Statsministerens hovedinnlegg i Trontaledebatten
Tale/innlegg | Dato: 04.10.2024 | Statsministerens kontor
Av: Statsminister Jonas Gahr Støre (Stortinget)
– Havvind er det største enkeltgrepet for å få nok elektrisk kraft i årene som kommer. Regjeringen vil fortsette å bruke statlig kapital i en kombinasjon av garantier, lån og tilskudd for å utløse private investeringer i havvind og andre næringer som er sentrale for å bygge ut kraft, kutte utslipp og skape jobber og ny industri, sa statsminister Jonas Gahr Støre.
Sjekket mot fremføringen
Dette året – 2024 – startet på tradisjonelt vis for statsministeren, med å holde nyttårstalen. I den talen snakket jeg om renholdsarbeidere som gjør den samme jobben. De gjør like rent på skoler og arbeidsplasser, men på grunn av manglende reallønnsvekst får de ikke mer igjen for lønnen, de får mindre. Jeg snakket om mange som har etablert seg med egen bolig, men som sliter med renten på boliglånet. På to år, fra 2021 til 2023, økte Norges Bank renten 14 ganger for å få bukt med kraftig prisvekst.
Vendepunkt
Folks økonomiske utfordringer strekker seg likevel lenger tilbake. Arbeidstakere har knapt hatt reallønnsvekst siden 2015. Så vet vi at pensjonistene over flere år fikk svekket sin kjøpekraft, og vi vet at vanlige folk før 2021 opplevde både velferdskutt og usosiale kutt. I sum fikk veldig mange folk dårligere råd. I nyttårstalen var jeg tydelig på at utviklingen må snus.
Nå har vi kommet til trontalen, og jeg er glad for å kunne si at vi er ved et vendepunkt i økonomien, der folk får bedre råd – eller som Statistisk sentralbyrå nylig slo fast: «I år venter vi den høyeste reallønnsveksten på over ti år. Det betyr at folk flest får mer å rutte med.»
Samtidig som lønningene øker mer enn prisene, får de politiske prioriteringene som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og vår gode partner SV her i Stortinget har gjort, større og større effekt i folks hverdagsøkonomi. Det skjer noe i Norge nå. Barnetrygden går opp, barnehageprisen går ned, pensjonene går opp, inntektsskatten for det brede lag av befolkningen går ned, studiestøtten går opp, skolefritidsordningsprisen går ned, fagforeningsfradraget går opp, ferjeprisene går ned, pendlerfradraget går opp, og flyprisene i Nord-Norge og på Vestlandet går ned, for å nevne noe.
Dette er populære folkereformer som gir folk bedre økonomi, samtidig som de reduserer sosiale og geografiske forskjeller, som er viktig for denne regjeringen og viktig for folk. Reformene er ikke et resultat av en naturlig utvikling. De er et resultat av politiske prioriteringer.
Vi vet at opposisjonen, anført av Høyre og Fremskrittspartiet, prioriterer annerledes. Pengene sitter løst når de to deler ut skattekutt til dem som har mest fra før. I Høyres forslag vil 80 pst. av skattekuttene komme den delen av befolkningen med 1 pst. høyest formue til gode. Vanlige folk skal derimot måles, veies og kredittsjekkes på dørterskelen til barnehagen, skolefritidsordningen og andre velferdsordninger.
Det betyr at mye står på spill ved valget neste år. Skal det vi har bygget opp av forsterket velferd disse årene, bygges ned? Spørsmålet er legitimt. Skal vanlige folk stille seg opp foran velferdsstaten med dokumentasjon i hånden på at de er trengende, i en slags spleis for å finansiere skattekutt til dem som har aller mest fra før? Skal populære folkereformer som billigere barnehage reverseres? Vi hørte ingenting om de innsparingene fra Høyre og Fremskrittspartiet i går, samtidig som de sto fast på store skattekutt.
Grunnlaget for å bygge en sterkere velferdsstat er at vi skaper flere verdier. Det gjør vi i Norge nå. Lønnsomheten i norsk næringsliv er rekordhøy. Sammenlignet med andre land er vi helt i front. Resultatene i næringslivet i Fastlands-Norge har vokst med over 100 mrd. kr på to år. Det er like mye som på de åtte årene fra 2013 til 2021. Norske bedrifter har satt overskuddsrekord, investeringsrekord og eksportrekord.
Min oppgave som statsminister og regjeringens oppgave er ikke å si seg fornøyd. Min oppgave er å peke framover. To oppgaver blir avgjørende. Det er å sikre Norge nok elektrisk kraft og nok arbeidskraft.
Energi
Havvind er det største enkeltgrepet for å få nok elektrisk kraft i årene som kommer. Mens det knapt var folk i departementene som arbeidet med havvind da vi overtok, har vi på kort tid gjennomført norgeshistoriens første auksjon for havvind. Nå forberedes arbeidene. Regjeringen vil fortsette å bruke statlig kapital i en kombinasjon av garantier, lån og tilskudd for å utløse private investeringer i havvind og andre næringer som er sentrale for å bygge ut kraft, kutte utslipp og skape jobber og ny industri.
Vi skal løse vår tids store oppgaver, bl.a. innen klima. Da må vi ha nok elektrisk kraft, men vi må også ha nok arbeidskraft med riktig kompetanse. De siste tre årene har 145 000 flere kommet i jobb. Det er bra for dem, det er bra for næringslivet, og det er bra for fellesskapet.
Arbeidskraft
Men igjen: Min oppgave er å peke framover. Derfor har regjeringen satt to mål for 2030: Norge skal bli verdens mest digitaliserte land, og vi skal få 150 000 flere i jobb. Veien til mål for å komme dit går ikke via skattekutt til dem som har mest fra før, eller et mer uorganisert arbeidsliv eller kutt i velferden.
I den nye arbeidsmarkedsmeldingen og i digitaliseringsstrategien, som kom i forrige uke, peker vi i motsatt retning. Vi styrker arbeidslinjen, så det skal lønne seg mer for folk å jobbe, vi styrker det organiserte arbeidslivet, så det blir enklere å inkludere flere i jobb, og vi styrker arbeidslivets evne å ta i bruk ny teknologi, så det blir lettere å frigjøre arbeidskraft.
Nesten ni av ti som er kommet i jobb de siste tre årene, har begynt å jobbe i privat sektor. Jeg er glad for at vi også ser at flere kommer i offentlig sektor, for vi trenger flere ansatte i Forsvaret, i helsevesenet og i politiet.
Kriminalitet
La meg ta politiet først: Politiet sier i sin siste vurdering at trusselen fra organisert kriminalitet i Europa aldri før har vært større, og at svensk voldskriminalitet rykker nærmere. Derfor gjennomfører regjeringen nå en fempunktsplan for å bekjempe denne kriminaliteten og være i forkant.
For det første bygger vi et sterkere politi med flere politifolk i gater og nabolag og bedre utstyr. Der det er utrygghet, der fellesskapet trues, der skal vi bringe tryggheten tilbake.
For det andre skal vi stoppe gjengledere og bakmenn gjennom mer etterretning og etterforskning og inndra mer kriminelt utbytte. Vi skal om nødvendig ta fra dem klokker, biler, smykker og hus.
For det tredje skal vi ha kontroll med innvandringen og kontroll ved grensene. Vi øker bemanningen langs grensene med flere tollere, og vi gjør store investeringer i narkotikaskannere.
Så noe veldig viktig – for det fjerde: Barn og unge som begår kriminelle handlinger, skal møte konsekvenser raskere og få tydelige reaksjoner, og kriminalomsorgen skal hjelpe dem tilbake til et liv uten kriminalitet. Det gjør vi gjennom et nytt hurtigspor i domstolene her i Oslo, tettere oppfølging og flere plasser i ungdomsfengslene. Der skal antallet dobles i 2025 og tredobles i 2026.
For det femte: Vi skal gjøre det vi kan for å stoppe nyrekrutteringen til kriminalitet. Verken sosiale medier, trangboddhet, arbeidsløshet eller æreskultur kan unnskylde kriminelle handlinger, men ingen i Norge skal trenge å plukke opp et våpen for å høre til, for å få respekt og status eller for å være en del av fellesskapet. Det har vi alle ansvar for å sikre. Derfor styrker vi velferdsstaten, fra barnevern og de forebyggende tilbudene på den ene siden til idrett, kultur, barnehage og skole på den andre siden.
Skole
La meg nevne skolen spesielt. Den bør oppta oss med det største alvor. Til tross for at Bondevik II-regjeringen for 20 år siden la fram en skolereform som lovet et kunnskapsløft i skolen, er resultatet i dag ikke oppløftende. Det er faktisk motsatt. Barna går mer på skolen enn før. Samtidig har vi historisk dårlige læringsresultater i norsk skole, som i nøkkelfagene norsk og matematikk og i nøkkelferdigheter som lesing og regning. Lærere og skoleledere, som hver dag gjør en viktig jobb, er tydelig på hva som er problemet. Skolen er for stillesittende, for teoritung, og det er for mye skjermbruk. Dette må vi gjøre noe med – og vi gjør noe med det.
Nylig la regjeringen fram en stortingsmelding om grunnskolen, som følger opp lærernes klare beskjed, med tiltak for å snu denne utviklingen. Mobiltelefonen er nå ute av de fleste skoler. Læreren blir nå sjefen i klasserommet. Skoledagen skal bli mer praktisk, variert og aktiv, slik at elevene kan lære mer og trives bedre.
Selv om vi har utfordringer i skolen, er jeg glad for at vi nå har den høyeste søkningen til yrkesfag på tolv år. De fleste søker seg til helsefagene. Det er et godt tegn.
Helse
Perspektivmeldingen viser at vi vil få over 700 000 flere eldre fram mot 2060. Omsorgsoppgavene i landet vårt er store, og nå ruster regjeringen og kommunene eldreomsorgen for at oppgavene kommer til å bli større i årene framover, med bedre hjemmetjenester og flere sykehjemsplasser.
Bedre bemanning og organisering i vår felles helsetjeneste er viktig i møte med den store veksten i antall eldre, og det er viktig for å få ned ventetidene i sykehusene, som har økt siden 2017, og har økt kraftig siden pandemien, da så mange planlagte behandlinger ble lagt til side.
I mai satte regjeringen i gang ventetidsløftet sammen med sykehusene og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, i den beste tradisjonen fra den norske modellen. Med styrket sykehusbudsjett, flere folk på jobb og bedre organisering er målet en markant nedgang i ventetidene. Knapt noe er viktigere. Det handler om liv og helse, og det handler om folks trygghet og tilliten til vår felles helsetjeneste.
Det vi ser når vi besøker sykehusene nå, er at dette er mulig, og det er faktisk velkomment. Det er oppløftende å se hvordan sykehusene og de ansatte – leger, sykepleiere, som er ryggraden i sykehusene våre, helsefagarbeidere, alle arbeidsgrupper – nå jobber sammen for å nå målet.
Vi er kommet langt i å løse krisen i fastlegeordningen som fikk vokse seg stor gjennom det forrige tiåret. Nå får titusenvis av nordmenn som ikke har hatt fastlege, fastlege, og vi rekrutterer mange hundre nye leger inn i denne ordningen. Den oppgaven ble beskrevet som uløselig i sin tid. Nå løser vi den.
Flere kommer til å jobbe i helsetjenesten i årene framover, og det er velkomment. De kommer til å jobbe på nye måter og gi folk trygghet.
Sikkerhet- og utenrikspolitikk
Et annet område som berører både trygghet og arbeid, er Forsvaret, hvor det også skal bemannes opp. Den nye langtidsplanen legger til rette for at vi kan styrke Forsvaret med 20 000 flere ansatte, vernepliktige og reservister. Vi nådde NATOs 2-prosentmål i år, og med langtidsplanen vil vi nær doble forsvarsbudsjettet de neste tolv årene. Det innebærer en betydelig styrking av alle forsvarsgrener og investeringer i folk, helikoptre, fartøy, ubåter, kampvogner og luftvern – og også innenfor det digitale feltet, som nå er en nøkkeldel av forsvaret vårt.
I denne forbindelse, i denne usikre tiden, la meg slå tydelig fast: Norge truer ingen, NATO, vår allianse, truer ingen, men vi skal ha evnen til å forsvare oss hvis krise og krig truer. Et sterkere forsvar virker avskrekkende mot dem som måtte ønske å true vår sikkerhet og våre allierte.
Så vil jeg avslutte med å si: Det er en kvalitet ved demokratiet vårt at vi politikere møter hverandre til debatter og forhandlinger, håndterer uenigheter og spiller dem ut i denne sal, men det er også en kvalitet at vi evner å finne sammen i saker som virkelig krever det. Jeg tror at den egenskapen kommer til å bli testet og bli mer nødvendig i årene som kommer.
Den fremste blant slike saker er forsvaret av demokratiet, som på tvers av motsetninger og skillelinjer forener oss. Igjen: La oss holde fast ved den evnen. Den kommer til å trenges i den tiden vi lever i nå.
Nansen-programmet for Ukraina er en slik sak. Prinsippene for programmet har stått seg godt. Det er fleksibelt og tilpasningsdyktig, og vi drøfter det jevnlig. Krigen i Ukraina har utviklet seg, og det gjør også Norges støtte, som nå styrkes.
Det som før var et tak på Norges støtte på 15 mrd. kr i året, er nå et gulv, og det er foreslått et femårig program, som utvides med tre år. I år kommer støtten altså ikke til å være på 15 mrd. kr, men på 27 mrd. kr.
I historien finnes det eksempler på kriger som varer fordi ingen av partene finner en vei ut. Lidelsene forverres, våpnene overtar kommunikasjonen, og sikkerheten svekkes for alle. Midtøsten er på randen av en storkrig – og nettopp en slik konflikt. Kjernen i det hele er et uløst palestinsk problem. Midt i en krig med titusenvis av døde og skadde må vi holde liv i det eneste som på sikt kan gi et trygt hjem for både israelere og palestinere: to stater som kan leve i fred med hverandre.
Derfor anerkjente regjeringen staten Palestina, og derfor vil jeg si det klart og tydelig: Den dødelige spiralen må brytes. Midtøsten-konflikten må settes på et politisk spor med diplomatiske løsninger og våpenhvile.
På vegne av regjeringen vil jeg til slutt understreke at vi ser fram til et fortsatt nært og godt samarbeid med Stortinget. Summen av hva som skjer i vår tid, gir oss store oppgaver og utfordringer. Så la oss i en urolig tid med store oppgaver hente styrke fra det vi kan få til sammen i fellesskap, og la oss i alt vi skal forandre de neste årene, likevel la fellesnevneren i vårt arbeid være å bevare de viktigste kvalitetene i vårt samfunn: de små forskjellene, den høye tilliten, det sterke fellesskapet og frihet og sikkerhet for landet vårt.
- For hele debatten, se: Sak nr. 1 [09:03:10] - stortinget.no