Statsministerens innledning på pressekonferanse om krigen i Ukraina

Den har nå vart i over en måned. Og vi ser at opp til 10 millioner mennesker er på flukt, de fleste internt i Ukraina. Men 3,6 millioner, anslår FN, er nå på flykt ut av landet. Det er en flyktningstrøm vi ikke har sett siden andre verdenskrig.

I går var jeg på NATOs toppmøte i Brussel og møtte kollegaer. Dette er en situasjon som nå påvirker alle land, som vi alle må forholde oss til, og det treffer oss på ulikt vis. Det som er likt er at det er mennesker som ganske akutt er kastet ut i nød. De fleste er kvinner og barn. Menn er igjen i Ukraina i krigen.

Romania har tatt imot rundt en halv million flyktninger. Romania har lang grense til Ukraina. Polen har opp under 2 millioner flyktninger. Tyskland, som ligger litt lenger unna, passerer nå 200 000-300 000. Det betyr at vi står overfor en stor europeisk felles utfordring som vi ikke kan vende ryggen til. Det vil vi heller ikke. Vi settes på en historisk prøve.

Jeg er takknemlig for, og rørt over, å se hvordan nordmenn og norske kommuner har svart på det vi nå får gjennom TV-skjermene og mediene, den katastrofen dette er. Vi vil stille opp og vi vil ta vår del av ansvaret. Det har vi sagt fra dag én.

På tirsdag var jeg i Moss, en by, kommune i Norge på størrelse med mange andre. De har erfaring med å ha tatt imot flyktninger før. De forbereder seg nå til de de skal ta imot. De har fått en anmodning, de har tatt det i formannskapet, de gjør sine forberedelser. Kommunen, privatpersoner, frivilligheten, NAV, etater, alt som er rundt et velfungerende samfunn, forbereder seg. Det var en nyttig gjennomgang som viser, og overbeviser meg om, at dette kan vi klare. Vi har svaret på en god del, men det er også mye vi ikke har svaret på og som vi må finne ut sammen på veien vi nå skal gå.

Vi har anmodet kommunene om å ta imot og bosette sju ganger flere personer enn det vi vanligvis bosetter i løpet av et år. Det er om lag 5 000 som er det vanlige i løpet av et år. Nå har vi altså sagt 35 000. 30 000 fra Ukraina og 5 000 utenfor det regnestykket. Det er en formidabel oppgave å skulle omstille seg litt inn i året på sju ganger så mange. Og dette er ikke nødvendigvis sluttstreken. Det er ingen som har vedtatt hva det tallet kommer til å bli, så vi må ha stor grad av fleksibilitet og gjennomføringskraft.

I dag har jeg sammen med arbeids- og inkluderingsministeren og justis- og beredskapsministeren hatt møte med alle landets ordførere. Vi har lyttet og formidlet hva vi nå legger opp til fra statens side. Regjeringen har lange møter om dette nå for å gå gjennom hele regelverket, bevilgningsopplegget, hvordan vi skal ruste oss for å gjøre denne jobben. Og det er det vi vil fortelle litt om nå.

 

Norge har gitt midlertid kollektiv beskyttelse til ukrainske flyktninger. Det vil si at de som kommer fra Ukraina får opphold i Norge, de blir ikke behandlet én og én slik det er vanlig med asylsøknader. Det betyr også, når det er midlertidig, at de skal reise hjem til sitt eget land, til Ukraina, når det er mulig, og at det dermed er usikkert hvor lenge de vil bli i Norge. Men det følger av den tragedien krig er, vi vet ikke hvor lenge den varer. Vi vet ikke hvordan det kommer til å se ut i Ukraina når krigen eventuelt er over, eller hva som er sluttstreken for oppholdet i Norge.

Det som er klart og som jeg vil slå tydelig fast, selv om vi her må improvisere en god del; De skal ha det trygt og bli inkludert i vårt fellesskap mens de er her. Hva betyr det? La meg nevne tre nøkkelpunkter.

• Barn skal gå på skole og i barnehage, leke med andre barn, lære og utvikle seg.
• Studenter skal kunne fortsette studier på norske læresteder så langt det er mulig i tiden som kommer.
• Voksne skal raskest mulig ut i arbeid og aktivitet i samfunnet.

Alle de tre delene kommer til å bli krevende, men det er ikke noe alternativ til det. Vi kan ikke si at barn ikke skal ha et fullverdig liv i Norge. Det blir mye fleksibilitet, men vi må være tydelig på hva som er målet. Men det gjør seg ikke av seg selv, det er ikke rett fram, og det kommer til å bli humper på den veien.

For å lykkes med dette – både med mottak og integrering – må vi dimensjonere og tilpasse mange av de ordningene og tjenestene vi har, som kommer til å se helt annerledes ut nå enn de gjorde før krigen brøt ut. Vi vil derfor neste fredag fremme for Stortinget et forslag om ekstraordinære bevilgninger som gjør det mulig å ruste oss for denne oppgaven.

Vi vil også måtte tilpasse ordningene til den situasjonen vi står i. Når vi skal ta imot flere flyktninger enn noen gang før, kan vi ikke gjøre det akkurat slik vi har gjort det frem til dag. Det kan bety at det ikke vil være mulig å oppfylle alle de rettighetene flyktninger har i dag med én gang. Det meste vi har tatt imot på et år er 15 000. Nå planlegger vi for det dobbelte. Det normale er 5 000, for igjen å understreke omfanget av dette.

Eksempler på områder vi må kunne se med nye øyne, er personell med rett kompetanse, boliger som tilfredsstiller alle krav, eller tidsfrister i ulike velferdstjenester. Eller om vi må tilpasse litt for å være fleksible. For eksempel plan og bygg, hvordan man skal etablere et boligmottak, ikke nødvendigvis alle de regler som gjelder for et vanlig bygg i Norge.

Det beste må ikke bli det godes fiende. Det er trygt opphold på nøkternt vis vi skal sikre.

Alle departementer går nå gjennom sine regelverk og vurderer hvilke justeringer de må gjøre.

Vi tar sikte på å sende forslagene til lovendringer ut på en samlet høring før påske og fremme forslagene for Stortinget i slutten av april. Her arbeides det hurtig, men det må også arbeides grundig.

 

For å klare den store oppgaven vi nå har fått, og som er uten historisk sidestykke, må vi engasjere hele samfunnet: Deg og meg. Kommunen. Naboen. Alle blir berørt.

Helt sentralt er at vi skal gjøre dette på lag med og sammen med kommunene.

Det er i kommunene vi bor og lever livene våre. Og de står i første linje når flyktningene skal få et sted å bo og leve.

La meg si på vegne av oss som står her og regjeringen: Jeg skjønner godt at det i noen kommuner har vært frustrasjon over dårlig informasjon, koordinering eller involvering når man ikke vet hvor mange som kommer, når de kommer, hvor lenge de skal bli, eller hva det vil koste kommunen. Det er en del av oppgaven. Vi har ikke alle disse svarene fra dag én og vi må planlegge deretter.

Dette er en helt ekstraordinær situasjon. Vi jobber på spreng for å løse utfordringene og gi så gode svar vi bare kan.

Men la det være klart: Vi kommer til å stille opp med og for kommunene som skal bosette flyktninger. Her er noen konkrete punkter som jeg vet kommunene skjønner:

• Vi vil foreslå å styrke skjønnstilskuddet slik at kommuner som oppretter mottak, får økonomisk støtte.
• Vi vil videreføre de tilskuddene kommunene kjenner fra før, som integreringstilskuddet. Det er per person som bosetter seg.
• Og vi vil foreslå en konkret kompensasjon til kommunene per plass som ikke blir brukt. Hva mener jeg med det? Jo, nå planlegger vi for et tall vi har satt. Og så kan det tallet bli oppfylt, det kan bli overoppfylt eller det kan ikke bli nådd. En kommune skal ikke straffes for å ha lagt til rette for en plass som ikke blir brukt. Da skal vi stille opp og gi en kompensasjon for det.

Kort sagt: Vi skal være der for kommunene.

Så skal vi også gjøre det sammen med arbeidslivet. 

Veldig mange som kommer fra Ukraina kan gå ut i arbeid nær sagt fra dag én. De vil ønske det, det er bra for dem, det er bra for samfunnet og det er den beste integreringen. Også i denne sammenhengen er arbeid til alle jobb nummer én.

Vi vil lage et hurtigspor i introduksjonsprogrammet for flyktninger, som arbeids- og inkluderingsministeren vil snakke mer om.

Så er det viktig å understreke, så alle har hørt det i Norge: De som kommer har allerede i dag muligheten til å gå rett ut i jobb dersom de får en jobb. Jeg ser allerede nå at arbeidsgivere søker etter ukrainere. Det er ledige jobber i Norge, sånn sett ligger dette godt til rette. Jeg så at Schibsted har annonse ute der de søker etter ukrainere med tech-kompetanse. Jeg håper at mange tenker på samme måten.

Og sammen med partene i arbeidslivet skal vi sørge for at dette skjer på en skikkelig måte, i overensstemmelse med reglene i arbeidslivet. Vi vil ikke ha sosial dumping. At sårbare flyktninger kommer og underbyr det som er standarden ute i det norske arbeidslivet. Dette er ikke veien inn til at dette skal fungere godt.

Jeg takker LO og NHO. Viktige parter som allerede nå tar tak i dette og setter en standard. Det må vi slutte opp om.

Kommunene, arbeidslivet, la meg nevne for det tredje: frivilligheten.

Vi må alle forberede oss på å få en ny nabo, en ny klassekamerat for ungene våre, en ny spiller på fotball-laget, eller folk i nærmiljøet, en ny kollega fra Ukraina.

Da er de frivillige organisasjonene utrolig viktige for oss, slik de er lim i lokalsamfunnet.

De kan gjøre en viktig jobb med å organisere og kanalisere engasjementet vi ser i alle landets lokalsamfunn. Jeg så det under det korte besøket i Moss, hvor mye kreativitet det kom fra frivilligheten til å skape aktivitet og tilhørighet og trygghet for de menneskene som kommer og har opplevd fryktelig krig.

Regjeringen skal bidra med støtte for å styrke frivillighetens mulighet til å stille opp. Til å skaffe lokaler, skaffe idrettsutstyr og instrumenter, for eksempel. Til å gi norsktrening og engelsktrening, og spre informasjon om mulighetene til å delta i aktiviteter. Til å få med alle barna, sørge for at de kan få nye venner og gjøre dem til en del av vårt fellesskap.  

Så la meg si til slutt. Vi har stått på denne talerstolen i et par andre sammenhenger nå.

Etter to år med pandemi er det tungt for mange å oppleve at de nå møter en ny krise. Det kan vi velge å se på som litt utmattende. Men vi kan også velge å si at vi klarte den krisen ved at vi stilte opp sammen. Det var en stor kraft og tillit i det norske samfunnet til å møte en utfordring som vi visste vi måtte møte sammen. Tar vi det hver for oss, blir det dårligere svar.

Det blir nytt press på knappe ressurser og store, nye oppgaver for kommunene, offentlige velferdstjenester, skole, helse og så videre, og arbeidsliv. Men dere, det er ikke noe alternativ til å møte dette med troen på at vi kan klare det, vise den beste siden av oss selv. Norge er et godt og trygt land å leve i. Vi blir minnet om det når vi ser bildene fra Ukraina. Nå kan vi vise det og jeg mener det gir motivasjon til å gå løs på den oppgaven vi nå står overfor.

Det var noen linjer fra et brev som gjorde inntrykk på meg. Vi har alle tre møtt disse menneskene når de har kommet til Norge, hvor fort de opplever at nå er de et sted hvor de skal forsøke å leve vanlige liv. Det var en ukrainsk kvinne som leverte et brev på Scandic Gardermoen der hun skrev at:

Vår familie vil takke norske myndigheter, frivillighetsforeningen og alle ansatte. Vi er veldig takknemlige for at dere tok imot oss og vi fant ly i ditt land mot fare og frykt. I Ukraina opplevde vi og barna våre gru, men i huset ditt er det fred.

Det er er utsagn som viser en takknemlighet for at de har funnet den freden i Norge. Mange skal finne den andre steder. Det er ingen tvil om at det kommer til å komme noen tøffe runder ned i bakken på dette, vi kommer til å møte utfordringer. Men når vi står her i dag og sier at dette skal vi klare sammen, så håper jeg at det er en invitasjon vi får alle i Norge med på.

Da gir jeg ordet til arbeids- og inkluderingsministeren.