Minnekonsert for Alexander Kielland-ulykken

Sjekkes mot fremføring.

27. mars 1980 har brent seg fast som den mørkeste dagen i norsk oljehistorie.

Dagen da vi mistet 123 sønner, fedre, brødre, venner og kollegaer.

Denne minnekonserten skal ta oss med tilbake til denne dagen.

Den skal lyse opp minnet om dem som aldri kom hjem etter en arbeidsøkt i Nordsjøen.

De var våre oljepionérer – som gjorde jobben med å bygge opp virksomheten på sokkelen.

Som hadde havet som arbeidssted.

Kielland-ulykken viste med all gru hvor farlig det kan være.

Og det er ingen trøst, døden er like meningsløs og unødvendig nå, som da.

Men, ulykken førte til omfattende endringer av regelverk og tilsynsordninger. For å gjøre det sikrere å arbeide på sokkelen. For å hindre at slike ulykker skal skje igjen. 

Selv var jeg ikke så gammel den gangen, men jeg husker godt de dramatiske TV-bildene.

Det preget stemningen på Stord, der jeg vokste opp. I gaten var det mange som jobbet i Nordsjøen – og en av jentene i nabolaget fikk aldri møte onkelen sin igjen.

Ulykken har formet Norge som nasjon, og den har formet meg som person, og som olje- og energiminister.

Jeg har stor forståelse for den følelsen mange av de hjemme sitter med, når de sender sine kjære ut i helikopter - i blåst og uvær– til en av installasjonene ute i havet.

For like mye som vi verdsetter at nordsjøarbeiderne drar ut –skal vi verdsette at de kommer hjem.

123 nordsjøarbeidere kom aldri hjem igjen etter den fatale ulykken i 1980.

Og selv om 40 år er lang tid, vil savnet og minnene alltid være der.

I dag går mine tanker til de etterlatte.

Til familiene som fortsatt savner sine kjære.

Til de som overlevde og som fortsatt har sterke minner om det som skjedde.

Jeg håper dere tar vare på de gode minnene. Og at dere tar vare på hverandre.

Takk for oppmerksomheten.