Statsministerens tale på åpningen av Bodø 2024 - Europeisk kulturhovedstad

Talen som fremført

Deres Majestet,

Kjære alle sammen,

Det er utrolig herlig å kunne si at «Det er langt dette landet / Det meste er nord» (Rolf Jacobsen), og så slutter vi ikke der; vi tenker på at nå er det meste nord – i Europa. Vi løfter perspektivet i dag.

Vi er samlet i Bodø – og vi er stolte av Bodø – men hele Norge samles om denne begivenheten.

Dronningen – som vi nettopp så i skibakken (i filmen) – snakket om tilknytning.

Kultur er å skape tilknytning, å holde fast, og la båndene vokse.

Tilknytning til hverandre, til andre i vårt land og til nasjoner utenfor.

Og dette er et år og en dag hvor vi skal markere at vi er knyttet til og med Europa, bortenfor fjellene og bortenfor havet. – Kjenne på det. Og at vi er knyttet til en annen tid og til en kulturarv. 

Og av tilknytning følger også opplevelsen av tilhørighet, og hva er viktigere – samklang, samfunnets toneart.

Og da er det slik – at dette er litt som å sette penger på en konto; en tilknytning er også en investering, i noe av det vi ikke egentlig kan regne om til penger, men som handler om sosial kapital, det å ha tillit til hverandre.

Gevinsten ved denne kapitalen – den er stor. For så viktig kan felles kultur være. Lønnsomt – om ikke alltid målbart. Og verdifullt – kanskje nettopp fordi det ikke er målbart.

Derfor, gode venner, så må vi – og vi kan, og vi har muligheten – til være målbærere; fortelle om utstillingen, forestillingen, kunstverkstedet, skulpturen. La oss begeistre og fortvile – og si; så du den utstillingen? Hva var det egentlig hun mente? Hva er det som skal berøres i denne forestillingen? Alt dette som nå ligger foran oss.

Jeg vil takke, på vegne av alle oss i Norge, dere som hadde mot til å søke om å bli kulturhovedstad. Personlig vil jeg takke ordfører Ida Pinnerød og alle som var ildsjeler den gangen – for dere husker, det var jo motkrefter her, det var ikke begeistring i alle korridorer, og det var ikke bare å gå inn en åpen dør.

Jeg slutter meg også til takken til de frivillige, de frie og villige, som gjør slikt mulig. Da vi landet på flyplassen her i dag, så var det frivillige som tok oss imot. – Tusen takk, spesielt til dere.

Og så er vi altså her – bodøværinger, nordlendinger; jeg vil si til dere: Vær stolte i dag. Og fra hele landet så er vi stolte over kulturhovedstaden. 

Så kan vi si at dette er jo egentlig ikke noe nytt, for Bodø har lenge vært en kunnskapsby, bispesete, næringslivssenter, fiskerihavn, en drivende god fotballklubb (for å si det sånn, jeg så det da Arsenal nesten tapte her), og det er mye vær her – og det er jo sånn at dette kulturåret fødes av stormen – med stormen – og, som jeg sa til noen her, jeg har aldri fulgt så mye med på Yr nå som i mitt eget bryllup, som ved denne anledningen.

Og nå er altså Bodø europeisk kulturhovedstad, og derfor så representerer dere noe mer enn byen og fylket: Nå er Bodø i front for hele landet, intet mindre.

Fra Stormen Konserthus og fra alle arrangementer – de tusen, som kommer – så vever vi nå tråder ut i vår tilknytning til Europa. Glem ikke hvor tett vi er tilknyttet – vi fikk høre historien om ‘han italieneren’ (Pietro Querini) som drev i land – eller som nådde fram – på Røst, tidligere i dag.

Vi er bundet og vevet sammen, gjennom politikk og avtaler, handel og investeringer, forskning, og nå altså gjennom kulturens mange uttrykk – ja, kanskje er det den aller sterkeste tråden – for trådene de spinner nå fra Bodø og utover – de har egentlig kommet til oss, også fra Europa, tidligere.

Vi har alltid blitt påvirket av idéer og impulser fra Europa, og vi har påvirket tilbake; dette har formet norsk kultur i århundrer. Ikke bare som mottakere – men også som bidragsytere.

Vi er alltid en del av noe større, som mennesker, by, land – og som menneskeslekt.

Og så tenker jeg, når vi ser ut på den havna vi skal ut på etterpå: 

Enhver kystby er per definisjon åpen. Norge har den lange kysten – vi har syv ganger mer hav og sokkel enn land – og kommer du vestfra mot Norge, så møter du den tynne landstripen hvor folk bor, og det er kysten som er kjennetegnet – havnen som favn, åpen mot havet, med kaia og moloen som armer.

Og alt kom sjøveien – varer, folk, idéer – og derfor så er konserthuset Stormen så nær havna. For å ta imot.

Tre korte poenger til slutt fra meg, om særpreget til en europeisk kulturhovedstad, akkurat nå.

For det første er det selvfølgelig det vi sier alle sammen, at Bodø er den første europeiske kulturhovedstaden i Arktis noen gang, av de over 70 kulturhovedstedene. Og så får vi en viktig ungdomshovedstad i Tromsø i 2026, for første gang også i Arktis, så jammen får vi satt nord på kartet.

Kulturlivet nord for Polarsirkelen forteller om menneskers liv og virke i det høye nord. Men vi er ikke i ytterkanten av noe. Akkurat nå så er dette ett sentrum, og jeg vet, som reisende politiker fra Norge, at det å ha med kart og dele med kolleger i utlandet – det er nyttig, for de har ikke ‘peiling’ på hvordan det egentlig er. Og på den måten så er det slik at vi er omtrent drøye 2000 km fra Nordpolen (luftlinje) og nesten 2000 km fra København (kjøreavstand); det er vi som er i sentrum.

Så, vis resten av Europa hva nordområdene er; naturen, fargene, ressursene, menneskene, musikken, kunsten, mulighetene. – Og vær modige, lag spor fra nord.

For det andre, og i tråd med Sametingspresidenten, som nettopp talte; jeg er glad for at den samiske kulturen står sentralt for Bodø i 2024. Samisk kultur preger kulturlivet i nord, som vi hørte fra henne.

Og vi har som fellesskap mye å lære av det samiske folks historie, kulturarv og deres kunnskap om sameksistens med naturen. Vi har som fellesskap også mye å rette opp i forholdet til det samiske folk, vårt folk i vårt land, og nå skal vi vise at kulturen er en drivkraft for samfunn og bærekraft her i nord.

For det tredje: Vi har et endret sikkerhetspolitisk landskap i Europa, et nytt alvor har senket seg over vårt kontinent. En krig raser midt i blant oss, om ikke én, så er det faktisk også to.

Og da må vi tenke på at historien forteller oss hvordan Nord-Norge alltid har vært en del av kreative fellesskap på tvers av landegrensene. I dag er det magre utsikter til et nært samarbeid med Russland, men jeg vil si; at når det en gang igjen blir mulig – og det må vi bevare håpet om at det en gang skal bli – så kan kulturen igjen bli den viktigste døråpneren, slik den var på 1990-tallet. 

Mens vi venter så skal vi fordype det nordiske samarbeidet her i nord – og invitere resten av Europa med i det fellesskapet. 

Jeg ønsker Bodø 2024 – arrangører, deltakere, frivillige, publikum – et skapende år, fylt av overraskelser, initiativer, og enda sterkere tilknytning til det Europa vi er en del av. 

Tenk stort, høyt, nytt og vidt! Vi skal ikke komme uberørt tilbake fra Bodø i år.

Tusen takk for oppmerksomheten.