Statsministerens innledning på Kick-off for regjeringens arbeid med en ny nasjonal digitaliseringsstrategi

Innlegget slik det ble framført

Tusen takk, rektor (Anne Borg) – takk for at dere låner oss hus og gir en arena for denne viktige dagen for regjeringen, som er startskuddet for arbeidet med en ny nasjonal digitaliseringsstrategi.

Sist gang var i 2016. Det kan virke lenge siden innen dette fagfeltet.

Politikerne har ingen enkel jobb, sa du, Anne (Borg); vi er klar over det, men vi skal ta den.

Og jeg vil bare begynne med å si at her står en som egentlig er engasjert, begeistret og optimistisk på vegne av hva vi kan få til; klar over at det også er farer på veien, store utfordringer som ligger langs den veien, men Norge er altså en av de mest digitaliserte samfunnene i verden; så utgangspunktet vårt er egentlig ikke å gå ut på en fjelltopp, snu seg og falle ned, eller gå tilbake; nei vi skal videre, og vi skal gjøre det på trygt vis.

Sigbjørn (Gjelsvik, kommunal- og distriktsministeren) er jo på digitaliseringens fantastiske muligheter et bevis – han er i Stortinget i dag; det kan vi ikke digitalisere bort, da ville regjeringen levet farlig. Så vi har han altså med på skjerm her, så mye som mulig.

Og jeg er glad for at det er mange som er her i dag – og at så mange følger sendingen på nett.

Jeg skal ikke bruke mest tid i dag, for jeg vil jo bare si at vi er virkelig her i dag for å låne øre til kloke mennesker; dette skal ikke være et regjeringsprosjekt alene. Tvert imot, nå skal vi virkelig mobilisere det kunnskapssamfunnet vi har – i offentlig sektor, i næringsliv, i forskning, i de berørte miljøene i Norge som har kompetanse på dette området.

Og jeg er glad for at NTNU også vektlegger formidlingsrollen. Jeg hadde en prat med deg, Inga (Strümke, forfatter av «Maskiner som tenker») på morgenen i dag; jeg vet hvilken bok jeg skal lese på flyet på vei ned; nå har jeg fått den jeg og.

Det er utrolig viktig å nå fram med folkeliggjøring av dette veldig viktige tema, for det er nesten ikke noe som kommer til å berøre livene til folk mer enn dette, men samtidig har utgangpunkt av å være – for mange – uforståelig, og den broen må vi altså bygge. Det er viktig for demokratiet.

Så vi inviterer til å dele kunnskap, erfaringer og råd; her vil ingen råd være i utgangspunktet irrelevante.

Og så mener jeg at utgangspunktet er at vi skal få til store ting – for offentlig sektor, for velferden og for næringslivet vårt framover.

Og så kan jeg bare si at valget var enkelt med å legge dette hit, når vi fikk muligheten til det, fordi – og dette tror jeg at jeg kan si: vi er altså i teknologihovedstaden – jeg blir nemlig utfordret mange steder til å si at ‘kan du ikke si at vår by er hovedstad for det og det’, og dette er jo ofte omstridt noen steder – men dette mener jeg dekker seg ganske godt når vi nå er i Trondheim.

Ny forskning, nye produkter og løsninger nærmest ruller ut av dørene her; det er et helt unikt samspill mellom forskningsmiljø, næringsliv, offentlig sektor og befolkning. Og, som jeg ofte sier, begrepet universitetssykehus får jo en mening her, fordi sykehus og universitet er tett koblet sammen. Det er noe vi skal lære av også i den byen jeg er i til daglig og i andre byer – dette er viktig.

Og det samspillet fungerer – for ser vi bare syv år frem i tid, til 2030, så ser vi mot en horisont hvor vi skal få til enorme oppgaver, som det er helt klart at vi, med penn og papir, ikke kommer til å nå alene; vi kommer til å bruke det teknologiske potensialet for fullt.

Noen stikkord:

I 2030 er det altså flere eldre enn barn i Norge; vi vil ha passert én million alderspensjonister. Jeg snakket til Pensjonistforbundet her for en uke siden. De er veldig opptatt av at 600 000 nordmenn ikke har digital tilgang, så det er en illustrasjon på den utfordringen som vi skal ta tak i og få folk med.

Den tilgjengelige arbeidsstyrken vil etter hvert begynne å falle i Norge. Det er første gang i moderne tid. Det er helt åpenbart at teknologien må hjelpe oss på denne veien – digitaliseringen.

Så skal vi nå klimamålene – vår store samfunnsutfordring, og det går gjennom en enorm energiomstilling.

Og hvis det er noe jeg lærer hver uke i den jobben jeg har, så er det at energiomstillingen er i veldig stor grad digital. Den handler jo om å mestre naturressurser, om det er vannfall, om det er vind, om det er sol, men ‘Mer kraft, mer nett, mer enøk’ (Energikommisjonen) har som fellesnevner: digitalisering. Det blir utrolig viktig. Det sitter folk i digitale rom og styrer hvordan havvindmøllene optimaliserer energien, bare som ett eksempel.

Vi skal øke eksporten. Vi skal bygge nye, grønne industrier. Og vi må da bruke dette digitaliseringsutgangspunktet vårt så godt som mulig.

Så er det sånn, at selv om mye er i forandring, så kan vi aldri se på forandringen eller samfunnet som et skip på et åpent hav som flyter rundt. Vi skal ha som ambisjon at den menneskelige intelligensen rammer inn den kunstige, og det vel sånn – jeg har prøvd den chatboten en del ganger; jeg spurte den blant annet her for noen uker siden om ‘hva er bekymringsfullt med kunstig intelligens?’, eller ved deg, chatboten, og den kom opp med en ganske innsiktsfull selv-diagnose, hvor den illustrerte at her var det en hel del ting å være urolig for.

Og derfor så er ikke svaret at vi sånn politisk skal inn og bestemme hvordan teknologien utvikler seg. Vi må finne et samspill om hvordan vi setter etiske, rettslige, politiske rammer for hvordan vi kan ta dette videre. Og det er derfor vi egentlig er her i dag.

Det er ingen politisk instans som vedtok internett.

Sigbjørn og jeg og mine politiske medspillere og motspillere, vi vedtar vedtak hele tiden, men vi har ikke vedtatt internett.

Det var heller ingen avstemning i Stortinget i 2007 som lanserte smarttelefonen; det var det Steve Jobs som gjorde. Og noen mener jo at 2007 er et veiskille for menneskenes utvikling, da smarttelefonen kom.

Det er også grunn til veldig mye uro. Forrige fredag nedsatte vi et skjermbrukutvalg, for å bruke den ledende kompetansen vi har i Norge for å se på hva gjør dette med barn. Og jeg har ett barn av den generasjonen som kom tilbake og sa fra de studiene han var på, at ‘det jeg fikk høre på universitetet i dag var at det er et før- og etter-2000-generasjonen, og det skjer ting med barns hjerne og med læringen som vi er nødt til å forstå mer av’ – et eksempel på det.

Så vi kan altså ikke stenge internett, av-oppfinne teknologi eller forby oss bort fra problemer.

Men vi skal bruke politikken for å ramme inn det samfunnet vi ønsker, det er målet når vi nå lanserer dette.

Deling av data. Kunstig intelligens. Kunstig intelligens – og bruken i alle mulige sektorer.

Det internasjonale kommer vi kanskje litt inn på. Det er prosesser i EU og OECD, Norge er med på det. Vi har strategi og prosess på de fleste områdene, men det er helt klart behov for å se disse i sammenheng på nye måter og unngå det fenomenet som du tok opp med meg, Inga, at vi ender opp i siloer som ikke har noen oversikt, fra oversiden, det må vi altså jobbe videre med.

Så til slutt, gode venner,

Norge er et kunnskapssamfunn, et demokrati, og jeg mener: et teknologioptimistisk samfunn.

Og jeg har brukt sitatet mange ganger og jeg bruker det igjen: Min kollega fra Sverige, Stefan Löfven, den forrige statsministeren, han var før det leder for metallarbeiderne i Sverige, og han fikk noen ganger det spørsmålet: ‘frykter du ny teknologi?’ Og det var jo grunner for en metallarbeiderfagforeningsleder å si ‘ja’ til det, fordi det kom ny teknologi som gjorde metallarbeidere overflødige, men Stefans svar var ‘nei, jeg frykter gammel’.

Men måten han kunne gi det svaret, var at han kunne gå til sine medlemmer og si at ‘ny teknologi er bra og de av dere som kommer til å miste jobben som følge av dette, de skal vi ta vare på’. ‘De skal få tilbud om videreutdanning, kompetanse, komme videre i livet’. Da går den ligningen opp. Men hvis vi ikke har den tilnærmingen og ikke er et godt, bredt og omfordelende velferdssamfunn, så kommer vi i den vanskelige kategorien.

Så vi skal altså ikke frykte ny teknologi, men vi skal ha ambisjon om styring.

Så har vi altså plukket ut temaer til dette seminaret som skal bli viktige for strategien vår: Kunstig intelligens, digital sikkerhet, beredskap, verdien av data.

Og jeg takker igjen alle som har kommet for å stille opp og dele av sin kompetanse. Dette er bare starten, gode venner, vi håper vi kan fortsette denne dialogen og ta imot mange innspill. Og skulle dere komme på ting også etter seminaret, så er døra veldig åpen. Velkommen – og lykke til!

 

Se hele seminaret her:

• Kunstig intelligens blir tema i ny nasjonal digitaliseringsstrategi