Tro på et «vi»

Kjære Magdi,

Kronikken din «Det er ikke noe ‘vi’. Jeg ser det nå» (31. oktober), traff meg. Om avmakten og avstanden fra Europa til krigen i Midtøsten. «Verden blir ikke den samme etter dette», skriver du. Det er jeg enig i. Krig ødelegger mennesker, steder og noe vi trodde var sant. Når krigen raser, er det nesten umulig å være optimist. Samtidig må vi holde fast ved et håp. For meg ligger mye av håpet i kraften av et «vi». 

Som deg er jeg er opprørt, rystet og dypt urolig over det som skjer. Først over Hamas’ brutale terrorangrep mot forsvarsløse sivile i Israel. Og så over følgene av Israels voldsomme motsvar; krigen mot Hamas som fører til enorme lidelser og store sivile tap i Gaza. Tusener av drepte, skadde og ødelagte hjem, sykehus og skoler fyller skjermene våre. Blokaden som stopper leveranser av vann, mat og medisiner. Og mest opprørende av alt; halvparten av de drepte, skadde og traumatiserte er barn.

Kontrastene er veldig store. Det slo meg under utdelingen av Nordisk Råds priser tidlig i november. Forestillingen i Operaen i Oslo ble avsluttet med Anne Grete Preus’ låt om snø, hvor siste strofe lyder «Alt går litt langsommere her på jorden / Når hele himmelen faller ned». For barn i Norge handler det om snø når «hele himmelen faller ned». For barn i Gaza og Israel faller hele himmelen ned med bomber og granater over uskyldige.  

Samtidig er det den samme himmelen alle mennesker ser opp mot, både i fortvilelse og håp.

Hvordan kan jeg tro på et «vi»? Eller, i det minste, bevare troen på mennesket og en fredelig løsning for både israelere og palestinere?

Dypest sett, så er verden også et «vi»; i stadig sterkere grad knyttet sammen. Nyhetene når oss time for time og dag for dag, men de skriver seg også inn i historien som er like lang som vi har egne og felles minner. Sånn er det også i vår norske historie. Du og jeg, med ulik familiehistorie, har ulike minner, men nok felles til at vi både kan snakke om og ta ansvar for et «vi» i Norge. 

I Midtøsten har folk flere dramatiske og mer levende minner fra den lange historien. Jødene leser dagens drama inn i fortellingen om Israel, hvordan staten ble til i 1948, alt som var før og alt som ledet opp til statsdannelsen, og Holocaust og opplevelsen av å være en utsatt stat i en region av motstand.

Palestinerne leser det som utspiller seg inn i en historie om fordrivelsen etter 1948, livet som flyktninger, okkupasjonen og den frarøvete to-statsløsningen; en verden som ikke står opp mot ydmykelsen og all uretten de lider.

Jeg skal la alt som følger av dette ligge her. Norge engasjerer seg med alle våre diplomatiske krefter og evner for å få slutt på lidelsene, få norske i Gaza ut og hjem og bidra til at det kan komme en annen morgendag i Midtøsten. For mange her hjemme er dette rå virkelighet. Denne uken kom den tragiske meldingen om at en norsk kvinne er blant de drepte i Gaza. 

Det høres og ser fjernt ut mot det vi ser utspiller seg nå, men jeg mener vi ikke skal slippe visjonen om at Israel og en palestinsk stat kan leve i fred side om side, med støtte fra det internasjonale samfunnet. Jeg ser og leser alle stemmene som mener dette er naivt og utenfor rekkevidde. Men jeg ser samtidig ikke et troverdig og levelig alternativ; jeg ser da bare enda mer lidelse, undertrykkelse og forskjellsbehandling.

Jeg forstår deg sånn Magdi, at det du opplever tar deg til et vippepunkt. Måten krigen mot palestinerne får holde på, uten at Europa klarer i tilstrekkelig grad å fordømme eller stoppe den, spenningene mellom myndigheter og befolkningen i en del europeiske land; det gjør at du ikke kan se deg selv som europeer. Urettferdigheten har vart for lenge, det er kommet for langt, krigen som får utspille seg nå, viser det. Ingenting skjer. 

Jeg kan forstå den fortvilelsen. Jeg kjenner på den selv. Jeg kjenner på fortvilelsen jødene i Israel føler, sjokkert over en grufull terrorhandling. Jeg kjenner på palestinernes fortvilelse, sivile forsvarsløse ofre for fly- og artilleriangrep mot Gaza. Samtidig; selv om Norge lenge har hatt et engasjement i Midtøsten; selv om utenriksministeren og jeg og alle våre folk i regionen bruker alle innganger og samtaler til å øve innflytelse og si ifra, så har ikke Norge alene makt til å stoppe krigen eller diktere freden. 

Tre holdepunkter

Så til spørsmålet vi må stille oss; hva gjør dette med oss her hjemme? Hvordan skal «vi» i Norge leve med det grusomme som utspiller seg i Midtøsten? Denne brutale krigen opprører og engasjerer alle mennesker med følelser og utsyn. Det er forståelig. Det hadde vært ille om vi ikke ble dypt berørt.

Har vi noen holdepunkter sammen? Jeg tror det. Her er tre:

For det første: Vi må ikke la det samme høye konfliktnivået i krigen dominere våre egne gater. Engasjementet er stort, for Palestina, Israel og menneskene som lever i Midtøsten. Men dette er ikke en konflikt mellom oss her i Norge; mellom oss i alt vårt mangfold. Det har både du og jeg ansvar for å minne om. Vi skal kunne si fra, demonstrere og rope ut; men «vi» i Norge skal fortsatt kunne finne ut av det med hverandre, her hjemme. 

For det andre: Vi må holde fast ved at dette er ikke en krig mellom religioner. De tre store verdensreligionene – jødedom, kristendom, islam – deler mye. Abraham er vår stamfar og våre helligste steder er i Midtøsten. Religion brukes som begrunnelse for retten til land. Det mener jeg vi skal både avvise og stå imot. Samtidig er det modige talspersoner for religionene som arbeider for fred og sameksistens. De har min helhjertede støtte.

Her hjemme skal ikke jødene våre bli utsatt som følge av politikk og krig i Midtøsten. De kan ikke stå ansvarlig for den politikken ulike regjeringer i Israel måtte føre. Muslimer skal ha trygghet fra fordommer i norske lokalsamfunn. Noe av det fineste vi har sett hos oss de siste årene, var da muslimske ungdommer i 2015 slo ring om synagogen i Oslo da noen hadde skutt mot den. Da viste vi sammen kraften i et større «vi». Vi hadde noe felles som var viktigere.

Og for det tredje og viktigst: Begrepet «vi» i Norge er blitt større på et par generasjoner. Gjennom flyktninger, innvandrere og andre som har kommet til Norge, fra hele verden, har det «norske vi» utvidet seg. Med flere hender, flere tanker, flere kulturer og trossamfunn.

Uten minoriteter ville Norge ha vært et fattigere og mer ensporet land. Når dere i Karpe kan lage musikk med ord og toner som både utfordrer og forener det mangfoldige Norge, når dere fyller konsertlokaler og spillelister, da kjenner jeg at – ja, dette er bra, vi har fått et Norge med et utvidet «vi».

Et større «vi» gjør noe med vårt utsyn. Katastrofer, kriger og konflikter kommer tettere på. Flere opplever at de er direkte berørt. Jeg tror det gjør oss enda mer forferdet og fortvilet over det som nå skjer i Midtøsten. Dette er ikke «dem» og «oss», for de er våre brødre og våre søstre, medelever, kolleger, naboer.

Samtidig gir det oss et eget ansvar å hegne om det som binder oss sammen i et «vi» i Norge; som menneskeverd, likeverd, demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, tillit; fundamentet i de fleste europeiske land. Et større «vi» gjør det enda viktigere at vi søker å snakke sant både om det som engasjerer og opprører oss. At liv tapt i krigen i Ukraina er like verdifulle som liv tapt i en israelsk kibbutz eller i Gaza. At vi ikke henfaller til doble standarder.

Vi har klart å utvide fellesskapene i Norge. Tros- og livssynsorganisasjonene møtes og deler erfaringer og gir hverandre en grunnleggende støtte til at alle har rett til å leve i trygghet. Vårt «vi» er ikke så konstant dominert av utrygghet og uro som mange andre steder. Vi har større tillit til hverandre. Men det gir seg ikke selv. Det krever at vi hver dag følger med og står opp mot både antisemittisme og muslimhets.

Disse ukene bruker jeg mye av min tid til å møte og snakke med dem som føler på utrygghet og frykt, enten de er jøder, muslimer og kristne, eller noe annet. Vi snakker om viktigheten av å stå sammen, viktigheten av en dialog som handler om mer enn at to snakker sammen; om evnen til å «ta inn» det den andre sier, føler og opplever. Om hvordan vi kan bidra til å dempe spenningsnivået. Særlig må vi åpne opp for og lytte til de unge.

Nytter dialogen? Jeg mener ja; i det norske landskapet så nytter det. Dialog er en forutsetning for at vi kan både vokse og holde ut med hverandre. Alternativet er dårlig, for det handler om monolog, forutinntatthet, fordømmelse og konflikter i fleng.

Nå må dialogen ha takhøyde til å omfatte den brutale krigen i Midtøsten. Vi må vise omsorg for alle våre medmennesker i Norge som har familie, slektninger og bekjente i Gaza, på Vestbredden og i Israel, som er redde, maktesløse og frykter for sine liv. 

Til dette håper jeg vi kan stå sammen. Vi har alle et ansvar for hvordan vi snakker med hverandre og om hverandre, rundt middagsbordet, i klasserommet, arbeidsplassen, i sosiale medier og med utestemme i slagordene i demonstrasjonene. De som fører krig er ansvarlige for sine handlinger, og skal holdes ansvarlige for dem. Vi her i Norge er ansvarlige for våre holdninger. La oss ta det ansvaret sammen.