Statsministerens innledning på regjeringens havkonferanse i Bergen

 

Og med Vågen, fjorden og sjøen rett utenfor – storhavet, så er vi også i en av norgeshistoriens mest ikoniske bygninger, Håkonshallen, som har stått her i over 760 år. Rammene er lagt.

Men nær åtte hundre år er kun en dråpe i havet å regne for havets egen historie.

Havbyen Bergen

I moderne tid så har jo alt dette vi har rundt oss satt sine spor her i Bergen – Bjørgvin – med sin stolte historie, rammet inn av syv fjell.

Derfor er det – i sum – viktig å si at vi er ved knutepunktet for handel, kunnskap, kultur og kraft i landet vårt.

Her er det blitt bygd opp for å losse, lagre og laste, fra små og store båter, fra norskekysten og hele verden, inn hit til Bryggen og Vågen.

Vi er en by med havforskere, marinbiologer, sjøfolk, redere, petroleumsingeniører, fiskere og mange andre vannfaste yrker. 

Og la meg legge til, de sjømilitære – og her snakker jeg av egen erfaring; det var på tokt med Sjøkrigsskolen og Marinen på 70/80-tallet at jeg stiftet bekjentskap med havets gleder og intense ‘u-gleder’ (sjøsyke), og det var her jeg fikk forståelsen for hav og kyst – og hvordan dette former det norske og fortellingen om Norge.

Derfor gode venner, Bergen er havbyen i Norge – havhovedstaden – og et utmerket valg for en konferanse nå under havuken – og den er internasjonal.

Og så vil jeg si en ting til – fordi, fylkesordfører, det er viktig å understreke at Bergen skriver seg jo inn i mulighetene som ligger i Vestlandet.

La meg gjenta en setning jeg ofte bruker når det gjelder Norges muligheter og ansvar for klima og natur, og den lyder: «Enten lykkes Vestlandet, ellers så lykkes ikke Norge».

Det er en positivt ladet setning, for den sier noe om de mulighetene vi har.

Nær alle forutsetningene som skal til, finnes her på Vestlandet; fra industri og mangfold av næringer, via kunnskap, forvaltning og nedarvet kystkultur. Så mye er på gang her. Og sammen skal vi lykkes.

Havet binder oss sammen

Gode venner,

Lenge tenkte vi på havet som en hindring, en grense, mellom land og folk.

Egentlig er det omvendt. Havet binder oss sammen, kontinenter, land og mennesker.

Havet er en sjøvei, ikke et hinder.

Livet oppsto i havet. Det er vårt ansvar å sørge for at det ikke vil dø der – at det alltid vil være liv i havet. 

Da jeg var utenriksminister bestemte jeg meg for aldri å snakke om Norge som et «lite land». For hva mener vi med «lite»? 

Vel, som befolkning er vi klart på nedre dekk av verdens 200 land med våre 5,4 millioner innbyggere. I landareal stiger vi til rundt 60. plass i verden.

Men så melder havet og havbunnen seg på – dette er også Norge – da kan vi gange alt land med syv, og da rykker vi opp til 17. plass.

Et lite land? Neppe.

Hør bare: Vi har verdens nest lengste kyst, hele 100 915 kilometer med alle øyer.

Vår geografi bestemmer hvem vi er som nasjon. Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen, Skagerrak, kystlinjer, øyer, sokkel, havbunn, havdyp.  

Derfor har havet gitt oss vår identitet. Og verdier. Havet skaper verdier. Havet er verdifullt.

Havet skaper verdier

Norge er verdens tredje største gasseksportør. En av verdens største skipsfartsnasjoner. Og verdens nest største sjømateksportør; i fjor ble et rekordår, sjømat til en verdi av 151,4 milliarder kroner solgt til utlandet. Fun fact – dette utgjør 40 millioner måltider hver eneste dag, året rundt.

Så heller ikke når det er snakk om ressurser – og dermed økonomi, er Norge «et lite land».

Hvorfor nevner jeg disse tallene? 

Jo, fordi havet har gitt oss mer enn store inntekter og muligheter.

Det jeg vil understreke i dag er hvilket ansvar vi har som følge av det.  

Vi fisker, frakter, forsker, forvalter – og vi skaper nye industrifortellinger:

Og la meg dele én: For en måned siden så var jeg på Troll A-plattformen, 70 kilometer fra her vi er nå, sammen med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

Det var for å markere ansvaret vi har for ressursene – og betydningen av energisikkerhet og sikringen av energiinstallasjonene våre nå i en urolig tid. For å vise hvordan følger med – fra lufta, på havoverflaten og under. Det er urolige tider.

Vi leverer nå over en tredjedel av Europas gass. Vi er et demokratisk land, vi er en pålitelig venn, som de sier i Europa. Vi er den ledende leverandøren.

Samtidig sa jeg til EU-kommisjonens president: – Se ut fra plattformen her. Om noen år så vil du kanskje se en stor havvindpark, som leverer vind og kraft inn til land, til industri og husholdninger her og ut igjen til plattformen.

Og det du ikke ser, men som allerede er et faktum: et par kilometer fra her på havbunnen er det boret den første brønnen for deponering av CO2, to-tre tusen meter under havoverflaten. Vi har antakeligvis lagre til å huse, å lagre all Europas CO2 for mange tiår fremover.

Det er en illustrasjon på karbonfangst og -lagring, en helt ny næring, som nå er i ferd med å utvikle seg.

Med andre ord, denne plattformen, som har vært i produksjon siden 1996, på et felt funnet mange år før det, er utgangs- og utkikkspunktet for nye kapitler i det norske industrieventyret til havs.

Det er feil å si at Norge lever i oljealderen, vi lever i energialderen, og det er havet som har rammen rundt de fortellingene.

Hovedbudskap

Kjære venner,

Regjeringens hovedbudskap her i dag er at havet er den viktigste ressursen, det dypeste ankerfestet, for norsk økonomi og samfunnsliv, nå og i fremtiden.

At sunne, levende og produktive hav er en forutsetning for bærekraftig vekst både i Norge og for verden.

At all vår verdiskaping må være basert på en bærekraftig havøkonomi.

At all vår forvaltning av havet, all vår havpolitikk, må bygge på kunnskap og kloke, faglige råd. – Og vi har mange kloke og faglige råd å ta av, ikke minst ut fra miljøene her i Bergen.

Men: jeg har også en bekymring – og det er mitt andre hovedbudskap:

Havets helse er under press. – Utsatt for klimaendringer, overfiske, forsøpling og annen forurensning. Havet er, for å si det sånn, en truet art på planeten.

For et par uker siden leste vi at den gjennomsnittlige overflatetemperaturen i verdenshavene ble målt til 21,1 grader – det ville vi jo glede oss over i Norge som badetemperatur, men som en global felles gjennomsnittstemperatur er det urovekkende – det høyeste noensinne.

Havet blir surere, fordi det tar opp omtrent en fjerdedel av all CO2 som slippes ut i atmosfæren.

Og derfor ser vi forhold som endrer seg raskt og som vil fortsette å endre seg raskt fremover – og det er alvorlig.

Gode venner, vi er avhengig av et hav fylt av liv, for at det skal bevare de tjenestene vi behøver.

Vi trenger havet for å lykkes på veien mot nullutslipp. Klimakrisen og naturkrisen møtes på et vis i havet. Og er oppsummert i Bærekraftmål 14 – Life below water.

Mange av de grønne næringene og løsningene er blå. De er å finne i havet. 

Regjeringens ambisjon – og med fem statsråder med meg her i dag og flere til – er at Norge skal jobbe offensivt, i mange fora, utenriks og innenriks, for ansvarlig forvaltning av havressursene.

Jeg ser dette som en av de fineste – og viktigste – formene for fellesskapsansvar i vår tid: For hva er meningen med politikk? Jo, det er å ta vare på sterke fellesskap som kan gi menneskene frihet og muligheter. Det er for oss å stå i spissen for en helhetlig, bærekraftig havforvaltning, basert på kunnskap, vitenskap og erfaring.

Og vi har så mange dyktige folk å trekke på. Kompetansen til miljøene ved Universitetet i Bergen og Havforskningsinstituttet er verdensledende. Jeg er som statsminister stolt over å kunne vise til dette.

Norges internasjonale engasjement

Vårt internasjonale engasjement er ikke nytt – det bygger på fine tradisjoner.

Vi har stått i spissen, gjennom vekslende regjeringer, for mange banebrytende initiativer:

• I utviklingen og forsvaret av Havretten,
• I kartleggingen av kontinentalsokkelen – et ansvar under Havretten, der Norge var den første nasjonen i Arktis som kartla all vår havbunn – i 2009 – ja, jeg husker sekken med informasjon som ble levert til kommisjonen i New York for dette,
• Leder av Det internasjonale havpanelet,
• Kampen mot plast og annen forsøpling,
• Forhandlingene om å fase ut skipsfartens klimagassutslipp,
• Bidragsyter til Naturavtalen vedtatt i Montreal før jul – og jeg berømmer gjerne min statsråd for å ha tatt lederskap der: Espen,
• Arbeidet for FN-avtalen om vern og bærekraftig bruk av marin biodiversitet i internasjonale havområder,
• Bidrag til FNs havforskningstiår – hvor vi har dyktige forskere i salen her i dag,
• Bistand til havforvaltning i utviklingsland – med vår utviklingsminister, høyt på dagsorden,
• Som initiativtaker til FAOs havnestatsavtale mot ulovlig fiske,
• Og med Blue Justiceinitiativet for oppslutning om den internasjonale erklæringen mot fiskerikriminalitet,

Ja – alt dette er et kjempelerret, folkens – og et stort ansvar,

• Og nå overtar vi ansvaret for Arktisk råd om tre uker, i en krevende tid i nord, og regjeringen vil gjøre det vi kan, under omstendighetene, for å styrke det arktiske samarbeidet – også om hav.

Og så tilbake til lappen jeg hadde på kontoret mitt som utenriksminister, der det sto: «Husk at utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig». – Smak på den setningen. Det handler jo om å skape rammer for at vi kan nå mål, som gjør det godt å leve i Norge.

Og overført til dagens temaer: Internasjonal innsats for å verne, bevare og høste – bærekraftig – av havressursene, på hele kloden, er en forutsetning for vår egen fiskeripolitikk, miljøpolitikk, næringspolitikk, energipolitikk, havpolitikk.

Da trengs hele tiden kunnskap – også om hvordan havforskningen og havforvaltningen kan bli bedre.

Det har vært en linje i den norske forvaltningspolitikken, og jeg har fulgt dette som embetsmann og politiker i tretti år, at den både skal bygge på og utvikle ny kunnskap. Det er omstendelig, det kan ta tid, men det betaler seg.

Det interessante er at i en ellers krevende tid for internasjonalt samarbeid, så gjøres det fremskritt på havområdet. Så la oss være, for et øyeblikk, optimister for det internasjonale samarbeidet – kanskje er det fordi havene binder oss sammen, som Kronprinsen sa, med krig i Europa, polarisering, steile fronter, så har vi noe fremgang på havområdet.

Kan det være sånn at verdens stater erkjenner at vi alle trenger planetens blå lunger – og at vi alle er like avhengige av havet?

Og det bør være en påminnelse fra landet Norge, som ikke er en liten stat, men en stor havstat, at de statene som ser på seg selv som store, de kan ikke klippe hverandre ut av kartet og slutte å snakke sammen. Det finnes ingen internasjonal situasjon hvor det er ansvarlig. Det må internasjonal kontakt og samarbeid til.

Havpanelet tas hjem

Etableringen av Havpanelet var et klokt initiativ av den forrige regjeringen og min forgjenger. Politikere fra Bergen kan mye om havet – og hun pleier å snakke mye om det også. Det var derfor viktig for meg å videreføre dette ansvaret og denne norske lederrollen etter Erna Solberg.

Havpanelets initiativer har gitt oss en bedre forståelse av havets utfordringer. Og av hva som må gjøres.

Vi har nå en bred, kunnskapsbasert agenda for bærekraftig bruk og beskyttelse av havet.

Vi ser også et sterkere folkelig engasjement – bildene av unge mennesker som plukker plast og renser opp i strandsonen ute i Øygarden, det er både rørende og alarmerende, for det vitner om et initiativ og et engasjement blant de unge.

Vi har altså viktige erfaringer utaskjærs, men formålet med denne konferansen er å styre skuta mot norskekysten og ta Havpanelet hjem.

Hva betyr det? 

Jo, det betyr at vi vil gjøre Havpanelets dagsorden enda tydeligere og mer relevant her hjemme.

Havpanelet ble tuftet på vår modell for havforvaltning. Vi skal få sammenhengen mellom vår havpolitikk ute og havpolitikk hjemme enda klarere frem med å ta et grønt krafttak for havet.

Sikre en fortsatt bærekraftig forvaltning av alle norske kyst- og havområder, basert på våre egne forvaltningsplaner.

Bygge opp de nye, grønne havnæringene.

Sikre at det som er bra for havøkonomien også er bra for havmiljøet, og vice versa.

Og vi skal fortsatt prioritere internasjonalt kunnskapssamarbeid om hav.

Det unike ved Havpanelet, som jo ikke er et FN-organ – men et frivillig initiativ fra land som vil noe – er at vi får med land som også kan bidra; nå er Frankrike og USA kommet med nylig – og medlemslandene utgjør nå nesten halvparten av verdens økonomiske soner – og har kobling mellom forskning, konkrete politikkanbefalinger og handling.

Og akkurat nå samles 500 eksperter fra 70 land til FNs havkonferanse om klimaeffekter – 19 sesjoner over fem dager – et par båtlengder unna der vi er nå. For å øke kunnskapen og for å se sammenhengen mellom havets helse og vår.

Mine kolleger i regjeringen – som alle jobber med hav på sine felt, og fem av dem er sammen med meg her – vil sammen med de andre paneldeltakerne gå mer i dybden. 

Viktige spørsmål for norsk havpolitikk

Men la meg bare dele noen flere av de spørsmål regjeringen er opptatt av nå:

Hva trenger Norge å prioritere, av egen innsats på den brede havagendaen fremover? Vi kan ikke være på alle områder, men vi skal være dypt og tungt på noen.

Hvor langt har vi kommet – egentlig – i det grønne skiftet i havet?

Hvordan skal vi følge opp det globale målet fra Montreal om bevaring av 30 prosent av havområdene? Inne i en norsk ramme, hvor vi har andre typer hav rundt oss, enn for eksempel Frankrike.

Hvordan kan vi skape enda flere livskraftige lokalsamfunn langs kysten, flere arbeidsplasser, flere innovative bedrifter? 

Hva er nøkkelen til sameksistens mellom ulike næringer, som skal være sammen i geografi og i rom?

Hvordan øke andelen kvinner i havnæringene – og hvordan sørge for at kvinner ikke diskrimineres? – Også et tema knyttet til hav.

Hvordan styrke kunnskapsmiljøene ytterligere?

Alt dette er store, viktige temaer for oss.

Min jobb er å se til helheten, at alt henger sammen alt – det har jo statsministre før vært opptatt av i Norge – og at vi, Norge totalt sett sikrer produktive, bærekraftige, rene og motstandsdyktige hav.

I Havpanelet har vi forpliktet oss til at 100 prosent bærekraftig forvaltning skal gjelde i våre havområder innen 2025. Det er kort tid til.

Forvaltningsplaner

Våre forvaltningsplaner – utviklet over to tiår fra begynnelsen i Barentshavet og med åtte meldinger til Stortinget – har inspirert Havpanelets eget arbeid. Det har vært et ganske langt ord å oversette, Comprehensive Management Plans, ikke det mest catchy, men det har vært et flott norsk produkt å kunne dele i mye samarbeid internasjonalt. Og det skal vi være stolte av.

Men dilemmaet – eller utfordringen – for å være ærlig med dere, er dette:

Vi vil hele tiden ha mer. Og det er grenser for mer, når det gjelder hav.

Vi må hente mer mat fra havet for økt matsikkerhet, mer energi fra havet, og mer – grønnere skipstransport på havet.

Og nye havnæringer har behov for mer arealer.

Da er det konkurranse om plassen.

Får vi dette til å gå opp – når vi samtidig har store ambisjoner for å bevare ressursene? 

Vi må ta kloke valg, basert på kunnskap, og med bred involvering av ulike interesser.

Vi må veie ulike hensyn – og med det mener jeg noe vi er generelt gode til i den norske samfunnsmodellen.

Vi må balansere økt press på havområdene.

Vi må bevare viktige områder for marin natur – et felt hvor mye allerede er gjort – men: vi ser at mer trengs.

Vi må ivareta marine økosystemer og sikre deres helse.

Vi må også skape gode muligheter for verdiskaping.

Vi skal i sum tenke helhetlig, noe Havpanelet forplikter oss til.

Og dette har vi instrumenter til:

Forvaltningsplanmeldingen – den neste kommer i 2024 – er et av de viktigste verktøyene, et bærende instrument – sammen med effektive og kunnskapsbaserte sektorlovverk.

I tillegg kommer det næringsplaner for våre havområder som vi skal legge frem i tiden som kommer. 

Sammen med forvaltningsplanen skal de skape forutsigbarhet og grunnlaget for denne sameksistensen som er så viktig, på tvers av havnæringene.

Vi utvikler overordnede prinsipper for arealbruk til havs. 

Regjeringen utarbeider nå en ny lov om etablering av marine verneområder under norsk jurisdiksjon utenfor tolv nautiske mil. Det er et stort arbeid.

Vi har også et ansvar for at sjømatnæringen er bærekraftig, i alle ledd. Derfor har regjeringen blant annet lansert et samfunnsoppdrag for bærekraftig fôr, i tillegg til trafikklyssystem og andre mekanismer som vi bruker.

Oslofjorden

Så må vi må også skru igjen krana for forurensing. Den jobben gjenstår på mange områder.

Ta Oslofjorden. Og tillat meg å bruke noen minutter på dette.

I vår regjering står innsats for å redde livet i Oslofjorden med store bokstaver i vårt oppdrag. Vi må simpelthen handle mye kraftigere.

Situasjonen er alvorlig. Espen Barth Eide og jeg dykket utenfor Nesodden for et år siden. Det var forstemmende. For det vi så var dødt liv – altså ikke-liv.

Samtidig vet vi – og vi fikk høre av forskerne – at torsken og vegetasjonen kan komme tilbake, om vi handler rett og raskt nok.

Vi er nå i gang med et krafttak for å redde indre og ytre Oslofjord. Og med det også Skagerak som er et hav nære oss.

Vi må, for det første, stanse forurensningen fra avløpsvann.

Kommunene får nå strengere rensekrav. Statsforvalterne rundt Oslofjorden reviderer utslippstillatelsene, slik at strengere krav kommer på plass. Kommunene har fått et tydelig signal om at krav om nitrogenfjerning kommer – det er ikke noe du bare kan skyve på – og at de må starte planleggingen allerede nå. Det vil koste dyrt å utsette eller ikke å handle.

Så er det avrenning fra jordbruk som er den andre store utfordringen.

Her har Statsforvalteren i Oslo og Viken innført nye regionale miljøkrav, blant annet om redusert høstpløying. Det er også tatt inn midler i miljøordningene i jordbruksoppgjøret for 2022. Og jeg vil berømme de i landbruket som følger opp. Espen og jeg har besøkt flere av dem og de tar dette virkelig på alvor og det monner.

Og så skal vi, for det tredje, også vurdere sterkere tiltak på fiskerisiden, både for yrkes- og fritidsfiskere, for å bevare kysttorsken og et velfungerende økosystem. Vi kan ikke bare gjøre én ting, vi må gjøre alt, og vi må gjøre det avstemt og samtidig.

Vi må gjøre det som skal til for å restituere fjordbunnen og få de store fiskene tilbake i økosystemet.

Vi deler Oslofjordens utfordringer med våre naboer på kryss og tvers av Skagerrak.

Oslofjorden kan reddes – dersom vi tar i bruk den beste tilgjengelige kunnskap. Det var mye om Oslo i Bergen. Men ‘alt henger sammen med alt’, som sagt.

Havnæringer

Kjære venner,

Jeg går nå inn for landing – eller til kai, for å si det slik.

La meg avslutte med noen korte innspill til panelene som vil gå nærmere inn i dette etter meg.

Det sies ofte at vi vet mer om månens overflate enn havets bunn. 

Likevel – havet er ikke lenger fullt så ukjent og farlig som for noen århundrer siden: De første kartene over Nordsjøen fra 14/1500-tallet er et fantastisk skue, rene kunstverk.

Ukjente, uoppdagede områder prydet med sjøuhyrer og de forferdeligste ting. Men monstre i havet det tror jeg vi kan si ikke er tilstede, eller hvem vet, hvis du er på 5-6 000 meter. I dag har vi programmer i milliardstørrelse som Mareano som har detaljkartlagt norsk havbunn. Her inngår ikke sjøuhyrer.

Vår politikk skal bygge på fakta, kunnskap, forskning og involvering. Og det gjelder alle havnæringene, og la meg nevne noen for debatten som kommer nå:

For det første: Blå skog – et vakkert ord.

Havpanelet viser at blå skog er en av de fremste løsningene på utfordringer knyttet til karbonlagring, forsuring, oppvarming og tap av livet i havet. Blå skog – som tang og tare, for å si det enkelt – er en fantastisk spennende, ny næringsvei.

Regjeringen vil satse på blå skog – både i norske havområder og ute i verden. Vi har solid fagkompetanse å bygge på, og den skal vi ta i bruk.

For det andre: Grønn skipsfart – og næringen og myndighetene er tilstede her.

Norge – og ikke minst Vestlandet og Bergen – har fantastiske maritime tradisjoner. Skipsfarten – vår nest største næring – har bygd byene langs kysten fra sør til nord. Skapt arbeidsplasser og verdier.

Og i dag er Norge blant de fremste i verden i å utvikle grønn, maritim teknologi; det må vi heie på.

Som klimavennlig drivstoff, grønne korridorer for skipsfarten, og hindre begroing på skipsskrog og spredning av fremmede marine arter.

Vi har spilt en viktig rolle i å utvikle internasjonalt samarbeid her og vi må også jobbe med det når det gjelder bærekraftig skipsopphugging, for å nevne noe.

For det tredje: Mat fra havet.

Vår eldste, mest tradisjonsrike næring, fiskeriene. En eksportnæring siden 11/1200-tallet, og i dag er vi en av de største fiskerinasjonene i verden.

Havets fornybare ressurser gir sunn mat, økt matsikkerhet og arbeidsplasser.

Norsk fiskeriforvaltning bygger på kunnskap. Tidligere overfiskede bestander – som sild – er bygget opp igjen. Vi har lært. Og vi har forskere som stadig finner nye korallrev, hittil er 18 vernet.

Og la meg ta et talende eksempel: Utenfor Newfoundland så ble torsken fisket ned. Men torsken i Barentshavet, av samme familie, er i bærekraftig stand, forvaltet av Norge og Russland. Vi har selv med krigen i Ukraina fornyet denne i avtaler om forsvarlige kvoter og forvaltning for neste år. Slik må det fortsette.

Helhetlig havforvaltning er viktig også for fiskeriene. Norske havbruk skal være bærekraftige. – Derfor dette trafikklyssystemet som skal regulere produksjon og vekst.

For det fjerde: Havvind.

Jeg så noen utenfor her som mente at havvind ikke er bærekraftig. Havvind skal være bærekraftig.

Å lede Norge i det grønne skiftet, er en av de viktigste jobbene jeg har som statsminister.

For å utvikle landet, med kyst- og innlandssamfunn, industri og næringsliv – og ikke minst nye innovative næringer – er svaret på de fleste spørsmål, som Terje Aasland pleier å minne meg om; svaret er mer kraft, mer nett og mer energiøkonomisering.

Havvind vil her spille en sentral rolle. Og bidra til at vi kan nå klimamål og få en ny industrinæring, for norske arbeidsplasser, verdiskapning og eksport.

Rett før påske utlyste regjeringen de første områdene for havvind: Utsira Nord og første fase av Sørlige Nordsjø II.

Kommende kraftproduksjon vil tilsvare kraftforbruket til nesten én million husstander. Innen 2040 skal arealer tilsvarende 30 000 MW tildeles. – Omtrent det samme som hele Norges kraftproduksjon i dag. Dette er stort, gode venner.

Vindkraft offshore skal bygges ut på en skånsom måte i samspill med fiskerier og andre interesser. Vi har klart dette før – og vi skal klare det igjen.

For det femte, om nye muligheter fram i tid: Havbunnsmineraler – mye diskutert.

Vi vet at den globale etterspørselen etter mineraler vil øke. Det skjer som følge av befolkningsvekst, velstandsøkning og overgang til lavutslippssamfunnet.

Kontroll over disse ressursene har også blitt en viktig faktor i lys av den geopolitiske utviklingen.

Hos oss, på norsk sokkel, er det gjort funn av mineralforekomster som kan dekke noe av verdens behov. 

Vi skal gå varsomt frem innenfor ansvarlige rammer.

Norge har god tradisjon for ansvarlig ressursforvaltning til havs gjennom skrittvis, forsiktig tilnærming. Det vil vi også ha når det gjelder havbunnsmineraler.

Olje- og energidepartementet gjennomfører en åpningsprosess og har hatt en konsekvensutredning på høring.

Det er ikke et startskudd, gode venner, for produksjon. Det er et skritt på veien for nødvendig kunnskap og kartlegging, og det ansvaret tar Norge.

Før godkjenning av en eventuell utvinning av ressursene i fremtiden, må vi ha mer kunnskap, om det kan gjøres på en forsvarlig og bærekraftig måte.

Regjeringen tar sikte på å legge frem en melding til Stortinget om dette i løpet av vårsesjonen.

Kjære venner,

Vi har alle et forhold til havet – for avslapning, verdiskaping, fritid, jobb; vi fisket etter krabber som barn, vi lærte å svømme, og nå padler vi kajakk eller pusser opp en trebåt når vi har ledige timer. 

Eller vi har arbeidsplass i en fiskebåt, på et skip, en plattform, kontrollrom, oppdrettsanlegg eller laboratorium.

Våre marine og maritime tradisjoner er en del av vårt nasjonale DNA.

Og seilskutene er symboler på alt dette. Ferden til Statsraad Lehmkuhl understreker egentlig sammenhengen mellom tradisjon, det globale og det lokale, og nå er Statsraaden tilbake igjen her: 20 måneder, 55 000 nautiske mil og 36 havner.

Jeg plukket opp en historie fra Statsraadens arbeid, og de har gjort seg mange erfaringer; deltakerne på et seminar i Yokohama i Japan i september i fjor sa at de merket «hvor mange og hvor gode diskusjoner det ble plass til når man ikke hadde andre distraksjoner enn havet». At «det ble lettere å se hvor det trengtes forandringer, både i næringslivet og politikken, og lettere å se mulige tiltak». 

Vi blir egentlig minnet om den evige sannheten, som jeg vil avslutte med; det som forbinder Yokohama, uendelig langt borte og Bergen – 8 500 km i luftlinje – det er ett hav. Som vi har ansvar for sammen.

Få land i verden har bedre muligheter til å utvikle den blå økonomien, gjøre den bærekraftig og gi den til fremtiden, enn nettopp Norge.

Lykke til med konferansen. Takk for at dere kommer og takk for oppmerksomheten.