Tale til vinneren av Benjaminprisen 2023

Kjære alle på Stigeråsen skole,

For 23 år siden skulle Benjamin Hermansen møte en venn, for å levere tilbake et mobildeksel han hadde lånt.

Benjamin var en helt vanlig 15-åring. Han brukte dagene på å spille fotball, gjøre lekser og være med venner.

De som kjente han, forteller at han var opptatt av rettferdighet, lo ofte og fikk de rundt seg til å føle seg vel.

Men denne kalde januarkvelden, møter Benjamin tre andre mennesker, som ikke bryr seg om de tingene.

Det eneste de ser, er at han har en annen hudfarge enn dem selv. Derfor bestemmer de seg for at Benjamin må dø.

23 år senere er det fortsatt like vondt og like uforståelig å tenke på.

Jeg var selv omtrent like gammel som Benjamin da han ble drept. 15 år gammel – bare noen få år eldre enn dere som går i 7. klasse.

Jeg husker at jeg følte at noe forandret seg. Verden føltes rett og slett litt mindre trygg. 

Men jeg husker også at tusenvis av folk samlet seg i fakkeltog.

«Ingen rasister i våre gater» ble det ropt over hele landet.

Vi gjorde det klart at hudfarge og bakgrunn ikke bestemmer noens verdi.

Høyt og tydelig sa vi at det vi mennesker skal måle hverandre på

er hva vi sier, hva vi gjør og hva vi mener –

aldri hvordan vi ser ut eller hvor vi kommer fra.

*

Benjaminprisen er med å minne oss på hvor viktig dette er.

Hvert år gir vi prisen til skoler som jobber mot fordommer.

Som jobber for at alle skal føle seg trygge og at de hører til.

Og skoler som er opptatt av å snakke om at uansett hvor forskjellige vi er - så er vi alle sammen like mye verdt.

Dette gjør dere på Stigeråsen skole. Og i dag er det dere som vinner Benjaminprisen. Det har dere virkelig fortjent.

Det gjør meg utrolig glad og utrolig stolt når jeg ser hvordan dere jobber med dette.

Det å lære å lese godt, skrive godt og regne godt, er veldig, veldig viktig.

Men det som faktisk er enda viktigere, er hvordan vi behandler de rundt oss – ikke bare vennene våre, men absolutt alle mennesker.

At vi snakker til hverandre på en ordentlig måte.

At vi sørger for at alle får være med.

Og at vi alltid prøver å forstå de som er annerledes enn oss selv.

Dere på Stigeråsen skole er gode på alt dette. Og det er mange som har mye å lære av dere.

*

For jeg skulle ønske jeg kunne si at vi er i mål med arbeidet mot rasisme og mot diskriminering.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det som skjedde med Benjamin, aldri skjedde igjen.

Men 10 år etter at Benjamin ble drept, var vi igjen ute i gatene. Denne gangen hevet vi roser i stedet for faklene.  

For 22. juli 2011 bestemte en mann seg for å ta livet av så mange mennesker han klarte.

Også han mente at folk med det han så på som feil hudfarge og bakgrunn, hadde en lavere verdi enn han selv.

Denne terroristen inspirerte igjen en annen ung mann til å forsøke et liknende angrep.

10. august 2019 tok en 22-åring først livet av adoptivsøsteren sin, før han dro til Al Noor-moskeen i Bærum.

Der ble han heldigvis stoppet før han kunne gjøre mer skade.

*

Det er vanskelig å forstå hvorfor disse menneskene gjorde det de gjorde.

Men en av de tingene vi vet, er at de begge hadde falt utenfor fellesskapet vårt.

De følte at de ikke lenger hørte til i noe sted.

Og vi vet - at når folk ikke lenger føler de hører til, er det lettere å begynne å frykte ting de ikke kjenner.

Da er det dessverre lettere å tro det verste - og tenke det verste - om folk de ikke kjenner.

*

Det er derfor arbeidet dere gjør her på Stigeråsen skole er så utrolig viktig.

For her er dere opptatt av å se hverandre og se hele mennesket.

Dere inkluderer og bygger samhold.

Dere sier selv at Stigeråsen skal være mer enn en skole. Det har dere fått til.

Jeg er imponert over hvordan dere lager trygge møteplasser for hverandre – ikke bare på skolen, men også når dere spiller fotball, lager mat og lager kunst sammen.

Dere har laget en aktivitetsklubb og dere driver egen klesbutikk - eller "sjappa" som dere kaller den.

Ikke minst, sørger dere for at alle får være med på aktiviteter, får utstyr og kan leie lokaler.

Her bidrar rett og slett alle. Elever, lærere og ansatte. Men også foreldre og folk i nærmiljøet.

Jeg vil si tusen, tusen takk for at dere alle tar ansvar for skolen deres - og for at dere tar ansvar for hverandre.

*

Kjære alle sammen,

På en byste som er satt opp der Benjamin vokste opp, står det to ord: «Glem ikke».

Det dere gjør på Stigeråsen skole er med å sørge for at vi fortsetter å holde dette løftet.

Og med dét, er dere også med å gjøre samfunnet vårt litt bedre.

Jeg håper dere alle er stolte av det dere har fått til.

Og jeg håper dere er stolte av skolen deres.

Gratulerer så mye!

Takk for meg.