Vi må tenke nytt og større rundt vår egen sikkerhet

Dette er bakgrunnen for at jeg nå reiser til Asia og Indo-Stillehavsregionen. Formålet er å få bedre innsikt i de sikkerhetspolitiske utfordringene i denne delen av verden, bygge relasjoner med våre partnere og fremme norske interesser.

Besøket omfatter tre av NATOs partnerland i regionen, Sør-Korea, Japan og Australia. Så vidt vi vet er det 40 år siden sist en norsk forsvarsminister besøkte Japan, og første gang at Australia besøkes. Russland vil bestandig ha det meste av vår oppmerksomhet, og være dimensjonerende for innretningen av Forsvaret. Men reisen er et uttrykk for at utviklingen «på andre siden av kloden» også kan få stor betydning for norsk og europeisk sikkerhet. Det som skjer i én del av verden kan få store konsekvenser også andre steder. Dette gjør det nødvendig å tenke nytt og større rundt vår egen sikkerhet. Vi må søke samarbeid med likesinnede nasjoner over hele verden.

De siste to årene er det krigen i Ukraina som har tatt det meste av vår oppmerksomhet. Norge har sammen med en rekke andre demokratiske land støttet Ukraina i sin kamp for fortsatt uavhengighet og frihet. Støtten kommer hovedsakelig fra NATO og partnerland. Samtidig viser nettopp krigen i Ukraina også sammenhengene mellom europeisk sikkerhet og utviklingen i Asia og Indo-Stillehavsregionen. Russlands krigføring er i betydelig grad avhengig av direkte og indirekte støtte fra land som Kina, Nord-Korea og Iran.

Krigen i Ukraina har ført autoritære stater tettere sammen, og den har fått demokratier verden rundt til å innse at vi må stå sammen for å forsvare våre grenser, prinsipper og vårt levesett. Mange autoritære stater har de siste årene brukt en stor andel av sine ressurser på å bygge opp sin militære slagkraft. Nå tvinges demokratier verden over til å gjøre det samme.  

Fremveksten av en kinesisk industri- og militærmakt er etterhvert sterk nok til å true USAs posisjon, og dette trekker amerikansk fokus mot regionen og gjør at Norge og Europa må ta et helt annet ansvar for egen sikkerhet enn tidligere. Kinas støtte til Russlands angrepskrig i Ukraina bidrar også til å true norsk sikkerhet, og gjør at NATO legger økende vekt på Kinas framvekst og militære modernisering.

Europas avhengighet av kinesiske varer og teknologi reiser krevende spørsmål om sårbarhet og handlefrihet. Vi har viktige ting å samarbeide om med den framvoksende supermakten Kina, store globale utfordringer som klimakrisen er et eksempel på det. Samtidig må vi ivareta våre sikkerhetsinteresser. Gode partnere i regionen er også et bidrag til det.

Den negative utviklingen gjør det helt nødvendig å bygge et større og sterkere forsvar, slik som Norge gjør med forsvarsløftet, og til å bygge allianser med likesinnede nasjoner. Det gjelder i høyeste grad også partnerlandene i Asia.

Vi vil nok finne mye som er forskjellig mellom oss og Stillehavspartnerne, men vi har også mye til felles. Ikke bare når det kommer til styre og verdisett, men også i geografien. På samme måte som Norge, er dette land med ansvar for store havområder, det er store avstander med fjell og klipper som gjør det vanskelig å operere. Vi er handelsnasjoner som er avhengige av en verden basert på folkeretten, frihandel og demokratiske rettigheter. Vi har alle autoritære naboer med en betydelig militær slagkraft. Et annet fellestrekk er at vi har et dypt og forpliktende samarbeid med USA. Slike likheter gir et godt utgangspunkt for samarbeid.

Sør-Korea, Japan, Australia og Norge deler også ønsket om å ivareta sikkerhet og fri ferdsel til sjøs. Havretten utfordres og likesinnede land må stå sammen for å bevare viktige verdier og interesser. Regjeringen har besluttet at Forsvaret skal stille med en fregatt i en britiskledet hangarskipsgruppe som skal seile i Indo-Stillehavet i 2025. Det er også aktuelt å bidra med andre ressurser for å kunne samtrene med styrker fra NATO-land og partnerland i regionen i denne perioden. Øvelser for å kunne operere mest mulig effektivt sammen styrker vår egen og våre samarbeidspartneres forsvarsevne. Det styrker også Norges forståelse av sikkerhetsdynamikken i Indo-Stillehavsregionen og hvordan vår sikkerhet henger sammen med utviklingstrekk i andre deler av verden. 

Under årets NATO-toppmøte i Washington DC var Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand representert for tredje gang på tre ulike møter. Og vi ser hvordan initiativene for samarbeid og utveksling av erfaringer blir stadig flere. Når Ukraina hadde behov for artilleriammunisjon, var det Sør-Korea som bidro til at allierte kunne donere. Sanksjonene mot Russland og russisk økonomi ville hatt langt mindre effekt om ikke Japan, Australia eller Singapore var med på å håndheve dem. Asias industrielle kapasitet er avgjørende for oppbyggingen av forsvar i europeiske land. Japanske verft, halvledere fra Taiwan, koreansk mikroteknologi og australske råvarer spiller en viktig rolle når vi skal gjøre oss mindre avhengige av autoritære land.

Vi ønsker tettere bånd mellom norsk og disse tre landenes forsvarsindustri. Norge har nylig kjøpt artilleri fra Sør-Korea, Japan anskaffer missiler fra Kongsberg Defence and Aerospace (KDA) og i Australia bygger KDA et nytt produksjonsanlegg. Norske missiler og luftvern er i ferd med å bli en viktig del av forsvaret av Stillehavets sjøveier. Det representerer ikke bare et nytt kapittel for den norske forsvarsindustrien, men er også et svært viktig bidrag til global sikkerhet. Forsvarsindustrien skaper ikke bare inntekter, den fyller kritiske gap i vestlige og allierte lands evne til avskrekking.

Krigen i Ukraina har vist oss betydningen av et sterkt nasjonalt forsvar, en solid forsvarsindustri og likesinnede partnere. Vi må erkjenne at vår økonomi, sikkerhet og den rettsbaserte verdensorden ikke bare avhenger av at Europa er fredelig, men at Asia også fortsetter å være det.

En tettere sikkerhetspolitisk dialog og styrket samarbeid om forsvar og forsvarsindustri gir større trygghet for Norge og større trygghet for de vi samarbeider med.