Tale på frigjørings- og veterandagen 8. mai 2023

(Sjekkes mot fremføring)

Kjære veteraner,

Kjære soldater,

Kjære alle som passer på oss – og som vokter vår frihet – og vårt folkestyre.

På denne dagen i 1945 ble våpnene lagt ned – og de norske flaggene ble heist.

Mer enn fem år med krig og okkupasjon var endelig over – og historiens mest omfattende konflikt gikk mot slutten.

I Norge ble demokratiet, Grunnloven og rettsstaten gjeninnført. Dette ble feiret med spontane barnetog over hele landet. 

Og siden har det vært slik her i Norge.

Dette hadde ikke vært mulig uten innsatsen til dere som har vært i tjeneste for landet – og kjempet på våre vegne for demokrati, fred og frihet også andre steder.

Derfor er denne dagen både vår frigjøringsdag – og veterandag.

Det er en glede for meg å få lov til å være her med dere – på selve merkedagen for vår frihet og selvstendighet – og for å hedre alle som har vært i tjeneste for Norge.

Krigen i Ukraina viser at fred, frihet og demokrati ikke kommer av seg selv – men må kjempes for og forsvares.

Vårt samfunn er tuftet på prinsippene om menneskets ukrenkelighet og egenverdi, rettsstatens prinsipper, på fred og frihet.

Disse verdiene er under konstant press – politisk – og nå også militært.

Selv her i Europa.

Det er disse prinsippene våre soldater er klare til å forsvare, og i ytterste fall gi sine liv for.

På våre vegne.

Også i aprildagene i 1940 ble det gjort valg om å stå opp for disse verdiene – av unge menn som Ole Heimstad fra Nord-Fron, Anders Undset Svarstad fra Lillehammer og Olav Rødsbakken fra Rena.

Rødsbakken var i Hjulrytterkompaniet – og var med i de harde kampene som pågikk sør for Lillehammer – visstnok etter å ha fått utdelt ti skudd og en sykkel noen dager før.

Først på sine eldre dager orket han å fortelle om det han hadde opplevd.

Heimstad og Undset Svarstad falt ved Segalstad bru.

En sorgtung Sigrid Undset fant en stille grav til sin sønn ved Mesnali kirke.

Til tross for alt motet som ble vist – brøt tyskerne gjennom til slutt. 

Men i den grad den heltemodige innsatsen som ble lagt ned, bidro til å gi konge og regjering tid til å komme seg unna – var den svært viktig.

Og det var i så fall ikke første gangen i norsk historie at opplendinger og østerdøler gjorde sitt for å bringe en kongelig ved navn Haakon i trygghet…

På en dag som denne er det verdt å minnes innsatsen på steder som Dombås, Gausdal, Morskogen og Lundehøgda  – til slike ungdommer – og til erfarne offiserer som Broch, Pran og Holmsen.

Og sjøl om Norge var dårlig forberedt, gjentok en lignende innsats seg også andre steder.

Felles for våre veteraner er deres vilje til å ofre alt for at vi andre skal kunne leve i frihet – og oppleve velferd og utvikling.

For dette fortjener dere hele samfunnets støtte og anerkjennelse.

Siden krigen har dere her på Jørstadmoen bidratt til at Norge er bedre forberedt enn vi var i 1940.

Jeg har latt meg fortelle at dere – siden Tysklandsbrigadens dager – har vært spesielt gode på samband – og at dette er en av grunnene til at Cyberforsvarets hovedkvarter ble lagt hit.

De aller fleste steder hvor norske soldater har deltatt i internasjonale operasjoner – fra Balkan til Libanon, Afghanistan, Mali og Sør-Sudan – bare for å nevne noen – har altså dere vært med.

Dét har dere grunn til å være stolte av.

Verdenskrigen lærte oss verdien av å stå sammen med andre – og den dag i dag tar det norske Forsvarets personell ansvar i blant annet NATOs forsterkede militære nærvær i Litauen – og i opptreningen av ukrainske soldater i Storbritannia.

Nå gjelder det å stå sammen med våre allierte – ved Ukrainas side.

Ukrainas kamp er vår kamp.

Slik sikrer vi – og slik fortsetter dere å sikre – det viktigste vi har:

For det er dette det handler om – friheten til å velge våre liv, retten til å bli den vi vil, muligheten til å leve ut våre drømmer – retten til å tro og mene det vi vil – til å si det vi vil – til å velge det og den vi vil.

Retten til å stå for det vi står for. 

Det er disse frihetene og verdiene dere har viet deres liv til å passe på. 

Vi må huske denne dagen – både de som kjempet under krigen – og dere som står på hver dag for at det aldri mer blir 9. april.

Derfor er det så viktig å feire 8.mai.

Takk.