Statsministerens redegjørelse for Stortinget om krigen i Ukraina og dens følger

Krigen i Ukraina har forandret verden, forandret Europa, og forandret vår hverdag.

Men mest av alt har den minnet om hvilken dyp menneskelig tragedie krig er.

Så mange millioner har mistet sitt hjem og er drevet på flukt.

Så mange uskyldige har mistet livet.

Så mange mødre og fedre har mistet sine barn – i utbombede boligblokker i Kyiv, i skyttergravene ved Bakhmut, på slagmarken – dødsmarkene – i øst.

 

President,

Russland har gjennom året som er gått svart på vår og verdenssamfunnets fordømmelse – og på egne nederlag, med mer ødeleggelse, mer krig, enda mer brutalitet.

Det har ført til et dypt skille mellom oss som støtter Ukrainas legitime forsvarskamp og det sittende regimet i Russland. 

President,

Et jernteppe har på nytt har senket seg i Europa, og delt Europa i to.

Slik er vi mer splittet i Europa enn før, men vi er også mer samlet.

Krigen har samlet allierte, samlet demokratiene.

Den har forent partiene her på Stortinget, og jeg opplever at det norske folk står sterkt og unisont bak en norsk linje hvor vi støtter Ukrainas legitime kamp.

I solidaritet med det ukrainske folket og deres rett til å forsvare seg selv, kommer denne støtten til uttrykk, men også fordi mange i Norge forstår at denne krigen også handler om vår sikkerhet, våre verdier, vårt nabolag.

 

I fire foregående redegjørelser, president, for Stortinget om krigen i Ukraina har jeg varslet at krigen med stor sannsynlighet vil vare i lang tid og at de menneskelige lidelsene kan bli enda verre.

Det er også status i dag.

Russlands mål er et okkupert og kuet Ukraina.

Ingenting tyder på at det målet er endret.

Alt tilsier at den russiske presidenten er innstilt på en langvarig krig i Ukraina.

Vi har sett det totalitære Russlands iboende svakheter i året som har gått: korrupsjonen på så mange nivåer i det russiske samfunnet, mistilliten internt i det russiske forsvaret, dårlig kompetanse og svak motivasjon blant soldater og befal, mangelfull evne til å operere på tvers av våpengrener og avdelinger.

Og som vi kjenner igjen fra autoritære styresett opp igjennom historien; lederskap avsondret fra kritikk og fra virkeligheten.

President,

Vi skal likevel ikke undervurdere Russlands militære kapasitet.

De kan mobilisere et stort antall soldater. De har en omfattende industri som kan produsere store mengder våpen. De har store lagre med ammunisjon og militært utstyr, som stridsvogner.

Vi venter, og Ukraina venter, nye russiske offensiver. De kan være nært forestående.

Og hvis Russland vil, kan de holde denne krigen gående lang tid, i årevis.

Det er dette vi ser ved frontlinjene.

De russiske styrkene har gravd seg ned i sør og øst. De forbereder en langvarig krig.

Vi ser en russisk strategi som vi kjenner igjen fra tidligere. Når fremgangen uteblir, tas storslegga frem. Den er upresis, ubarmhjertig og knuser mye på sin vei; hele byer, boligblokker, kraftanlegg og mer til. Til og med sykehus tas ut.

Planen er å slite ut det ukrainske folk og splitte oss som støtter Ukraina.

President,

I denne tiden er det viktig å bevare troen på at mennesker og land kan bedre enn krig og at det vil komme en tid for rettferdige forhandlinger, fred og gjenoppbygging av Ukraina. Regjeringen er i tett kontakt med det ukrainske lederskapet og europeiske og amerikanske allierte om oppfølgingen av president Zelenskyjs fredsplan.

Vi er nødt, president, til å forholde oss til dagens russiske regime, snakke med dem. Selv midt i en ødeleggende krig er det viktig, slik Ukraina legger opp til, å ha kontakt for å finne løsninger om korneksport, utveksling av krigsfanger, atomsikkerhet og mer til.

Men uten vilje på russisk side til å trekke seg tilbake og avslutte angreps og erobringskrigen, må vi erkjenne at det viktigste vi kan gjøre nå, er å hjelpe Ukraina med å forsvare seg selv og få Russland til å endre kurs.

 

President,

24. februar 2022 var et tidsskille for vårt kontinent.

Jeg beskrev det slik fra denne talerstolen allerede dager etter at krigen var et faktum.

Der vi tidligere snakket om en verdensorden under press, må vi nå forholde oss til en verdensorden under angrep. Den første angrepskrigen i Europa siden andre verdenskrig med mål om å erobre et naboland. 

For Norge er dette alvorlig. Det angår oss.  

Folkeretten er vår førstelinje. Vår sikkerhet, vår velstand og vår handlefrihet er tuftet på en regelstyrt verden.

At samkvem mellom stater følger lovens makt, og ikke maktens lov.

At man ikke skiller mellom store og små staters rettigheter.

Og at suverene stater kan bestemme fritt over seg selv og sin egen fremtid.

Russlands angrepskrig mot Ukraina bryter med alle disse prinsippene som er så avgjørende for Norge og våre nasjonale interesser.

Russland er en kjent trussel mot Norge på områder som etterretning, cyber og kritisk infrastruktur. Vi har skjerpet den norske beredskapen fordi Russland viser større risikovilje.

Det er bakgrunnen for at Norge, sammen med Tyskland, har tatt initiativ til et nytt NATO-senter for å bedre beskytte undersjøisk infrastruktur som er så viktig for Norge, og for Europa.

Når det gjelder den konvensjonelle, militære trusselen mot Norge er trusselbildet ikke endret siden forrige redegjørelse.

Likevel vil jeg understreke hvor viktig det prinsipielle er for Norge og vår sikkerhet.

Russland forsøker å tvinge frem et annet Europa – med mye farligere omgivelser for land som Norge.

Om Russland med sin ødeleggende krig når sine mål i Ukraina vil det ha stor, negativ betydning for vår sikkerhet – og for sikkerheten til våre allierte, særlig  øst i Europa.

Også derfor, president, er Ukrainas kamp en kamp også for vår sikkerhet og våre nasjonale interesser.

Russland har gått til krig i troen på at maktbruk, militær overfall, overfor en annen, suveren stat kan tjene egne interesser.

Lærdommen Russland trakk fra Georgia i 2008 og fra Donbas og Krym i Ukraina i 2014, kan ikke gjenta seg nå.

Vi må stille spørsmålet, vi kan ikke la være: Hvis Russland tar Ukraina, hvilket land er det neste? Listen over land som tidligere har vært underlagt Moskva er lang. Og de stiller seg dette spørsmålet.

 

President,

Dette er bakgrunnen for at regjeringen og et bredt flertall i denne sal støtter Ukrainas forsvarskamp.

Sammen med allierte har vi innført historisk omfattende sanksjoner som over tid vil svekke regimets evne til å finansiere den russiske krigsmaskinen.

Vi har tatt imot et stort antall ukrainske flyktninger.

Og i fjor ga vi over 10 milliarder kroner i sivil og militær støtte til Ukraina – det er et betydelig bidrag.

Nå, president, trapper vi opp denne støtten.

Før jul orienterte jeg partiene på Stortinget om arbeidet med et større og mer langvarig Ukraina-program.

De parlamentariske lederne uttrykte et ønske om å bli involvert i arbeidet før det legges endelig frem for Stortinget. Det er et ønske vi tar på alvor.

Vi har derfor avtalt et nytt møte med alle partiene på Stortinget på mandag. Der vil rammer og ytterligere detaljer i regjeringens forslag bli lagt frem og åpent diskutert.

Jeg ønsker at vi i denne saken kan samle oss på tvers av partiene, på en måte som gjenspeiler den brede støtten til Ukraina i det norske folk.

Jeg vet at det vil bli verdsatt i Ukraina og av de mange ukrainske flyktningene som nå har kommet til Norge. Og det vil verdsettes av våre allierte dersom vi – på tvers av skillelinjer – kan enes om et ambisiøst program som står seg over tid og med bred støtte i denne sal.

Det er Norge på sitt beste når vi klarer å finne sammen i slike saker som virkelig teller for landet vårt. Da bør vi legge motsetninger til side, slik at budskapet utad og innad er samlet og forent.

Jeg vil også understreke behovet for et langvarig bidrag. Krigen vil kunne vare lenge, og etter den følger en omfattende gjenoppbygging av et ødelagt Ukraina.

Det er også en realitet at etter ett år tærer denne krigen på ukrainerne – til tross for alt deres mot og all deres motstandskraft.

Det ukrainske lederskapet har derfor flere ganger bedt om at viktige allierte som Norge viser vei i opptakten til årsdagen for invasjonen.

Internasjonale partnere, som FN, EU, Røde Kors og andre felleseuropeiske institusjoner, trenger også forutsigbarhet for å kunne bygge opp systemer som sikrer effektiv hjelp og så god kontroll som mulig i et land hvor korrupsjon er et stort samfunnsproblem.

Ukraina-programmet vil derfor bli langvarig.

Og, president, det må finansiere både militær og sivil støtte.

Vi skal bidra enda mer til reparasjon og gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur slik vi startet med å gjøre og som vi fortsetter.

Støtten vil sette oss i stand til å yte mer humanitær bistand, blant annet for å hjelpe mange millioner mennesker som er drevet på flukt, ikke minst internt i Ukraina.

Det mest akutte behovet nå er likevel militær støtte. Det er det ukrainske lederskapets syn.

Økt militær støtte er nødvendig for å gjøre Ukraina i stand til å forsvare seg, vinne tilbake tapt land og stå imot et Russland som bruker «storslegga» og planlegger nye offensiver. 

Det siste året har det vært en betydelig utvikling i type militært materiell vi og andre vestlige land har donert til Ukraina.

Vi har gått fra å donere panservernraketter i krigens tidlige fase, via støtte til luftvern og artilleri, til forrige ukes annonsering om at vi – sammen med flere allierte – vil donere stridsvogner til Ukraina.

Utviklingen, begrunnelsen, skyldes en mer brutal russisk krigføring. Den er basert på Ukrainas behov. Og den er basert på grundige vurderinger.

Om hvor mye vi kan ta fra eget forsvar.

Og om hvordan vi unngår å bidra til å eskalere konflikten, eller at den sprer seg til NATOs territorium.

Jeg er glad for at Stortinget er kjent med disse avveiningene og at vi har lagt vekt på tett internasjonal koordinering, også for å sikre best mulig utbytte av det vi har donert.

Så har vi erfart, president, at det ukrainske forsvaret har vist at de kan lære seg nye våpensystemer raskt og profesjonelt.

De har samvittighetsfullt forholdt seg til avtaler vedrørende bruk, selv i en situasjon hvor landet er under konstant angrep.

Det har skapt tillit. Og det er, president, ikke et motsetningsforhold mellom donasjon av våpen og et ønske om fred i Ukraina, som enkelte også i denne sal hevder. Det vil jeg ta klart avstand fra.

En seier for president Putins ambisjoner i Ukraina vil verken føre til fred, stabilitet eller sikkerhet i Europa.

Derfor haster det  å hjelpe Ukraina med å stå imot, også militært.

Jeg vil likevel understreke at Ukraina-programmet må innrettes på en måte som minimerer risikoen for korrupsjon. Det er Norge opptatt av, og det er også våre allierte opptatt av å påse. Og jeg opplever at det ukrainske lederskapet har dette høyt prioritert.

Dette er ikke en konkurranse om å gi mest mulig på kortest mulig tid.

Den norske hjelpen må bygges opp over tid og utvikles i tett kontakt med internasjonale partnere med mål om å styrke demokratiske institusjoner og rettsstaten i Ukraina, inklusive arbeidstakeres rettigheter i en veldig krevende tid som de lever i nå.

 

President,

Norge skal være blant de som både ser behovene i Ukraina, men også de store behovene som økt inflasjon, særlig på mat, har ført med seg i noen av verdens fattigste land.  

Vi vil derfor, på toppen av det vedtatte bistandsbudsjettet for 2023, foreslå en egen, ettårig ekstrabevilgning til utviklingsland som er særlig rammet av krigens globale ringvirkninger.

Det vil bety  økt norsk bidrag til humanitær innsats og kamp mot sult i land i Afrika og Midt-Østen, noe som også vil bidra til redusert migrasjonspress mot Europa i en krevende tid.

 

Så forstår jeg, president, at noen vil spørre: Burde ikke noe av dette heller vært brukt i Norge, kommet nordmenn til gode som sliter med økte regninger? 

Jeg synes ikke det er noe galt i å stille det spørsmålet og ta den diskusjonen.

Stortinget og regjeringens viktigste ansvar er Norge og livene vi lever i det langstrakte i landet vårt.

Det er klart at Ukraina-programmet vil innebære en midlertidig økning i oljepengebruken.

Det mener vi er forsvarlig i en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon. Det er i vår nasjonale interesse at Ukraina ikke taper denne krigen, og vi er i en situasjon hvor vi har handlingsrom grunnet ekstraordinære inntekter fra petroleumssektoren.

Men denne innsatsen skal ikke, jeg gjentar skal ikke, handle om å føre mer oljepenger inn i norsk økonomi.

Ukraina-programmet skal ikke føre til økt rente eller inflasjon i Norge.

Et slikt bidrag kan derfor forenes med et ellers stramt budsjettopplegg og innrettes på en måte som gir svært liten innvirkning på aktivitetsnivået i norsk økonomi.

Kort sagt: Dette er penger ut av Norge som vi ikke bør bruke eller ikke ville brukt i Norge akkurat nå.

 

President,

La meg gå tilbake til der jeg begynte. Til krigen i Ukraina som et tidsskille, og betydningen det har hatt i året som har gått.

Det er viktig at vi i denne sal diskuterer disse utfordringene, ikke bare fra dag til dag, men også på lengre sikt.

Konsekvensene har kommet tett på her hjemme. Krigens ringvirkninger er merkbare for oss alle.

Vi har fått en kraftig prisvekst på varer og tjenester. Det har vært krevende for folk og næringsliv og krigen er en viktig forklaring her.

Russlands manipulering av det europeiske energimarkedet har vært sterkt medvirkende til denne prisveksten.

Det har vært en bevisst russisk strategi, satt i gang i god tid før selve krigsutbruddet. Målet er åpenbart,  å ramme europeisk industri og europeiske forbrukere – og slik svekke solidariteten med Ukraina.

Regjeringens svar, og jeg opplever å ha fått bred støtte til det, har vært å bidra til at selskapene på norsk sokkel har kunnet maksimere den norske gassproduksjonen. Det har bidratt til å øke tilgangen på energi og dempe prisøkningen på gass i Europa, og med det også strømprisene i Norge. De kunne vært høyere og mer ustabile dersom dette ikke hadde skjedd.

Her hjemme har vi innført en omfattende strømstøtteordning til strømkundene.  Vi har fått på plass et fastprisopplegg for bedriftene der prisene på kontraktene er på vei ned. Vi har utarbeidet en styringsmekanisme som trygger forsyningssikkerheten og sikrer oss mot for lav fylling i vannmagasinene.

Vi er, president, klare til å treffe nye tiltak for å sikre at strømsalgselskapene driver videre med nettopp det; salg av strøm – med avtaler som veileder og ikke villeder.

Og vi har ført en ansvarlig og rettferdig finanspolitikk, for å beskytte vanlige folk mot enda høyere priser og raskere renteoppgang.

Så har vi siden februar 2022 mottatt et historisk høyt antall flyktninger fra Ukraina.

I 2022 kom det over 40 000 asylsøkere til Norge, de aller fleste fra Ukraina.

Det har satt utlendingsforvaltningen og alle landets kommuner under press.

Men vi kan si i dag at det norske samfunnet tok utfordringen.

Det skyldes aller mest en formidabel innsats ute i kommunene, blant frivillige og i lokalsamfunn over hele landet.

Ja, hver eneste kommune, fra den minste til den største, har tatt imot.

Bosettingen fortsetter med stor fart. Flertallet er i gang med introduksjonsprogram og norskopplæring. Målet er at flest mulig kan ta del i samfunns- og arbeidsliv.

Nå går vi mot krigens andre år.

Regjeringen har gitt beskjed om at kommunene må være forberedt på at det kan komme et høyt antall nye flyktninger også i år.

Tallene er usikre, men prognosene tilsier at det kan komme ytterligere 40 000 fra Ukraina i år. I tillegg vil det kunne komme flyktninger fra andre land.

Vi arbeider med planer for å håndtere dette på en trygg og smidig måte.

I den nære dialogen med kommunene får vi klare meldinger om at noe av det mest krevende blir å finne egnede boliger, og at situasjonen medfører et stort press på kommunale tjenester. Det er tilbakemeldinger vi tar på stort alvor.

Vi forbereder oss på at de som kommer direkte fra krigen – på andre året – også vil være mer preget av krigføringen.

Dette vil kreve enda mer av kommunene og oss som fellesskap i året som kommer.

La oss fortsette å stå samlet som land og folk i møte med mennesker som er preget av krigens grusomheter. Her kommer folk som vil bli noens nabo, kollega, vi vil møte dem i lokalsamfunnet. La oss møte dem med åpenhet og respekt.

 

President,

Krigen har endret vår sikkerhetssituasjon.

Regulær russisk militær aktivitet i våre nærområder finner nå sted mot et uvanlig alvorlig bakteppe.

Med dette har usikkerheten har økt. Vi erfarer en spenning med opphav utenfor Nordområdene, men som føles der. Slikt har vi sett før, i tidligere perioder med kalde politiske vinder. De kan oppstå et annet sted, men merkes også nære oss.

Nordområdene og vårt nærområde er av stor strategisk betydning for Russland. I god tradisjon følger vi situasjonen nøye.

Norge er NATOs øyne og ører i nord.

Russland fortsetter med fordekt virkemiddelbruk, digitale angrep og omfattende etterretningsvirksomhet, også mot Norge. Dette fremkommer med all tydelighet i de åpne trusselvurderingene fra våre tjenester.

Vårt svar har vært økte bevilgninger til Forsvaret og til politiet for å overvåke situasjonen i nord og være tilstede - godt koordinert med våre allierte.

Vi har investert mer i nasjonal sikkerhet og beredskap. Vi fyller opp våre ammunisjonslagre og investerer i utstyr og materiell.

Det er vår vurdering at en tid som den vi gjennomlever nå stiller to tydelige krav til oss:

Vi må håndtere oppgavene og utfordringene som møter oss her og nå.

Og vi må løfte blikket og se fremover.  Vi må grundig vurdere hvordan vi best mulig støtter og skjøtter vår egen sikkerhet i en ny tid.

Russlands krigføring etterlater en dyp usikkerhet om fremtiden, om russiske intensjoner, om Russlands stabilitet og om veien videre for Russlands forhold til sine mange naboer.

Det har mange konsekvenser som hver for seg er viktige for Norge.

 

President, la meg gå noen av dem i denne redegjørelsen.

Den første er at vi har fått en klarere og tydeligere grense mellom øst og vest i Europa.

Et nytt jernteppe. En hard grense.

Mer militarisert, og med færre forbindelser og kontaktflater. Både politisk og mellom folk.

Det ser vi også ved vår egen grense mot Russland.

Det har vært som et interessant barometer for forholdet mellom øst og vest. Fra nesten ingen grensepasseringer over Storskog i 1990 – så opp i over 300.000 utpå 2000-tallet da det var åpninger og utvikling av mange typer samarbeid - til en kraftig nedgang i dag.

Dette, sammen med sanksjonene, har negative konsekvenser for deler av norsk nærings- og samfunnsliv, ikke minst i Nord-Norge.

For flere virksomheter vil det kreve omstilling mot nye markeder som jeg fikk bekreftet i møter med næringsliv i Tromsø i går.. Det må vi erkjenne, og det må vi dessverre leve med og støtte opp om dem som rammes så godt vi kan.

Forholdet til Russland kan ikke bli det samme før Russland tar ansvar for sine handlinger.

Men dette står samtidig fast: Vi velger ikke vår geografi. Vi må forholde oss til Russland, nå og i fremtiden slik vi har gjort i fortiden.

Vi skal fortsatt gjøre vårt for å bidra til ryddige forhold.

Vi skal bidra til lav spenning ved grensen, på land og i havet.

Vi skal behandle det russiske folk med en respekt alle mennesker fortjener. Russere bosatt i Norge skal føle trygghet. Vi skal rette vår kritikk mot det russiske regimet.

Vi ønsker kontakt og praktisk samarbeid om blant annet grenseforhold, sjøredning og fiskeriforvaltning. Det er fortsatt viktig for oss. Det er viktig for Russland. Det er viktig for Europa.

 

President,

Den andre dype og langvarige konsekvensen av krigen er økt fokus på sikkerhet og beredskap.

Etter pandemien og ett år inn i en storkrig i Europa ser vi betydningen av å være bedre forberedt på store kriser. Det er sjelden en krise er lik den forrige. Vi har fått en ny kriseforståelse.

Vi har siden den kalde krigens slutt nytt godt av en fredsgevinst.

Nå har vi begynt på en ny tid, en periode med økende beredskapskostnader.

Prisen for å være bedre forsikret mot kriser – samfunnets forsikringspremie – går nå opp på mange områder.

Som samfunn må vi bruke mer av våre ressurser på forsvar og beredskap. Det vil prege budsjettdiskusjonene i alle demokratier i årene som kommer. Vi har fulgt det opp dette med betydelige økninger av forsvarsdepartementets budsjett både i 2022 og 2023.

Vi har nedsatt to uavhengige kommisjoner som skal se på videreutviklingen av det norske forsvaret , men også av totalberedskapen. Kommisjonene bidrar til åpen og bred debatt om sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg i en tid hvor vi må investere mer i vår sikkerhet og beredskap. Jeg håper dette kommer til å bli en slik bred diskusjon når kommisjonene legger frem sine anbefalinger.

 

President,

Den tredje konsekvensen er at verdien av dype partnerskap og alliansebånd har økt. Om ikke de var viktige fra før, så ser vi betydningen for alvor nå. I en mer utrygg verden trenger særlig vi, som et lite land med en åpen økonomi, nære allierte.

Vi kjenner nå på tryggheten som NATO-fellesskapet gir i en urolig tid.

Vi har en omfattende og tillitsfull relasjon til vår ledende allierte USA.

Vi har styrket samarbeidet med våre europeiske allierte, i særdeleshet med landene rundt Nordsjøen og Østersjøen, aller mest innen energi og sikkerhet.

Finland og Sveriges søknad om medlemskap er det tydeligste uttrykket for akkurat det samme. De søkte mot det sikkerhetsfelleskapet som har vært så avgjørende for oss helt siden 1949, i visshet om at det har blitt mye vanskeligere å stå utenfor.

Med ett unntak støttet alle partier på Stortinget deres NATO-søknad. Vi forventer nå at samtlige NATO-medlemmer følger opp enigheten fra toppmøtet i Madrid i fjor, og formaliserer deres medlemskap. Det er på høy tid.

Krigen understreker betydningen av å forvalte våre bånd til Europa og USA med klokskap. Vi fører en gjenkjennelig politikk. Vi står opp for våre interesser, våre verdier, og våre prioriteringer.

Men, President, dette er også en tid hvor allierte og venner skal gjenkjenne hverandre som nettopp det - som allierte og venner som står ved inngåtte avtaler, ikke bare avtalenes bokstav, men også deres ånd.

Det vi har sett, gjennom disse månedene, er at flere har lært å kjenne viktige sider ved Norge gjennom denne krisen.

Norge er nå Europas ledende leverandør av gass. Land i Europa kunne fylle opp sine gasslagre i høst fordi selskapene på norsk sokkel greide å øke vår eksport.

Vi støtter tiltak for å stabilisere energimarkedene i Europa.

Vi spiller en aktiv og viktig rolle for å raskt bygge ut mer fornybar energi, som havvind.

Norge har soldater i Litauen for å trygge våre baltiske allierte.

Norge har en forsvarsindustri som leverer verdensledende teknologi, blant annet avansert luftvern og ammunisjon. Dette fikk jeg grundig demonstrert under mitt besøk til Kongsberg-gruppen tidligere denne uken.

Samtidig ser landene rundt oss at Norge har store inntekter fra olje og gass.

Det har gitt oss et særlig ansvar for å være det som nå er omtalen av Norge i Europa, nemlig en «partner til å stole på», på energiområdet, men også innenfor NATO-rammen og i støtten til Ukraina.   

Vi skal være «en partner man kan stole på», fordi vi, i ytterste konsekvens, er avhengig av å kunne stole på våre allierte.

Det er i vår langsiktige interesse - for å trygge Norge og vår egen sikkerhet, men også for å sikre markedsadgang for norske bedrifter og få tilgang til kritiske varer og tjenester.

Under koronapandemien så vi verdien av partnere i Europa da vi trengte vaksiner.

Nå under energikrisen er det i vår interesse at høye strømpriser, som vi deler med mange land, finner sine løsninger sammen med, ikke mot, våre europeiske partnere.

 

President,

En fjerde varig konsekvens av krigen er en ny epoke i nordisk sikkerhetspolitikk.

Sverige og Finlands søknad om medlemskap i NATO representerer en av de største endringene i vår del av verden siden slutten av 1940-tallet.

Østersjøen blir nå vårt nærområde, og vi vil fremover se en mer helhetlig på Nord-Atlanteren, Barentshavet og Østersjøen. Det er i sum positivt for norsk sikkerhet.

Vi har tett politisk kontakt for å diskutere mulighetene som ligger i dette. I Norden, men kanskje særlig mellom Norge, Sverige og Finland. Vi starter ikke på bar bakke. Samarbeid om forsvar og sikkerhetspolitikk har utviklet seg mye de siste 10-15 årene, i særdeleshet mellom Norge, Sverige og Finland i nord.

De nordiske forsvarssjefene er godt i gang med å konkretisere samarbeidsområder for fremtiden.

 

President,

Den femte konsekvensen knytter seg til betydningen av norsk gass, og fremtiden for europeisk energipolitikk.

Vi ser at energikrisen har vært en vekker for alle land i Europa.

Forsyningssikkerhet blir mye viktigere i lang tid fremover.

Pålitelige leveranser fra pålitelige kunder vil verdsettes høyt. Det er ingen grunn til å tro at Europa på nytt vil gjøre seg avhengig av russisk gass – nesten uansett hvor billig den skulle bli.

Det betyr at norsk gass vil forbli etterspurt. For å møte denne etterspørselen må vi videreutvikle norsk sokkel. Det gir store muligheter. Også fordi den norske gassen er klimavennlig sammenlignet med alternativet for europeiske importører – LNG fra andre kontinenter.

Det understreker betydningen av at Norge fortsatt sprer kunnskap og sikrer oppslutning om CCUS, fangst, bruk og lagring av CO2, slik vi har vist i praksis på Sleipner i Nordsjøen og Snøhvit-feltet i Barentshavet.

Samtidig ser vi at den grønne omstillingen nå skyter fart. Det er et av denne krigens paradokser; krigen leder til raskere utbygging fornybar kraft som er nødvendig for å nå våre klimamål og for å klare en historisk energiomstilling. Land som Tyskland og Storbritannia har store planer for denne satsingen, og EUs «Fit for 55» og «RePower EU» peker i samme retning.

I nær sagt alle disse sammenhengene er Norge en viktig samarbeidspartner og bidragsyter.

Her ligger det store industrielle muligheter for norsk næringsliv og industri, for norske arbeidsplasser og industriell lokal utvikling.

Vi har fått på plass ambisiøse avtaler om tettere industrisamarbeid med Tyskland og med EU. Det har blitt enda mer avgjørende for norsk industri som har Europa som sitt viktigste marked.  Dette kommer til å oppta oss måned for måned i 2023.

 

President,

I luftlinje er det langt fra slagmarken i Ukraina til livene vi lever i Norge. Det føles likevel nært.

Det skyldes den brede dekningen i mediene og ikke minst de sterke vitnesbyrdene fra ukrainske flyktninger mange møter i hverdagen; i skolegården, på arbeidsplassen, på t-banen.

For egen del kommer jeg ofte tilbake til møtet med beboere i landsbyen Yahidne, ca. 100 kilometer nord for Kyiv. Det var helt i slutten av juni i fjor. De jeg møtte hadde overlevd en måned innesperret i en trang og fuktig murkjeller under en skole da russiske soldater okkuperte og plyndret landsbyen. Her levde de nesten uten vann, mat eller lys. Flere døde eller ble mishandlet.

Jeg traff overlevende på en solfylt plass i skogen etter at de russiske soldatene hadde trukket seg tilbake. Noen av de jeg møtte gråt, mange smilte, men aller best husker jeg frykten hos flere av dem for at de russiske soldatene ville komme tilbake.

 

I sitt Nobelforedrag i 2009 sa president Obama at krigens instrumenter har en rolle i å bevare freden.

Han argumenterte for at militær maktbruk under visse omstendigheter både er lov, påkrevd, og moralsk riktig.

Å støtte Ukraina i deres forsvarskamp er å stille seg på lag med beboerne i Yahidne, de som lever med minnene fra kjelleren og med frykten for at soldatene kan komme tilbake med ødeleggelse og tortur.

Å hjelpe andre til å forsvare seg er lov, påkrevd, og moralsk riktig.

Og samtidig kan vi legge til, som Obama også gjorde, at krig – rettmessig eller ei – under alle omstendigheter er en umenneskelig tragedie.

Det er en umenneskelig tragedie for vårt kontinent at krigen i Ukraina har pågått i snart ett år.

Vi ønsker at den skal ta slutt, men på betingelser definert av den som er angrepet, av Ukraina.

Og på betingelser i tråd med det Europa vi vil leve i.

Hvor stormakter må respektere andre staters frihet.

Og hvor soldater, som de i Yahidne, må stå til ansvar for sine forbrytelser – uansett.

President,

Begrepene «folkemord» og «forbrytelse mot menneskeheten» - to av grunnpilarene i den moderne internasjonale strafferetten – ble utviklet av to jurister som begge studerte i byen Lviv, i dagens Ukraina, vest i landet mot grensen til Polen

Juristene og humanistene Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht var begge direkte rammet av nazistenes forbrytelser.

De brukte sine dyrekjøpte erfaringer for å skape en bedre verden. En mer human verden. Uten straffefrihet for de største forbrytelsene.

Vår visjon er som deres: En verden med regler, og verdighet og trygghet for individ og folk.

Takk.