Olje- og energiministerens redegjørelse for Stortinget om regjeringens oppfølging av Fosen-saken

President,

11. oktober 2021 avsa Høyesterett en dom som omhandlet Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen. Storheia og Roan vindkraftverk ligger innenfor området til Fosen reinbeitedistrikt. To siidaer utøver reindrift i hver sin del av distriktet – Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida. Høyesterett kom til at konsesjonsvedtakene innebærer et brudd på menneskerettighetene fordi de krenker reindriftssamene på Fosen sin mulighet til å dyrke sin kultur.

I denne redegjørelsen vil jeg gjøre rede for hvordan regjeringen følger opp Høyesterettsdommen, og jeg finner det også hensiktsmessig å gå gjennom en del av historikken i saken.

For litt over en uke siden møtte jeg Terje Haugen, Leif Arne Jåma og flere representanter for reindriftssamene på Fosen. I møtet beklaget jeg på vegne av regjeringen at konsesjonsvedtakene innebærer et brudd på menneskerettighetene, fordi de vil ha vesentlig negativ effekt på reindriftssamene på Fosen sin mulighet til å dyrke sin kultur. Dette var fordi Høyesterett fant at vedtakene fattet i 2013 ikke inneholdt tilfredsstillende avbøtende tiltak som gjør at vedtakene står seg etter menneskerettighetene.

Regjeringens budskap er tydelig og klart: Vi skal følge opp Høyesteretts dom slik at rettighetene til reindriftssamene på Fosen blir ivaretatt.

Reindrifta er ei tradisjonsrik næring der generasjonsperspektivet står sterkt, og der målet er at en skal kunne la arven gå videre til barn og barnebarn.

De som driver med reindrift på Fosen har i årevis vært usikre på om de vil klare å overlate ei bærekraftig reindriftsnæring til neste generasjon.

Situasjonen har vært krevende for dem. Og den har vært uavklart. Jeg forstår godt at dette har vært og er en vanskelig situasjon. 

President,

For to uker siden mobiliserte unge samer og Natur og ungdom til støtte for reindrifta på Fosen, ved å sette seg i resepsjonen i R5 der Olje- og energidepartementet holder til. Mange sluttet opp om demonstrasjonen og budskapet i dagene som fulgte. Det er lenge siden vi har sett en slik mobilisering.

Mobiliseringen understreker behovet for at Fosen-saken må løses. Jeg er fullstendig enig i det, og jeg er ikke fornøyd med at vi ikke har lykkes i å komme lengre i prosessen enn vi har siden dommen ble avsagt.

For å komme videre må vi finne løsninger som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen og vi må skape forutsigbarhet for reindrifta og konsesjonærene.

Formålet med den videre prosessen er å få klarlagt hva som skal til for å sikre reindriftas rettigheter, og hvilke alternativer som finnes. Dette er spørsmål som dommen fra Høyesterett ikke avklarer. Høyesterett har slått fast at de avbøtende tiltakene i vedtakene fra 2013 ikke var tilstrekkelige, men sier ikke noe om hvilke andre tiltak som kan finnes og hvordan de vil ivareta rettighetene til reindriftssamene på Fosen. Det må vi få på bordet.

Nå må vi få på plass et utredningsprogram som viser hva som må undersøkes nærmere, og få gjennomført utredningene så raskt som mulig. Utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 innebærer at departementet har et selvstendig ansvar for at en sak er tilstrekkelig opplyst før et omgjøringsvedtak kan treffes.

Mye kunnskap foreligger, men den må oppdateres og relateres til dagens situasjon. Blant annet trenger departementet oppdatert kunnskap om den faktiske situasjonen på Fosen, og mulighetene for avbøtende tiltak og effekten av disse, før et nytt vedtak fattes. Dette vil fortsatt ta noe tid, men jeg er opptatt av at det skal gå så raskt som mulig. 

Dette innebærer ikke en overprøving av Høyesteretts dom. Forvaltningen må vurdere saken på nytt når Høyesterett har kommet til at et vedtak var ugyldig.

Jeg er opptatt av at vi må benytte den reindriftsfaglige ekspertisen som er tilgjengelig på best mulig måte. Da jeg nylig hadde møte med reindriftsnæringa på Fosen, var avbøtende tiltak et tema. En av reindriftseierne sa at det første avbøtende tiltaket er å erkjenne reindriftas kompetanse.

Det synes jeg var godt sagt, og det må ligge til grunn i en tillitsfull dialog mellom reindrifta og myndighetene. 

President,

Jeg vil nå gi en oversikt over historikken i saken om vindkraft på Fosen.

Tidlig på 2000-tallet var det stor oppmerksomhet om kraftsituasjonen i Midt-Norge. Regionen var i økende grad et område med for lite kraft og sårbar kraftforsyning som følge av en sterkere vekst i forbruket enn i produksjonen. I perioder var kraftprisene høye. Det var bred politisk enighet om at situasjonen var uakseptabel.

For å bedre situasjonen ble det foreslått og gjennomført flere tiltak med sikte på å bedre kraftbalansen. Ett av tiltakene var å be Norges vassdrags- og energidirektorat prioritere behandlingen av ny kraftproduksjon i denne delen av landet.

Det lå nesten 30 ulike vindkraftprosjekter på Fosen og i snillfjordområdet til behandling i NVE. Realisering av så mange prosjekter var ikke realistisk verken av hensyn til mulighetene for nettilknytning eller med tanke på interessene som ville blitt berørt.

NVE valgte derfor i mars 2009 å prioritere behandlingen av noen av prosjektene i Midt-Norge. Fire vindkraftverk på Fosen ble prioritert, mens fire andre ble prioritert ned. I tillegg anbefalte NVE at 11 prosjekter ble avsluttet.

Vindforhold, lokal aksept og hensynet til reindrifta lå til grunn for NVEs prioritering mellom prosjektene. Anbefalingene i fylkesdelplanen for vindkraft i Sør-Trøndelag ble også lagt til grunn. På dette tidspunktet var det et tverrpolitisk ønske om å legge til rette for vindkraftutbygging, samtidig som det var utfordrende å finne lønnsomhet i vindkraft. Det ble derfor lagt vekt på å velge prosjekter som hadde gode vindforhold og dermed mulighet til å bli realisert.

Roan og Storheia vindkraftverk var blant de fire som ble prioritert for videre behandling i NVE, sammen med behandlingen av nødvendige nettanlegg, herunder en ny 420 kV kraftledning fra Namsos til Trollheim sør for Trondheimsfjorden.

President,

Den 7. juni 2010 ga NVE konsesjon til blant annet Roan og Storheia vindkraftverk.

NVE la i konsesjonsvedtakene vekt på at de konsesjonsgitte vindkraftprosjektene i hovedsak hadde lokal og regional

politisk støtte, og i hovedsak fulgte anbefalingene i fylkesdelplanen for vindkraft i Sør-Trøndelag.

For Roan vindkraftverk satte NVE vilkår om at planområdet skulle reduseres og at noen turbiner skulle tas ut av planene. Dette reduserte virkningene for reindrifta, de visuelle virkningene og direkte virkninger for kulturminner, og gjorde planområdet omtrent 10 prosent mindre enn omsøkt.

For Storheia vindkraftverk satte NVE vilkår om at et område sør i planområdet skulle tas ut av planene av hensyn til reindrifta. Dette utgjorde nesten 20 prosent av det omsøkte planområdet.

NVEs konsesjonsvedtak ble påklaget av en rekke parter, blant annet reindrifta på Fosen.

Etter ønske fra reindrifta om en vurdering fra folkerettssakkyndige, ble det innhentet en utredning fra professor Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo. Utredningens vurdering av de folkerettslige utgangspunktene ble i all hovedsak lagt til grunn i departementets behandling av klagene.

Både NVE og OED konsulterte med de berørte reindriftsinteressene og Sametinget i saksbehandlingen.

Den 26. august 2013, etter at konsultasjonene var avsluttet, stadfestet OED NVEs vedtak med noen endringer og ytterligere avbøtende tiltak av hensyn til reindrifta. Det ble blant annet satt restriksjoner for turbinplasseringer i Haraheia-delen av Roan vindkraftverk, som reindrifta hadde pekt på som spesielt viktig.

Med de avbøtende tiltakene som ble fastsatt, konkluderte departementet med at reindrifta kunne videreføre næringen.

President,

Det har vært mange meninger om denne saken. Det er imidlertid ikke slik at departementet ikke har vært kjent med reindriftas folkerettslige vern og ikke har vurdert de spørsmål som dette vernet reiser. 

Etter min vurdering er det ikke ulik forståelse av de folkerettslige utgangspunktene som skiller konsesjonsvedtakene fra Høyesteretts dom. Jeg viser til at Høyesterett i dommen slår fast at det klare utgangspunktet er at statene ikke innvilges noen skjønnsmargin etter artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og at bestemmelsen ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering hvor andre samfunnsinteresser veies mot minoritetens interesser. Det ble ikke lagt noe annet til grunn i departementets vedtak av 26. august 2013.

Departementet la til grunn at reindrifta kunne videreføre næringen, og at man derfor var under terskelen som oppstilles etter konvensjonens artikkel 27. Med det som utgangspunkt ble forholdsmessigheten mellom behovet for tiltaket og ulempene for reindrifta vurdert. Departementet la i den forbindelse stor vekt på verdien av ny fornybar kraftproduksjon.

I denne sammenhengen er det også grunn til å merke seg at lagmannsretten i overskjønnet uttalte at departementets prognose for virkningene på reindrifta lå innenfor det som måtte anses som forsvarlig da vedtaket ble fattet i 2013. Høyesterett retter heller ikke noen kritikk mot departementets saksbehandling på dette punktet, men uttaler at domstolene likevel må vurdere virkningene av inngrepet basert på en selvstendig bedømmelse av faktum og ikke kan begrense prøvingen til om forvaltningens prognoser var forsvarlige på vedtakstidspunktet.

Det er kunnskap og vurderinger av vindkraftverkenes faktiske virkninger på reindrifta som har kommet til etter vedtakstidspunktet som gjør at Høyesterett har kommet til en annen konklusjon. Forskjellen ligger altså i vurderingene av hvilke faktiske virkninger man må regne med at vindkraftverkene vil få for reindrifta. 

Departementet anerkjente at vindkraftanleggene medførte betydelige ulemper for reindrifta, men kom i 2013 fram til at reindrifta kunne drive videre med de avbøtende tiltakene som ble satt i konsesjonsvedtakene.

President,

Samtidig som det ble gitt konsesjon til Storheia og Roan vindkraftverk, ga departementet samtykke til ekspropriasjon og konsesjonærene krevde skjønn 25. august 2014 for å få ekspropriere fra reindrifta, det vil si tillatelse til å gjøre inngrep i reindriftas rettigheter mot å betale erstatning.

For å få sette i gang bygging av et tiltak før det er utmålt erstatning, kan det søkes om samtykke til forhåndstiltredelse. Det er i tråd med vanlig praksis, ikke bare i energisaker, at slikt samtykke gis. Begrunnelsen er at når et tiltak er godkjent bør den alminnelige interesse av å sette i gang med arbeidene veie tungt. Departementet ga samtykke til forhåndstiltredelse 22. desember 2014.

Sør-gruppen i Fosen reinbeitedistrikt nektet konsesjonæren å tiltre arealene.  Denne saken gikk derfor flere runder i rettsapparatet, før Høyesterett i november 2018 forkastet reindriftas anke. På dette stadiet i saken ble det avgjort i domstolene at anleggsarbeidene kunne starte, selv om gyldighetsspørsmålet ville bli vurdert senere i saken om utmåling av erstatning.  

Poenget er ikke å gå detaljert inn i disse rettsavgjørelsene. I lys av debatten om forhåndstiltredelse er det likevel grunn til å nevne at spørsmålet om å starte anleggsarbeidene før gyldigheten av konsesjonsvedtakene var ferdig behandlet, var et eget tema som ble avgjort av domstolene.

 

President,

I juni 2015 erklærte Statkraft at foretaket ikke ville gå videre med planene om å realisere vindkraftprosjektene på Fosen og i Snillfjord. Bakgrunnen var ifølge selskapet manglende lønnsomhet.

Statkrafts beslutning vakte et stort politisk engasjement. Ord som «dypt tragisk», «stor skuffelse» og «avblåst fornybarsatsing», ble brukt fra ulike partier. Statkraft ble bedt om å redegjøre overfor eieren.

Etter noen justeringer i prosjektene, som ble godkjent av NVE og deretter i klagevedtak fra departementet, startet byggearbeidene opp i 2016 og ble ferdigstilt i 2019.

President,

I forbindelse med en sak om utmåling av erstatning kan partene kreve at retten tar stilling til om grunnlaget for saken står seg. Sagt med andre ord, retten kan prøve om vedtakene som ligger til grunn for tiltaket, i dette tilfellet konsesjonsvedtakene fra 2013, er gyldige eller ikke. Dersom retten finner at vedtakene ikke er gyldige, skal skjønnet nektes fremmet. Sørgruppa la ned slik påstand.

Partene i et slikt skjønn er tiltakshaver og de det skal eksproprieres fra. Staten er ikke part i saken, selv om det anføres at vedtakene er ugyldige. 

Inntrøndelag tingrett behandlet 15. august 2017 sørgruppens anførsel om at skjønnet skulle nektes fremmet fordi konsesjonsvedtaket var ugyldig. Tingretten kom til at konsesjonsvedtaket var gyldig og at skjønnet skulle fremmes.

Vindkraftkonsesjonæren anket til lagmannsretten for begge driftsgruppene fordi de mente den utmålte erstatningen var for høy. Sørgruppen anket fordi de mente skjønnet skulle nektes fremmet.

Lagmannsretten kom 8. juni 2020 til at skjønnet skulle fremmes. I motsetning til tingretten, mente lagmannsretten at reinen ville unnvike vindkraftverkene. Lagmannsretten vurderte også bevisene i saken slik at unnvikelsen var så betydelig at områdene måtte anses som tapt som beiteområder.

Lagmannsretten baserte seg blant annet på forskning som har kommet til etter at departementet fattet konsesjonsvedtakene. For å opprettholde reintallet mente lagmannsretten det var behov for vinterfôring i innhegning.

Erstatningen ble satt til rundt 44,6 millioner kroner til hver av siidaene, til dekning av kostnadene til vinterforing i innhegning.

Vindkraftkonsesjonæren, altså utbygger, anket til Høyesterett for begge driftsgruppene, fordi utbygger mente den utmålte erstatningen var for høy. Sørgruppen anket også, og mente skjønnet skulle nektes fremmet. Nordgruppen anket ikke, men la ned påstand om at skjønnet skulle nektes fremmet da saken stod for Høyesterett.

Siden Høyesterett skulle behandle gyldigheten av departementets konsesjonsvedtak, begjærte staten v/Olje- og energidepartementet 29. oktober 2020 partshjelp til fordel for Fosen Vind. Etter dagens system er det slik staten kan få gitt sitt syn på saken, når retten vurderer gyldigheten av statlige vedtak.

Den 11. oktober 2021 kom som kjent Høyesteretts dom. Dommen avsluttet saken om fastsettelse av erstatningen mellom reindrifta og Fosen Vind. Domsslutningen lød «skjønnet nektes fremmet».

President,

At «skjønnet nektes fremmet», innebar at Høyesterett avslo vindkraftselskapenes krav om å få ekspropriere fra reindrifta mot å betale erstatning. Som et premiss for domsslutningen, la Høyesterett til grunn at konsesjonsvedtakene var ugyldige.

Høyesterett la til grunn at konsesjonsvedtakene var ugyldige fordi de krenker reindriftssamene på Fosen sin mulighet til å dyrke sin kultur. I dommen legger Høyesterett til grunn at utbyggingen på sikt vil føre til at reindriftssamene må redusere reintallet betraktelig og at vedtakene ikke inneholder tilfredsstillende avbøtende tiltak.

Etter at dommen falt, har det vært ulike oppfatninger av dommens betydning og konsekvenser. Flere har tatt til orde for at dommen ikke kan forstås på annen måte enn at vindkraftverkene er ulovlige og at anleggene må rives.

Høyesterettsjustitiarius uttalte i januar 2022 at spørsmålet om riving falt utenfor sakens rammer. Konsekvensen av dommen er at saken har gått tilbake til forvaltningen. Regjeringen skal følge opp høyesterettsdommen, og finne løsninger som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen.

President,

Umiddelbart etter Høyesteretts avgjørelse tok departementet kontakt med reindrifta, Fosen Vind, Roan Vind og Sametinget.

Min forgjenger som olje- og energiminister, Marte Mjøs Persen, besøkte 12. november 2021 Roan og Storheia vindkraftverk og hadde møter med blant annet reindrifta på Fosen.

I brev av 13. desember 2021 varslet Olje- og energidepartementet omgjøring av konsesjonsvedtakene på Fosen. Her redegjorde departementet for den videre prosessen.

I brevet gjorde departementet det klart at det må en ny behandling og nye vedtak til for å gjøre endringer i konsesjonene.

Departementet viste til at det var behov for å utarbeide et faglig grunnlag for de beslutningene som skulle treffes. Departementet ba både reindrifta og selskapene om å komme med innspill til hvilken kunnskapsinnhenting som måtte til. Det omfatter spørsmål om hvilken kunnskap som må innhentes, hvem som skal stå for dette og hvilke avbøtende tiltak, endringer og justeringer som bør utredes. OED ba om forslag til utredningsprogram innen utgangen av januar 2022.

Departementets brev fra desember 2021 møtte innvendinger fra reindrifta og Sametinget. Blant annet viste disse til at dommen ikke kan leses på noen annen måte enn at vindkraftverkene måtte rives. Reindrifta mente også dommen innebærer at driften av vindkraftverkene er ulovlig.

Som jeg har nevnt tidligere, er departementets vurdering at det ikke er rettslig grunnlag for en slik tolkning. Høyesterett har ikke avgjort om det finnes tilstrekkelige avbøtende tiltak. Departementet må følge opp dommen ved å fatte nye vedtak.

Dommen betyr heller ikke at konsesjonene til vindkraftverkene på Storheia og Roan har falt bort. Inntil nye vedtak kommer på plass, drives vindkraftverkene i henhold til de opprinnelige konsesjonene. Vindkraftselskapene gjør derfor ikke noe ulovlig.

Fosen Vind og Roan Vind leverte forslag til utredningsprogram i begynnelsen av februar 2022. Forslaget ble diskutert med reindrifta og Sametinget, som mente disse la opp til for omfattende og for generelle utredninger og innebar en omkamp om Høyesteretts avgjørelse.

Fosen-saken sto høyt på agendaen min da jeg tok over som olje- og energiminister. Allerede 22. mars 2022, to uker etter at jeg overtok jobben, hadde jeg et møte med sametingspresidenten om saken.

Etter møter med reindrifta, ba departementet i mai 2022 vindkraftselskapene om å konkretisere utredningsprogrammene.

Selskapene sendte over reviderte forslag til utredningsprogram i midten av juni 2022. Reindrifta mente at de reviderte forslagene fremdeles innebar en omkamp om dommen.

Sametinget har i dialogen våren 2022 etterspurt en nærmere redegjørelse for de rettslige utgangspunktene i saken. 24. juni 2022 sendte departementet et brev til partene med en slik redegjørelse.

I september 2022 sendte Olje- og energidepartementet på nytt ut et forslag til utredningsprogram. 

Konsultasjoner med reindrifta, Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund ble gjennomført i november 2022. Til stede på konsultasjonene var i tillegg til Olje- og energidepartementet også representanter fra Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet.

2. mars i år hadde jeg konsultasjoner med sametingspresidenten. Der deltok også landbruks- og matministeren. Konsultasjonsmøtet var planlagt i god tid i forveien, men situasjonen og samtalene var preget av de pågående demonstrasjonene i regjeringskvartalet. Jeg har derfor avtalt med sametingspresidenten at vi skal ha et oppfølgende og avsluttende møte slik at vi kommer oss igjennom de planlagte temaene på en god måte.

President,      

Jeg opplevde møtet med sametingspresidenten og møtene med representantene for reindriftssamene på Fosen både som konstruktive og preget av alvor.

Det er ikke tilfredsstillende at det har tatt så lang tid å komme videre i denne saken. Regjeringen må ta sin del av ansvaret for det.

Mitt budskap er tydelig og klart. Departementet skal følge opp Høyesteretts dom, slik at rettighetene til reindriftssamene på Fosen blir ivaretatt. Vi ønsker at vi får løst saken så fort som mulig.

Jeg vil ikke nå utelukke noen alternativer. Det kan være aktuelt med noen løsninger som kan iverksettes på kort sikt, mens andre grep kan være mer langsiktige. Mitt ønske er en god og tillitsfull dialog med reindrifta på Fosen. Det er nødvendig for å avdekke muligheter, konsekvenser og behov på kort sikt og på lang sikt.

Vi har siden høyesterettsdommen i oktober 2021 jobbet med en arbeidsprosess som gjør at vi ender opp med nye vedtak i saken.

Jeg vil arbeide for at vi så tidlig som mulig, helst i løpet av mars, skal få fastsatt et utredningsprogram. Det vil gjøre at vi kommer i gang med kunnskapsinnhentingen på en planmessig og god måte. Her vil reindriftsfaglig kompetanse være viktig.  

Jeg har tidligere uttalt at mitt mål er å finne fram til løsninger som gjør at vindkrafta på Fosen og reindrifta kan sameksistere. Jeg har ikke gitt opp håpet om at slike løsninger kan være mulige, men det er nettopp dette vi må vurdere i arbeidet framover. Det er en jobb jeg fortsatt har sterk tro på at vi kan lykkes med.

President,

Reindrifta er en viktig kulturbærer for samisk identitet. Det er en viktig næring som skaper matproduksjon i utmarksarealer. Det er en næring vi alle kan være stolte av, uavhengig av om vi har samisk opphav eller ikke. Det er en viktig del av Norge slik vi ønsker det.

Den samiske reindrifta drives innenfor områder som omfatter betydelige deler av Norges landareal. I disse områdene er det som i resten av landet, en rekke kommuner med et mangfold av folk, som vil ha trygge arbeidsplasser og levende lokalsamfunn. Majoriteten av befolkningen, samiske som ikke-samiske, i disse delene av landet, driver ikke med reindrift.

Energikommisjonens rapport som ble lagt fram 1. februar viste at vi står overfor noen politiske dilemmaer og målkonflikter. Dette handler om hensynet til akseptable strømpriser, ny grønn energi, reduksjoner i utslipp av klimagasser, natur og miljø og hensyn til urfolks rettigheter.

Samtidig hadde aksjonistene et viktig budskap om at «urfolksrett er ikke valgfritt». Vi kan ikke løse klimakrise, energikrise og naturkrise ved å gå på tvers av menneskerettighetene. Jeg er enig i dette budskapet.

Vi vil at våre nordligste fylker skal ha de samme muligheter for bosetning, næringsutvikling og forsyningssikkerhet for energi som resten av landet. Noe annet er uakseptabelt. Derfor må vi også i tiden fremover behandle saker om energianlegg i samiske områder. Det vil kreve god dialog og antakelig bedre dialog mange steder enn vi har klart å få til fram til nå.

President,

Hensynet til samisk reindrift har blitt tillagt stor vekt i energisaker de siste 10-15 årene. Det er i denne perioden behandlet en rekke vindkraftverk i samiske områder. Flere av søknadene har enten blitt trukket, blitt avslått av NVE eller fått avslag gjennom klagesaksbehandling i departementet.

I tillegg er det behandlet mange ti-talls mil med kraftledninger som berører reindriftsområder, og det er også i den forbindelse gjort justeringer og tilpasninger av hensyn til reindrifta. 

Hensynet til reindrifta og det folkerettslige vernet, skal alltid være ivaretatt, og har til dels blitt avgjørende i mange av sakene. Den generelle forståelsen av folkeretten og det folkerettslige grunnlaget for saksbehandlingen i mitt departement, har i denne perioden vært den samme. Departementet har behandlet enkeltsaker hvor vi har høstet annerkjennelse i Sametinget for anvendelsen av folkeretten.

Det er gjennomført ekspropriasjonsskjønn i de fleste av disse sakene. I forbindelse med skjønnsbehandlinger, er det regelmessig anført at de underliggende konsesjonsvedtakene er ugyldige. Slike saker har vi hatt både før og etter Høyesteretts dom i Fosen-saken. Så vidt jeg er kjent med, har slike ugyldighetsanførsler ikke ført fram i andre saker. Etter mitt syn er disse avgjørelsene et tegn på at konsesjonsmyndighetenes anvendelse av folkeretten i det store og hele står seg bra.

Forhåndstiltredelse har vært hovedregelen i ekspropriasjonsretten i mange ti-år. Det er en praktisk viktig ordning, som sikrer fremdrift i byggingen av nødvendige infrastrukturtiltak. Det er en forutsigbarhet for de som skal ta investeringsbeslutninger.

Det kan likevel være nødvendig å se på endringer og forbedringer i rammeverket for hvordan sakene behandles. For eksempel spørsmålet om gyldigheten av et vedtak tidligere kan bli avklart i rettssystemet. Det er ingen heldig situasjon når man kan få en sak der Høyesterett legger til grunn at konsesjonsvedtak er ugyldig så mange år etter at vedtakene ble fattet og etter at anleggene er bygd.  

President,

Jeg ønsker å se på hvordan vi kan tilrettelegge for bedre samspill mellom kraftproduksjon, nett og reindrift. Vi kan heller ikke lukke øynene for at det er reelle interessemotsetninger her.

Dialog og respekt er avgjørende for å sikre forståelse og legitimitet for ulike behov, og for å få berørte hensyn på bordet. Jeg mener at vi også må se på mekanismer som sikrer at nye vindkraftetableringer ikke gir en situasjon der storsamfunnet, utbygger og berørte grunneiere sitter igjen med fordelene ved utbyggingen, mens reindrifta i for stor grad kun sitter igjen med ulempene.   

President,

Høyesterett har lagt til grunn at konsesjonsvedtakene for Storheia og Roan vindkraftverk på Fosen er ugyldige. Det betyr at vi må fatte nye vedtak som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen.

Høyesterett har ikke sagt noe om hva som skal skje med vindturbinene. Det har vi siden høsten 2021 jobbet med å finne ut av, og det er ikke tilfredsstillende at det har gått så lang tid.

Det er imidlertid ikke slik at vi har trenert saken. Vi har hatt en rekke møter med reindrifta, Sametinget og andre berørte. Og det er i den forbindelse viktig å huske på at folkeretten gir reindrifta klare prosessuelle rettigheter i form av konsultasjon og medvirkning som vi må og skal følge. Men ansvaret for framdrifta ligger hos meg, og derfor er jeg, som jeg sa innledningsvis, ikke fornøyd med at vi ikke har kommet lengre. 

President,

Jeg er opptatt av at vi nå får framdrift i saken.

Jeg er åpen for å se på alle løsninger og ønsker tettest mulig dialog med reindrifta på Fosen om det. Mitt mål er å finne løsninger som står seg for ettertida slik at vi unngår nye vanskelige rettsprosesser i denne saken. Det fordrer at vi så langt som mulig søker enighet.

Vi må finne en løsning som ivaretar rettighetene til reindriftssamene på Fosen.

Takk.