1814: Statsrådsmøter på flere steder

Det meste av året foregikk statsrådsmøtene i Christiania i kongens fravær, siden han normalt oppholdt seg i Stockholm. I årene 1814-1873 ble statsrådsmøtene i kongens fravær fra Christiania ledet av kongens stattholder eller den norske statsråden med høyest ansiennitet, førstestatsråden. I årene 1873-1905 ble statsrådsmøtene i Kristiania ledet av statsministeren når kongen ikke var i byen.

Statsrådsalen i Stiftsgården i Rådhusgaten 13 i Christiania, der regjeringsmøter og statsrådsmøter uten kongen ble holdt det meste av tiden mellom 1814 og 1896, året da gården ble solgt. Før Slottet ble tatt i bruk av kong Oscar I i 1849, hendte det også at det ble holdt statsrådsmøter med kongen i Stiftsgården, men normalt ble disse møtene holdt i kongeboligen Paléet.
(Foto av Folkebladet-foto i Kristian Blochs Kongens råd. Regjeringsarbeidet i Norge, Oslo 1963).

Beslutninger som regjeringen i Kristiania hadde fullmakt til å treffe i kongens fravær, ble avgjort "ved høyeste resolusjon". Alle typer saker ble fra 1814 normalt drøftet i fellesskap av statsrådene i Christiania før sakene gikk til beslutning i statsråd i Christiania eller Stockholm.

Christiania
Når kongen oppholdt seg i Christiania, noe han etter grunnloven skulle gjøre en viss tid hvert år, utgjorde regjeringen der og dens avdeling i Stockholm (statsministeren og to statsråder) en enhet. Også fire svenske statsråder fulgte kongen når han oppholdt seg i Christiania.

I disse periodene ble statsrådsmøtene før Slottet sto ferdig i 1849, holdt hos kongen i Paléet, og statsrådsakene avgjort ved kongelig resolusjon.

Forberedende statsråd
I alle fall fra ca 1820 holdt regjeringen i Christiania "foreløpig Konference", også kalt ”forberedende statsråd”, før statsrådsmøter med kongen eller stattholderen.

Disse forberedende statsrådsmøtene ble ofte holdt umiddelbart før statsrådsmøtet, men det skjedde også at de ble holdt dagen før. I løpet av 1800-tallet ble dette det vanlige. Den temmelig faste praksisen med forberedende statsrådsmøte på torsdag og statsrådsmøte på fredag, ble innarbeidet etter unionsoppløsningen i 1905.

Stockholm
Når kongen oppholdt seg på Stockholms slott eller et av sine andre slott i Sverige, ble beslutningene som regjeringen i Christiania ikke hadde fullmakt til å treffe, fattet ved kongelig resolusjon i statsråd av kongen og minst to av de tre medlemmene av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.

Beslutninger kunne fattes av kongen også på andre måter enn i norsk statsråd i Stockholm eller andre steder i Sverige, eller i fullt statsråd i Christiania.

Sammensatt statsråd
"Sammensatt statsråd" avgjorde saker som var felles for de to rikene Sverige og Norge. Når sammensatt statsråd ble holdt i Stockholm, bestod det av minst fire medlemmer av det svenske Statsrådet og minst to medlemmer av den norske statsrådsavdelingen.

Når sammensatt statsråd ble holdt i Christiania, bestod det av minst halvparten av det samlede norske Statsrådet og minst fire medlemmer av det svenske.

Supplert statsråd
"Supplert statsråd" avgjorde saker som hørte under det ene rikets statsmyndighet, men som samtidig angikk det andre. Avgjørelsene bandt bare den staten som saken hørte under.

Når "supplert svensk statsråd" ble holdt i Stockholm, bestod det av minst fire medlemmer av det svenske Statsrådet og minst to medlemmer av den norske statsrådsavdelingen. Når "supplert svensk statsråd” ble holdt i Christiania, bestod det av minst fire svenske og tre norske statsråder.

"Supplert norsk statsråd" i Stockholm bestod av minst to medlemmer av den norske statsrådsavdelingen og tre svenske statsråder. Når "supplert norsk statsråd" ble holdt i Christiania, bestod det av minst halvparten av det samlede norske Statsrådet og tre svenske statsråder.

Statsrådsalen - Konseljsalen - på Stockholms slott tidlig på 1900-tallet. Her holdt kongen sine svenske statsrådsmøter om han ikke var på et av sine andre slott. Også de norske statsrådsmøtene i Stockholm ble normalt holdt her. Fra en gang i 1833 valgte kong Carl Johan å holde de norske statsrådsmøtene i Stockholm i sitt sovekammer på slottet. (Foto: Wikipedia).

Ministerielt statsråd
"Ministerielt statsråd" ble holdt når den svensk-norske utenriksministeren foredro visse typer svenske og norske diplomatiske saker for kongen, i nærvær av hoffkansleren eller et annet svensk regjeringsmedlem. For norske sakers vedkommende var dette i samsvar med grunnlovens paragraf 28. I tiden 1814-1835 ble ministerielt statsråd holdt uten norsk deltagelse.

Ved kongelige resolusjoner i mars og april 1835 ble det fastsatt at norske diplomatiske saker skulle foredras i ministerielt statsråd i nærvær av også den norske statsministeren eller en norsk statsråd. Diplomatiske saker som angikk begge stater ble foredratt av utenriksministeren i "unionelt (ministerielt) statsråd", i nærvær av ytterligere én svensk og én norsk statsråd.

12. mars 1885 vedtok den svenske Riksdagen at antallet svenske statsråder i unionelt ministerielt statsråd skulle økes fra to (statsminister og utenriksminister) til tre, mens det fortsatt skulle møte ett medlem av den norske regjeringen. Viktigere diplomatiske saker ble ofte behandlet i sammensatt statsråd.

Militære kommandosaker
Norske militære kommandosaker ble i nesten hele perioden 1814-1905 ikke behandlet i statsråd, noe som var i samsvar med grunnlovens paragraf 28. Sakene ble i stedet foredratt for kongen av en av de norske generaladjutantene, eller av sjefen for den norske militære kommandoekspedisjonen i byen.

Fra 1823 var kommandoekspedisjonen i Stockholm del av den norske statsrådsavdelingens kanselli. I 1893 fastsatte Stortinget at norske militære kommandosaker skulle foredras og kontrasigneres av sjefen for Forsvarsdepartementet, og kommandoekspedisjonen ble nedlagt.

Georg Stang, forsvarsminister 1900-1902 og 1902-1903, da det var forsvarsministeren som foredro militære kommandosaker for kongen.
(Foto: Norsk Teknisk Museum).

Interimsregjering
I årene 1852-1881 skjedde det syv ganger at en interimsregjering trådte sammen i Stockholm fordi kongen på grunn av sykdom eller fravær ikke kunne lede møtene i det svenske og det norske Statsrådet.

Interimsregjeringen besto av like mange norske og svenske statsråder, vanligvis ti fra hvert land. Den svenske og den norske statsministeren førte skiftevis forsetet; rekkefølgen dem imellom ble bestemt ved loddtrekning. Interimsregjeringene avgjorde sakene ved "interimsregjeringens resolusjon".

I periodene med interimsregjering ble det konstituert ytterligere norske statsråder både i Stockholm og i Christiania, de siste for å erstatte dem som reiste til Stockholm for å supplere statsrådsavdelingen der.

En interimsregjering kunne også tre sammen dersom tronfølgeren var umyndig ved kongens død. En slik situasjon oppstod ikke. Ved grunnlovsendring av 20. januar 1863 ble det bestemt at også nærmeste arveberettigede prins etter kronprinsen skulle kunne fungere som regent dersom han var myndig.