Vi må stå i mot hatet

Det er snart 82 år siden den største deportasjonen av norske jøder fant sted. De aller fleste av de som ble sendt ut av landet, med fangeskipet Donau eller på annet vis, endte sine liv i nazistenes dødsleire.

Med rundt seks millioner drepte mangler Holocaust sidestykke i historien. Selv om Norge var under tysk okkupasjon, og holocaust var nazistenes forbrytelse, må vi ta innover oss at også både nordmenns samarbeid med okkupanten og manglende motstand bidro til å gjøre det umulige mulig, også hos oss. Også derfor er det viktig at vi aldri glemmer. Holocaust er rett og slett en helt unik hendelse i historien. Når skoleungdommer besøker nazistenes konsentrasjonsleirer i Polen, er det ikke bare for å lære historie, men også for å lære av den, nemlig et slikt systematisk, industrielt forsøk på å utrydde et helt folk faktisk kunne finne sted – og det i et land som få år tidligere hadde vært en av Europas store kulturnasjoner. Grunnen var at en totalitær ideologi som var opptatt av å dele opp folk i «raser», der poenget var å skille mellom «oss» og «de andre» hadde fått fotfeste. Intet samfunn er immune for slik tenkning. Nettopp derfor må vi for alle framtid være på vakt mot nettopp de fenomenene som gjorde Holocaust mulig.

27. januar, den internasjonale Holocaustdagen, er datoen for frigjøringen av de gjenværende fangene i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i det nazi-okkuperte Polen. Antisemittismen, ideologien bak folkemordet, forsvant imidlertid ikke med det. I forbindelse med kriser, krig og konflikt kommer antisemittisme tydeligere til uttrykk. Det har vi sett tidligere som under covid-19 pandemien, og vi ser det igjen nå.

Hamas sitt terrorangrep mot Israel og den påfølgende krigen i Gaza har vekket et stort engasjement hos mange av oss. Det skulle også bare mangle, gitt omfanget av menneskelig lidelse og den brutaliteten vi har sett helt siden dette vonde kapittelet av den lange historien i Midtøsten begynte den 7. oktober. Jeg ville vært mer bekymret om de grusomme inntrykkene vi får rett hjem gjennom TV-skjermen eller på våre mobiler ikke engasjerte folk i Norge. At folk bryr seg, er jo nettopp et tegn på humanitet.

Nettopp fordi vi bryr oss, bør vi være oppmerksomme på at en slik tilspisset debatt kan bidra til en lavere terskel for å ta i bruk antijødiske forestillinger. Slike forestillinger har en lang historie i Europa. Det er derfor ekstra viktig at vi evner å skille mellom hva som gjøres av stater og nåtidige politiske myndigheter, versus det som kan tillegges et bestemt folk eller en hel religion, det være seg jøder, muslimer, kristne eller andre.

En av de viktigste lærdommene fra Holocaust er at vi må være oppmerksomme når vi ser tegn på at språk som avhumaniserer «de andre» blir brukt og normalisert når debatten spisser seg til.

Vi må stå opp mot urett, når vi ser den. Vi må og vi skal adressere de som faktisk har ansvar. Samtidig er jeg opptatt av at vi må styrke dialogen på tvers av trosretninger og på tvers av politiske ståsted. Vi trenger å bygge forståelse slik at vi kan leve sammen i fellesskap og med respekt for hverandre selv om vi har forskjellige meninger.

I dagens politiserte situasjon har hat og hets mangedoblet seg over hele verden. Både jøder og muslimer har blitt mål for fysiske og verbale angrep. Mange føler seg mer og mer utrygge og truet, både fysisk og på nett. Internasjonalt meldes det om sterk økning i antisemittisme, det gjelder både ytringer og handlinger. Dette har vi dessverre også sett tendenser til her hjemme. Det har vært nødvendig å styrke sikkerheten ved jødiske institusjoner. Norske jøder har flere ganger gitt uttrykk for bekymring over utviklingen og beskrevet en følelse av å stå alene. Mange av våre egne jøder har opplevd å bli ansvarliggjort for en annen stats regjering sin krigføring. Slik skal vi ikke ha det. Ingen i vårt land skal utsettes for rasisme, vold, hat eller hets på bakgrunn av tro, hudfarge eller etnisitet.

Alle fortjener et liv i trygghet, enten det er på steder for trosutøvelse, arbeidsplasser, skoler, fritidsarenaer eller hjemme. Vi må alle være på vakt og stå opp mot hatprat og hatmotivert vold. Og vi må fortsette å jobbe for å beskytte demokratiet og sikre fredelig sameksistens i vårt mangfoldige og pluralistiske samfunn. Og denne gangen er det ikke minst vårt lille jødiske samfunn som opplever seg særlig utsatt. Det må vi som samfunn ta på stort alvor.

Økende antisemittisme understreker hvor viktig det fortsatt er med kunnskap og formidling om idégrunnlaget bak holocaust. Holocaustfornektelse i den forstand at man tar avstand fra eller sår tvil om helt grunnleggende fakta om folkemordet, er ikke et utbredt problem i Norge. Vi har derimot utfordringer knyttet til det som betegnes som holocaustforvrengning, tendensen til å bagatellisere Holocaust.

Norge har iverksatt flere tiltak de siste årene for å bekjempe antisemittisme og motvirke holocaustforvrengning. Undersøkelser om antisemittiske og antimuslimske holdninger i Norge har blitt gjennomført av HL-senteret tre ganger siden 2011, og vi skal etter hvert i gang med en fjerde undersøkelse. De nye læreplanene fra 2020 nevner holocaust eksplisitt og gir med sitt sterke søkelys på mediekunnskap og kritisk tenkning et godt rammeverk for å forebygge fornektelse og forvrengning. Vi har hatt handlingsplaner mot antisemittisme siden 2016, og arbeidet vil styrkes og videreføres gjennom lanseringen av en ny handlingsplan mot antisemittisme i 2024.

Ved å lære om holocaust kan vi bevare historisk bevissthet og forståelse av hvordan nazistenes hatefulle ideologi, diskriminering og forfølgelse kunne få slike katastrofale konsekvenser. Forståelsen burde også bidra til å skape bevissthet hos oss alle om behovet for å bekjempe diskriminering, fordommer og hat, slik at vi kan forebygge og forhindre nye grusomheter i dag og i fremtiden. Det er mitt håp at vi alle kan stå sammen med de norske jødene i å si at antisemittisme er fullstendig uakseptabelt, i likhet med all annen rasisme og hets mot minoriteter.