ble en eller flere ganger konstituert som statsråder i  interimsregjeringene mellom 1852 og 1881.