Statsministerens innledning på pressekonferanse om anerkjenning av Palestina

Innlegget slik det ble fremført

God morgen,

Regjeringen har nå besluttet at Norge vil anerkjenne staten Palestina.

Norges anerkjennelse vil tre i kraft 28. mai.

Norge vil med det anse Palestina som en uavhengig, selvstendig stat – med alle de rettigheter og plikter dette innebærer.

En palestinsk stat er forpliktet – i tråd med folkeretten – til å leve i fred innenfor sikre, internasjonalt anerkjente grenser, og etterleve relevante FN-resolusjoner.

Den territorielle avgrensingen mellom staten Palestina og staten Israel bør basere seg på grensene fra før 4. juni 1967, altså demarkasjonslinjen fra våpenhvileavtalen av 1949, med Jerusalem som delt hovedstad, og med åpning for avtaler om bytte av land.

Dette – som vi i dag deler – understreker det som har vært Norges holdning i lang tid:

Palestinerne har en grunnleggende, selvstendig rett til en egen stat. Både israelere og palestinere har rett til å leve i fred i hver sin stat. Dette lå til grunn for FNs delingsplan i 1947 – og da Israel ble anerkjent av Norge og flere andre land i 1949. 

Det kan ikke bli fred i Midtøsten uten at israelere og palestinere har sin egen stat – at det er en tostatsløsning. 

Det kan ikke bli en tostatsløsning uten en palestinsk stat. 

Med andre ord: Fred i Midtøsten forutsetter en palestinsk stat. 

I dag gjør Norge dette – som har vært vår holdning i lang tid – enda tydeligere: Den eneste varige løsningen på konflikten i Midtøsten, er en reell tostatsløsning.

Og anerkjennelse av Palestina er en støtte til moderate krefter – som er på vikende front i en langvarig og grusom konflikt.

Dette er en investering i den eneste løsningen som kan gi varig fred i Midtøsten.

Og det er en sterk oppfordring til andre land om å gjøre det samme som vi gjør i dag:

Å anerkjenne Palestina – og med det sørge for at prosessen mot en tostatsløsning omsider kan komme i gang igjen og få ny kraft. 

Midt i en krig – med titusenvis av døde og skadde – må vi holde liv i det eneste som kan gi et trygt hjem for både israelere og palestinere:

To stater som kan leve i fred med hverandre – Israel og Palestina.

 

Jeg vil nå gå nærmere inn på hvorfor Norge anerkjenner staten Palestina – og hvorfor vi gjør det nå. 

Vekslende norske regjeringer har ment at den eneste varige løsningen på konflikten i Midtøsten, må bygge på en tostatsløsning. Det ligger fast. 

Men siden Oslo-avtalene for tretti år siden, har strategien vært at anerkjennelse skulle komme etter en fredsløsning mellom Israel og Palestina.

Det må vi erkjenne at ikke har fungert. 

I fravær av en fredsprosess og en politisk løsning, har utviklingen på bakken gått i feil retning. 

Vi har sett at terror og vold fra Hamas og militante grupper har undergravd den tilliten som trengs for en varig fredsløsning.

Vi har sett at israelske ulovlige bosettinger har undergravd det territorielle grunnlaget for en palestinsk stat.

Og vi ser at under slike forhold så kan verken palestinere eller israelere leve i sikkerhet. Det ser vi daglige eksempler på – med jevnlig vold og krigshandlinger.

Og dessuten: Med manglende økonomisk utvikling, avhengighet av bistand og interne splittelser, så har Palestina blitt fanget i en nedadgående spiral. 

Følelsen av håpløshet blant palestinerne har blitt sterkere for hvert år som har gått.

Vi må derfor tenke annerledes og handle deretter.

En anerkjennelse kan ikke lenger vente til etter en fredsløsning.

Mange aktører – i og utenfor – har også innsett at Midtøsten trenger en ny kurs.

Nylig fikk vi normaliseringsavtalene mellom en del arabiske land og Israel, hvor det ble forsøkt å skape stabilitet og fred i Midtøsten. – Men uten å løse det palestinske spørsmålet.

Det vi trenger nå er en normalisering – med en løsning på det palestinske spørsmålet. Det ser Norge – men viktigere – nå også enda tydeligere USA, de arabiske landene, EU og Kina.

Bakteppet er dystert. Terrorangrepet mot Israel 7. oktober var et grusomt angrep på uskyldige, sivile israelere. Norge har fordømt angrepet på det sterkeste.

Vi har tydelig gitt uttrykk for at Israel har rett til å forsvare seg selv innen folkerettens rammer. Vi har krevd at gislene tatt 7. oktober må løslates umiddelbart. 

Terroren ble begått av Hamas og militante grupper – som ikke er tilhenger av noen tostatsløsning – og som heller ikke anerkjenner staten Israel.

Derfor er det vårt syn at en anerkjennelse av Palestina kan styrke de moderate kreftene på palestinsk side. Det er krefter som jobber fredelig for en tostatsløsning – av en stat som skal leve innenfor rammen av det FN-pakten sier, etterleve folkeretten og relevante FN-resolusjoner – det er noe Hamas ikke gjør.

Det kan også styrke moderate krefter på israelsk side. 

Det kan bidra til å gi Palestina mulighet til å forhandle med Israel på likere fot – og det kan gi framtidshåp til palestinerne. 

Norge har i lengre tid vært leder av giverlandsgruppen for Palestina (AHLC). Og vi er ett av de landene som har bidratt mest systematisk til palestinsk statsbygging.

Når vi nå anerkjenner Palestina, så kan vi med større tyngde oppfordre også andre land til å støtte oppbyggingen av en palestinsk stat. Og vi kan holde den palestinske staten tydeligere ansvarlig.

For oss er derfor anerkjennelse av Palestina en videreutvikling av den politikken Norge har ført gjennom flere tiår.

 

Så kommer spørsmålet: Hvorfor kommer Regjeringens beslutning nå? Jeg vil nevne fire forhold.

For det første, selve krigen: 

Den pågående krigen i Gaza har vist enda klarere at fred og stabilitet forutsetter en løsning på det palestinske spørsmålet. Hamas har ansvaret for det grusomme angrepet den 7. oktober. Israel har rett til å forsvare seg innen folkerettens rammer. Dette er en gjentakelse av krigshandlinger som har kommet med jevne mellomrom de siste årene.

Krigen er et bunnpunkt i en langvarig, negativ utvikling i den israelsk-palestinske konflikten.

Og krigen i Gaza har gitt økt uro på Vestbredden, økte spenninger mellom landene i regionen, og vi må mange år tilbake for å finne en tilsvarende alvorlig situasjon i Midtøsten som i dag.

Det er nå bred og forsterket internasjonal enighet om at den eneste, varige løsningen på konflikten er langt fram – men det er en tostatsløsning – der ansvarlige palestinske myndigheter – ikke væpnede militser – tar ansvaret for gjenoppbygging og videre utvikling.

For det andre – i FN: 

En stadig større gruppe land ser nå behovet for å styrke palestinernes politiske stemme internasjonalt. 

I FNs generalforsamling den 10. mai stemte så mange som 143 land for en resolusjon som støtter palestinsk medlemskap i FN.

Og det er verdt å merke seg at blant disse 143, var det 23 land som ennå ikke har anerkjent Palestina som stat. Norge var blant dem. Nå gjør vi altså det.

For det tredje, utviklingen i Midtøsten: 

Ved å anerkjenne en palestinsk stat, så støtter vi opp om den arabiske fredsplanen, som tunge aktører i regionen har arbeidet med siden 7. oktober. Vi har lenge ment at arabiske land må ta et større ansvar i denne regionen i forhold til konflikten og støtten til palestinerne.

To avgjørende forhold i den planen er etableringen av en palestinsk stat, og normalisering mellom arabiske land og Israel, som innebærer en anerkjennelse fra deres side av staten Israel.

Norge samarbeider her tett med Saudi-Arabia, og vi har en viktig rolle å spille her i å mobilisere europeisk støtte til planen. 

Og for det fjerde, det er nå økt støtte i Europa til en palestinsk stat: 

Norge anerkjenner Palestina i en tid hvor også andre europeiske land tar sikte på å gjøre det samme – jeg kan her nevne Spania og Irland.

Spania har i lang tid sagt at de vil anerkjenne Palestina. Oslo og Madrid spilte viktige – men forskjellige – roller i fredsprosessen tidlig på 1990-tallet, og vi har hatt nær dialog de siste månedene.

Vi har også tett kontakt med andre europeiske land og vi har også holdt USA orientert om vår tenkning og vår beslutning.

Og til slutt, så følger Regjeringen nå opp vedtaket gjort av Stortinget 16. november i fjor, hvor Stortinget vedtok at regjeringen skulle være (og jeg siterer): «forberedt på å anerkjenne Palestina som en egen stat på et tidspunkt der en anerkjennelse kan ha positiv innvirkning på en fredsprosess og uten forbehold om en endelig fredsavtale» (sitat slutt). Vi mener dette tidspunktet er nå.

 

Så vet jeg vet at norsk anerkjennelse vil vekke reaksjoner – fra noen hold – særlig fra Israel. 

Israelske myndigheter er informert om vår beslutning. Og vi vil fortsette å formidle til Israel at vårt mål – vår politikk – er å bidra til at både israelere og palestinere kan leve sammen i fred og sikkerhet, som to stater, side om side. 

Norge er en venn av Israel – og Norge er en venn av Palestina. Norge var et av de første landene som anerkjente Israel, i 1949.

Israel er i en utsatt sikkerhetssituasjon, og – igjen – Norge erkjenner at Israel har rett til å forsvare seg – innen folkerettens rammer. 

Men jeg mener at en tostatsløsning er i Israels egen interesse. Det vil bidra til en mer fredelig og stabil region, også for Israel.

La meg også legge til: Mens denne krigen raser, har mange i den jødiske minoriteten i Norge opplevd utrygghet og antisemittisme. Slik skal vi ikke ha det i Norge. Her har vi alle et ansvar.

 

Og så er det viktig å understreke:

Det er med klare forventninger at Norge i dag anerkjenner staten Palestina, for med en stat, så kommer det også forpliktelser.

Her vil jeg vise til de forpliktelsene som Palestina kom med i sin søknad om FN-medlemskap: De understreker deres forpliktelse til å leve i fred, samt følge internasjonal lov og FN-pakten.

Samtidig; vi ser det alle ser: En anerkjennelse vil ikke føre til etableringen av en velfungerende palestinsk stat i overskuelig framtid.

Men særlig i en situasjon hvor krig raser og mange mister håp – så må vi holde fast ved målet om to stater, for israelere og palestinere, som det eneste som kan gi varig fred.

Kun en tostatsløsning kan gi sikkerhet, forutsigbarhet og framtidshåp både for israelere og palestinere. 

Så vil jeg personlig si helt til slutt, at jeg har i hele mitt politiske liv, gjennom ulike verv og roller, vært engasjert i arbeidet for å finne en løsning på konflikten i Midtøsten – Norge er ikke en dominerende aktør i dette, men vi har en spesiell historie og vi har mange bånd – og jeg har mange venner på begge sider. Israels og Palestinas sak har dype røtter i arbeiderbevegelsen og i partiet jeg leder, med et sterkt engasjement for at Israel og Palestina kan leve side om side i fred.

Det er derfor et langt personlig og politisk engasjement som har overbevist meg om denne beslutningen: Nå er det riktig av Norge å anerkjenne staten Palestina.

Da gir jeg ordet til utenriksministeren.