Statsministerens åpningsinnlegg på Kirkeneskonferansen

Innlegget som framført (transkribert fra lydopptak)

God morgen alle sammen. Tusen takk for invitasjonen til Kirkeneskonferansen.

Jeg blir minnet om at denne konferansen i 15-20 år har satt dagsordenen. Derfor berømmer jeg arrangørene for at dere nå har tatt inn (overskriften) ‘Det nye nord’ – det trenger vi å diskutere.

Jeg har siden nyttår vært i Harstad, Indre Troms, Tromsø, Bodø – fordi nord står helt sentralt på vår dagsorden i alle perspektiver.

En ny tid

Og det som slår meg – det er at når vi nå får en ny tid, og vi får kalde vinder – så bruker jeg et bilde at de vindene har ikke oppstått her, vindene oppstår egentlig fra et annet sted, det er mitt poeng. Og dette, denne regionen, folk som bor her, vi som nordmenn, vi vet hva det betyr. Da må vi ta høyde for det som skjer, tilpasse oss og være offensive.

Jeg liker tanken om at det er ‘et nytt nord’ som vi skal sette dagsorden for. Og det må være vår holdning. Men vi må også forstå omfanget av det som skjer nå; hvilke muligheter det gir og hvilke utfordringer det har. Og jeg skal peke på tre ting i dag som jeg mener det er viktig for oss å ha med for denne konferansen:

Det ene er der ordføreren sluttet – nemlig folk. Og hva skal til for at det bor folk her? Hvordan jobber vi med det? Det andre er selvfølgelig knyttet til næringsgrunnlaget, energi og disse store spørsmålene som vi nå har på dagsordenen. Og det tredje er egentlig det som er utgangspunktet for at vi har et alvorlig utgangspunkt her nå. Det er den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Noe ligger fast

La meg begynne med det som jeg har vært opptatt av i mine år i arbeidet med utenrikspolitikk og nå nasjonal politikk. At her i nord er det en del ting som ligger fast. Vi velger nemlig ikke vår geografi – land og hav er her. Og det er opp til oss hvordan vi utvikler mulighetene, håndterer dem.

Vi griper mulighetene når de kommer. Det hadde neppe vært mulig å lande delelinjeavtalen som vi gjorde i 2010 nå i 2024. Men jeg mener at Norge etter 40 års forhandlinger klarte å gripe de mulighetene som var på slutten av det første tiåret, med å få den avtalen i havn.

Naboene våre velger vi heller ikke. Russland, Finland og Sverige har vi levd med gjennom hele historien. Og fortsatt er det mulig å sitere det som står på et brev ved ambassaderesidensen i Moskva: En utveksling mellom myndighetspersoner for 800-900 år siden – som gjør det mulig å si at Norge og Russland har levd i fred i 1000 år. Og det er faktisk ingen andre naboland som har det.

Ressursene våre ligger jo i og for seg fast, ved at de er her. De krever aktsomhet, de krever bærekraft og de krever forståelse for hvor de er og hva de kan gi oss, av muligheter. Og klima- og energisituasjonen er jo også noe som ligger der for oss. Så er det opp til oss hvordan vi utnytter dette.

Summen av alt dette, gode venner, er for regjeringen at dette er vårt strategiske satsingsområde. Slik det var i alle fall i min politiske tid i 2005. Det har vært det gjennom hele veien – og er det altså fortsatt. Men vi blir på en måte – og det er vi også vant til her i nord og i Norge – vi blir på en måte ‘tatt av historien’, fordi historien nå har gitt oss noen nye utfordringer som vi sammen skal arbeide for å møte.

Folk og bosetting

Først, kort i denne innledningen når det gjelder folk; så må vi samle oss både om å motvirke fraflytning og sikre tilflytting – skape bolyst. Og det tror jeg vi er alle enige om. Og vi kan mere nå om hva som kreves for det. Tallene som er kommet de siste dagene viser litt oppløftende syn på det. I alle fall ikke bare et nedslående syn. Det er mulig å arbeide for bosetting. Det handler om jobb for den ene personen, men også for partner eller ektefelle. Det handler om kultur, det handler om transport, det handler om prisen for transport. Og alt dette må virke sammen.

Vi har vært opptatt av å styrke det vi kaller tiltakssonen. Det ble gratis for barnehage fra august i fjor. Vi har skrevet ned på studielån. Vi har en redusert arbeidsgiveravgift. Vi har ikke el-avgift på forbruk. Og en rekke slike tiltak.

Sammen må vi snakke om hva som er de gode tiltakene som bidrar til både næringsvirksomhet, investeringer og bolyst her oppe. Jeg tror at et ideal vi har i Norge – på tvers av partiene – det er å si at vi ønsker likeverdige tilbud i landet vårt. De kommer aldri til å bli like. Men jeg tror knapt det er noe land i Europa hvor strekket i geografien er slik at det å sikre likeverdige tilbud er en så stor og krevende oppgave.

Ordfører Rolf i Berlevåg – vi har snakket om det at du ikke får et tilbud på helsesiden i Berlevåg som samsvarer med det som er midt i Oslo. Men det går an for fellesskapet å utvikle et helsetilbud som gir en likeverdig trygghet om at vi tar ansvar for å kunne stille opp. Det mener jeg vi har gjort. Det vi har gjort nå nylig for sykehuset her i Kirkenes, og det vi nå gjør når vi får fullført denne sykehusstrukturen, det går i den retningen. Og nå skal jeg ikke åpne den store parentesen, men det er klart at når vi arbeider for å sikre Helse Nord på måter som også skaper debatt, så er det fordi at kursen den har vært på ikke har vært bærekraftig, ikke har gitt trygghet for folk i nord, og det hører altså med.

Desentralisert utdanning – at vi nå har et Arktisk universitet som også har sin logo her. Det er viktig og det må vi arbeide sammen om, ikke gjennom diktat, men gjennom gode tilbud, i god dialog med universitetet og fagkreftene og næringslivet.

Og til slutt så berømmer jeg at vi har et Øst-Finnmarkråd som gir samlede tilbakemeldinger, som vi har god dialog med. Da krisen for to år siden kom i Ukraina, sanksjonene kom, så har vi hatt to store tiltakspakker for Øst-Finnmark, som er også utviklet i god dialog med Øst-Finnmarkrådet, og den dialogen ønsker vi å opprettholde.

Dette er mitt første punkt. – Altså å åpne invitasjonen om hva som kan være gode politiske bidrag til god bosetting.

Næringer og energi

Det andre temaet er knyttet til næring, energi og virksomhet. Og jeg tror vi har et valg her – som ellers i landet – nemlig: Hvis vi skal utvikle oss i en bærekraftig retning, som kutter utslipp og skaper jobber, så gjelder det i Finnmark som det gjør midt i Norge og sør i Norge: Vi trenger mer kraft, mer nett og mer enøk. Og jeg tror vi særlig trenger debatten i nord, fordi det lever et bilde i nord om at her har vi egentlig nok. Og på grunn av kraftsystemet vårt, og de siste to årene hvor vi har hatt høye priser i sør, så har det jo vært lave priser i nord, som kan ha skapt inntrykk av at sånn er det.

Men gode venner, det er ikke sikkert det kommer til å bli sånn. Og dagen kan komme at det blir omvendt også, om ikke vi tar det ansvaret det er med mer kraft og mer nett.

Og derfor så står jeg veldig fast på det opplegget vi har lansert rundt Melkøya. Det er ikke bare et Melkøya-prosjekt, det er et kraft- og industriløft for Finnmark. Det er 420-linja som skal gå østover, og det er en forpliktelse for oss å innrette det slik at NVE og Statnett har hurtigspor for Finnmark. Hadde det vært slik det var for to-tre år siden, hadde det tatt enda lengre tid, men vi har brukt betydelige summer nå på å bemanne de viktige organisasjonene, NVE, Statnett og Energidepartementet, så det kan gå fortere å behandle søknader.

Så skal vi ta full lærdom av at vi lever i et område med urfolk, med reindrift, med arealutfordringer, som vi må møte sammen. Men jeg mener vi kan nærme oss de utfordringene og si at dette kan vi klare. Med gode konsultasjoner, med Sametinget, med de enkelte næringsdrivende, og finne løsninger som treffer den balansen.

Og så skal vi her – som ellers – følge opp det som har vært regjeringens satsing på Grønt industriløft – og en lang rekke tiltak for å støtte opp om at aktivitetene kommer i gang.

Vi har en høy eksportandel, også fra nord. Vi har et mål om å øke eksporten. Vi hadde rekordhøy eksport i fjor, sammenlignet med tidligere.

Vi har stilt krav til bærekraftige anskaffelser i de offentlige innkjøpene, som også stimulerer til at vi velger bærekraftige løsninger.

Og vi har inngått Grønn allianse med EU. Det har EU inngått med Japan, og så med Norge. Det er en omfattende ambisjon som en del av det at vi skal nå klimamålene sammen.

Så det er klart at når vi nå får muligheten for hydrogenproduksjon i nord, så er det riktig – som det blir observert – at hydrogen bør brukes nær der den er produsert. Men det gir også en mulighet for industrien, for bearbeiding og så videre.

Og så var programleder Siri Lill (Mannes) og jeg sammen i forrige uke på Oslo Energy Forum. Og da vil jeg bare legge inn et lite minne fra det møtet. Der var det nemlig slik at den geopolitiske situasjonen stod helt sentralt. Og det var en av deltakerne som kom til meg etterpå og sa at det var et deprimerende møte, i lys av hva som skjedde i verden. Men på to punkter var det optimisme å spore. Og det var på klima og energi.

Ofte så kommer man jo ut av slike møter og hører at på de punktene er det negativt, pessimisme. Men jeg tror ganske fast bestemt at det skjer veldig viktige ting nå på teknologi, på energi, på skipsfart. Og på en lang rekke av de områdene, som også har betydelige håp i seg. Og her i nord, som det ble riktig påpekt av ordføreren, hvor de nordlige sjørutene ligger foran oss, så kan vi være i front på det.

Dette er altså næring. La meg slutte med det sikkerhetspolitiske.

Sikkerhetspolitikk

Igjen – dette er en krise som er sprunget ut av en hendelse som ikke har skjedd her. Det er ikke noe vi er del i. Men det er en utvikling vi har fulgt fra 2000, 2005, 2010 og 2015. – Et Russland som har gått i autoritær retning, i totalitær retning. Som i 2014 gikk til anneksjon av Krim, og for to år siden nå på lørdag (24. februar), til fullskala krig mot Ukraina.

Mange i Norge er urolige, og det er det god grunn til. Med krig i Ukraina, flere hundre tusen mennesker drepte. De enorme ødeleggelsene som krig er. Og i tillegg krig i Midtøsten.

Men jeg synes det er viktig å si, slik forsvarssjefen også sier, vi skal ikke frykte at vi står foran en krig i Norge. Og det er viktig å si, fordi barn og unge følger med på dette. Og de forventer at vi snakker sant, og at vi bruker ordene våre på riktig måte.

Når det er sagt, så er det klart at i en sikkerhetspolitisk situasjon, hvor Russland nå har en militær økonomi, med kraftig opprustning, og har vist at de kan gå til angrep mot et annet naboland, så får det også konsekvenser for oss.

Derfor er regjeringens plan denne: Vi skal sørge for at dagens struktur i forsvaret – at den leverer. Det krever arbeid for å tette noen hull, fylle opp noen lagre, få flere folk, og sørge for at den strukturen fungerer. Det er vi i ferd med å oppnå. Vi har økt budsjettene med 40 prosent på to år.

Så skal vi legge frem for Stortinget en ny langtidsplan for Forsvaret. – Hvor vi skal bygge det forsvaret som Norge vil trenge i en god periode fremover.

Det vil handle mye om nord, det vil handle mye om oppdatert kapasitet på havet, at vi har gode mottakskår til våre allierte, kan ta imot dem, trene med dem, og at vi har det utstyret vi trenger for å kunne møte denne utfordringen som vi kan stå overfor.

Vi styrker samarbeidet i NATO, som har fått oppdaterte regionale planer. Vi sier det ofte sånn at NATO egentlig er ‘kommet hjem’. Vi hadde en periode hvor offiserer i NATO kunne mer om afghanske fjell enn om norske fjorder. Nå har vi oppdaterte regionale planer som viser hvordan NATO skal forsvare oss, og hvordan vi skal bidra til det forsvaret.

Norden

Nå skal vi utvikle forsvaret så vi kan spille den rollen. Det handler også om nærmere samarbeid med våre nærmeste allierte i tillegg – Storbritannia, USA, og nå det som er det store skiftet, nemlig at Norden kommer med i NATO. Vi får en helhet; sammenhengen mellom samarbeidet vi nå utvikler med Tyskland, som både er på industri, klima og forsvar, og det vi gjør innenfor NATOs oppdaterte planer, og det vi nå står foran med Sverige og Finland.

Jeg skal avslutte med det, fordi at det er her vi blir utfordret til å tenke nytt og se hva vil dette bety. Hele Norden i NATO, men det er særlig på den skandinaviske halvøya, her – geografisk, at dette får direkte betydning for oss.

I 15 år har vi samarbeidet om forsvaret med Sverige og Finland, men det blir jo helt annerledes når vi kan gjøre dette innen rammen av det som er NATO-samarbeidet. Vi kan øve, vi kan trene, vi kan planlegge sammen innenfor den rammen. Det betyr også at mens vi nå får dårligere kår – ja, veldig svake kår for samarbeidet over grensen med Russland; jeg bruker alltid disse tallene, i 1990 noen få tusen grensepasseringer på Storskog, nesten 350.000 i 2012, og altså 70.000 i fjor, det viser hvordan den utviklingen har gått. Vi må nå vri den kompetansen vi har til å utvikle grenseregionalt samarbeid i nord, til å inkludere Sverige og Finland og Norge i mye større grad. Og der er det store muligheter, innenfor kunnskap, innenfor klima, innenfor industri, innenfor nær sagt alle muligheter på tvers av de grensene.

Men jeg vil slutte med det ordføreren sa, og alltid la det håpet leve, for det er nemlig snakk om: Er forholdet vårt til Russland endret, varig og endelig? Og det mener jeg er et feil perspektiv.

Jeg refererte tidligere at jeg i går var på Røros, Bergstaden, hvor vi feiret denne Rørosmartnan, som er en årlig hendelse. Og i historien på Røros, som er en treby, så lever man med at den byen brant ned to ganger, fordi svenskene kom og satt fyr på den. Nå er vi i et fredsprosjekt med Sverige. Hele Rørosmartnan er en kulturell manifestasjon over den grensen – at vi på en måte lever sammen. Det er for oss nå en selvfølge.

Så jeg har lyst til å si at for de russere som bor i Sør-Varanger, som bor i Norge: De er trygge i Norge, de er velkomne i Norge, de skal behandles godt i Norge. Og vi skal ha den visjonen at vi altså kan leve med et Russland i fremtiden. Vi velger ikke vår geografi.

Men ingen skal tro at vi i Norge er naive og ikke leser den geografien vi er inne i. Og jeg har lyst til å si til det flotte kulturinnslaget vi hadde innledningsvis, at vi må investere i fred. Det gjør vi. Vi investerer i fred når vi investerer i barnehager, skoler, velferd, omsorg. Og for meg er det helt opplagt i den verden vi lever i nå. Vi investerer i fred når vi også investerer i et tidsriktig forsvar.

Takk for oppmerksomheten. 

 

• Mer informasjon om Kirkeneskonferansen