Hvordan går vi sammen mot 2030 i hele landet?

Må sjekkes opp mot framføring

Kjære venner,

Det er veldig hyggelig å se dere, og en sann ære å få holde det første innlegget under årskonferansen.

Temaet for konferansen er viktig, «2030 – er det for sent?»

Det kan oppfattes dystert, og det er ikke til å stikke under en stol at en del parametere er dystre.

Mer ekstremvær, stadig høyere temperaturer. Krig i Ukraina, en grufull situasjon i Gaza. Ytringsfrihet under press.

Tolvte året på rad med en økning av antallet flyktninger. En stadig mer polarisert verden. Trusler om cyberangrep, falske nyheter og et hissigere ordskifte.

Da Fukuyama skrev om historiens slutt tidlig på 90-tallet var hans poeng at det liberale demokratiet hadde vunnet. At vi som verdenssamfunn hadde «løst» utfordringene.

Ikke forstått som at vi ikke fortsatt skulle møte nye eller andre utfordringer, men at det liberale demokratiet som styringsform, med sine verdier og sitt system, hadde vunnet frem for alltid.

Poenget var at vi ikke lenger skulle trenge å bekymre oss for det systemiske eller strukturelle. At Berlinmurens fall var det endelige tegnet på demokratiets seier.

Sånn ble det ikke.

Noen tiår senere kan vi definitivt slå fast at historien fortsetter. At vi fortsatt må kjempe for demokratiet vi representerer og setter så høyt. At vi må ta kampen hver eneste dag for verdiene vi står for.

Og at det er spesielt viktig med vinden som blåser i verden. For hvis ikke vi gjør det, hvem andre?

«Hvordan går vi sammen mot 2030» er spørsmålet jeg har blitt bedt om å svare på. Så sies det at det er spesielt vanskelig å spå om framtida, men jeg ønsker å dele noen refleksjoner likevel.

Fordi selv om jeg ikke kan spå, så kan jeg ha ambisjoner. Det jeg tenkte jeg skulle snakke med dere om i dag, det er «fellesskap» og «frihet» og om hvordan de to begrepene henger sammen for meg.

Sam Eyde, «mister Hydro», er mitt store idol. Ikke utelukkende på bakgrunn av det fantastiske industrieventyret han skapte, men på grunn av hans mentalitet.

Eydes motto var tydelig: «der det er en vilje, der er det en vei».

Kjære venner, min vilje – og min vei – det er sosialdemokratiet.

Min vilje – og min vei – det er velferdsstaten.

Og vår vei mot 2030 mener jeg er alle de små og store fellesskapene vi omgir oss med.

Vennskapet, nabolaget, jobben, organisasjonen, kulturen, idretten, frivilligheten. De små og store arenaene der vi finner hverandre i fellesskap, og kanskje møter andre enn dem vi ellers hadde møtt.

De fellesskapene er det flust av. Men vi må ikke undervurdere det faktum at fellesskapene aldri har kommet av seg selv.

Jeg har alltid vært en organisasjonsfyr. Jeg har vært leder av Elevorganisasjonen, jeg har ledet konfirmasjonsleire og speiderleire, og jeg har vært sentral og aktiv i AUF.

De opplevelsene har gitt meg fellesskap jeg alltid vil ha med meg i livet.

De erfaringene har gitt meg kunnskap og lærdom som jeg benytter meg av hver eneste dag.

Bak ethvert fellesskap, står det mennesker og ildsjeler som har jobbet for noe som er større enn seg selv. Dugnadstimer som verken gir kroner eller øre, men som kanskje gir en ung spire den ekstra lille dytten til å vokse.

Det er det jeg har vokst opp med. Det er det jeg tror på.

I vår tid har tempoet økt. Individualiseringen har gjort det samme.

På den ene siden har kanskje fellesskapene blitt større? En trend i Tokyo treffer 13 år gamle jenter i Skien raskere enn noensinne, og for mange er en globalisert tidsalder en mulighet til å få venner du ellers aldri ville hatt.

Og det er bra. Det er kjempebra. Det gir helt andre muligheter for sosialisering, kontakt og muligheter.

Bare tenk at en ung jente fra Horten kan spille inn sine følelser på en sliten mac og så turnere sammen med Taylor Swift som Girl in Red noen få år senere, og i tillegg være et stort forbilde for skeive mennesker verden over. Det er utelukkende positivt.

Men den samme grenseløsheten gjør også at vi blir mer innesluttet, spesielt til det umiddelbare rundt oss. Når tok du selv kollektiv transport sist uten å ha ørepropper eller headset?

Eller den ukentlige påminnelsen på skjermtiden du har – den er sikkert høyere enn du tør å innrømme? Det gjelder oss alle, meg selv inkludert.

Derfor vil jeg bruke min taletid i dag på slå et slag for fellesskap og frihet. Hvordan skal vi gå sammen mot 2030? Det vet vi ikke, og det er umulig å spå.

Men jeg er overbevist om at vi må gå sammen. At vi må gå i fellesskap. For i det fellesskapet ligger også samfunnet vårt. Våre grunnverdier, og vårt system.

Verdier og system vi må kjempe for daglig.

Kjære venner, vi må gå sammen mot 2030. Men vi trenger ikke nødvendigvis å gå i enighet.

Vi kan godt gå i tydelig uenighet, det er ingen fare. For uenighet, diskusjoner og debatt er også noe vi er tuftet på.

Det er det som er demokrati.

Vårt samfunn er tuftet på medborgerskap, samspill og solidaritet. På åpenhet, redelighet og tilhørighet.

Ja, vi står overfor store utfordringer. Realpolitisk, klimatisk, og tidvis nærmest eksistensielt – men for å lykkes med å løse dem, er jeg overbevist om at vi må jobbe sammen.

I hele mitt voksne og profesjonelle liv har jeg vært opptatt av fellesskap.

Som bedriftsleder, næringsminister og nå som helse- og omsorgsminister har jeg lært mye. Og ja, det har vært vidt ulike roller, men grunnmentaliteten min, den har bare styrket seg i de ulike rollene.

Så når jeg i dag snakker om betydningen av fellesskap og frihet, så snakker jeg også om min egen grunnmentalitet. Hva som er min politiske drivkraft.

Og det som driver meg, kjære venner, det kan kanskje fremstå naivt, men tro meg, min drivkraft handler om fellesskapene rundt oss. Og det ansvaret vi har for å ivareta dem.

Jeg har sett hva man kan få til gjennom samarbeid.

Jeg har vært med på å skreddersy og gjøre uterom mer demokratiske ved å jobbe tett med aktører i alt fra Haugesund til Times Square.

Jeg har vært med på å samarbeide med politisk aktive fra hele Norge om å gjenoppbygge Utøya til det demokratiske arnestedet det har vært, og alltid skal være. Nå mer enn noen gang.

Jeg har møtt private og offentlige bedrifter som ser at de gjennom å samarbeide kan få til mye mer enn de klarer på egen kjøl.

Og som helseminister er det åpenbart for meg at for å lykkes med prosjekter i en så tung og stor sektor som helse og omsorg, er man nødt til å samarbeide.

Gang på gang har jeg fått det bevist. I næringsliv som i politikk.

At nøkkelen ligger i å finne fellesskap der det er mulig.

At det er mer som forener oss enn som splitter oss.

At ingen, ingen kjære venner, kan marsjere i takt på egen hånd.

Vi kan godt ha så ambisiøse mål frem mot 2030 som vi bare vil, men uten fellesskap eller flere som drar i samme retning, vil vi ikke lykkes.

Verken med å få ned ventetidene i vår felles helsetjeneste, verken med å nå klimamålene, verken med å sikre befolkningens trygghet og sikkerhet, eller andre utfordringer i en uforutsigbar verden.

Vi lever i et lite land, øverst på jordkloden, nesten på Nordpolen.

Landet vårt er langstrakt og krøkkete, og vi bor på de mest forunderlige plasser.

Vi bor på øyer i vest, langs Mjøsas bredd, i tjukkeste Oslo og langs grensene i nord.

Men dere, tenk på alt vi har oppnådd i vårt nasjonale fellesskap.

Vi har polfarere og poeter.

Nobelprisvinnere i medisin og litteratur.

Vi har NATO-ledere, Eurovision-vinnere, Sigrid og Jan Egeland.

Det er typisk norsk å være god, men det er også typisk norsk å ikke snakke for høyt om det.

Men, kjære venner, i dag vil jeg snakke litt høyt om det. Fordi jeg er sosialdemokrat i hjertet.

Og jeg vil snakke høyt om New York Times-journalisten som de siste ukene har vært i Norge for å forstå hvordan vi har blitt så gode i idrett, for så å forstå at det blant annet handler om vårt grasrotsystem. Altså Karoline Grøvdal fra IK Tjalve, Warholm fra Dimna, deres bakgrunn, selve bredden. Det er bredden som utgjør grunnlaget for toppen.

Og det er her jeg mener friheten kommer inn i bildet.

Tenk da vi innførte Lånekassen; det som gjorde det mulig for hvem som helst å bli hva som helst, uavhengig av om foreldrene dine er bønder på Vestlandet, ingeniører fra Trondheim eller akkurat har ankommet fra et helt annet kontinent.

Tenk på ordningene som tar vare på oss hvis vi blir syke. Enten om det er for en kort periode, eller for noe så alvorlig som et liv som ufør.

Tenk på ordningene som gjør at vi kan ha permisjon sammen med barna våre, se dem vokse, ta sine første steg og si «mamma», uten å være avhengig av om arbeidsgiveren er «snill» eller ikke.

Tenk på at vi alle sammen bidrar til den samme statskassa for at så få som mulig skal havne skikkelig utenfor – og for at vi også skal være der for dem som gjør det.

Min bestefar sa til meg at «vi stadig må gjøre vårt til at det samfunnet vi og etterkommerne skal leve i, må gjøres bedre». Det forsøker jeg å leve etter.

For i det sikkerhetsnettet, i den tankegangen, i det usynlige fellesskapet, der mener jeg vår frihet ligger.

Derfor vil jeg nå bruke litt tid på å reflektere rundt nettopp frihet, og hvordan jeg mener det og fellesskap henger uløselig sammen.

Ofte forbindes frihet med den siden av politikken jeg ikke representerer. Det mener jeg er grunnleggende feil.

Frihet er et omfattende begrep, og litt for ofte forenkler vi det til å handle om «frihet fra».

Frihet fra staten, frihet fra skatt, frihet fra inngripen.

Men kjære venner, frihet og privatisering er ikke det samme.

For meg ligger nøkkelen til frihet i velferdsstaten, og den frihetstankegangen handler om to ting.

Det første er det filosofen Isaiah Berlin har omtalt som at: «Ulvens frihet ofte betyr sauens død».

Det blir kanskje litt utilitaristisk, men poenget er at frihet må handle om en balanse mellom friheten som sådan, og dets implikasjoner for andre.

Fordi det er sånn, dere, at enkelte friheter fører til at flere muligheter går tapt.

Tenk under korona. Hvor mange eldre, og andre med underliggende sykdommer, isolerte seg i frykt for å møte mennesker med smitte.

Eller hvis vi snur på det. Hvordan det å bruke munnbind, holde avstand, rett og slett begrense sin egen frihet, ga mange flere muligheten til fortsatt å være en del av samfunnet.

Sosialdemokrati for meg handler om å gi flest mulig mennesker så mange muligheter som mulig – selv om det innebærer enkelte begrensninger.

Det er derfor vi har en velferdsstat. Det er derfor vi har et sikkerhetsnett.

Frihet til handler også om frihet fra, men da tenker jeg ikke på stat, skatt eller inngripen.

Men om hvordan velferdsstaten og sosialdemokratiet handler om frihet fra arbeidsledighet, frihet fra sykdom, frihet fra lavinntekt.

Trygghet og frihet gir muligheter. Det er regjeringens prosjekt.

Det er grunnen til at jeg nå har lansert Ventetidsløftet som helse- og omsorgsminister.

Dere har sikkert hørt om Ventetidsløftet. Det prosjektet handler ikke om at den sosialdemokratiske politikken «beveger oss mot høyre».

Eller fordi vi helt ute av det blå er store tilhengere av private tjenester. Det handler ikke om at helse skal bli big business.

Nei, dere. Ventetidsløftet handler om at vår felles helsetjeneste skal være den aller beste forsikringen det er mulig å ha. Slik at de private helseforsikringene ikke vil være nødvendige. Slik at et todelt helsevesen ikke gir mening.

Skal vi lykkes med det må vi ta i bruk alle gode krefter, alle varme hender, alle som ønsker å bidra. Fordi faktum er at vi blir færre fagfolk per pasient.

Faktum er at vi frem mot 2030, og i tiårene etter det, får en økende andel eldre.

Det er allerede tre og et halvt år siden vi passerte én million pensjonister i Norge. Vi har to generasjoner eldre samtidig.

Da må vi ha en felles helsetjeneste som er i stand til å gi folk helsehjelpen de behøver, når de trenger det mest – og et samarbeid med alle gode krefter som ønsker å bidra, kommer til å være avgjørende for å lykkes med det.

Det viktigste er at det skjer i offentlig regi, at det er det offentliges initiativ og at det er offentlig finansiert.

Fordi det handler helt konkret om at vi nå gjør alt som står i vår makt for å redusere ventetidene. Og overordnet handler det om frihet og trygghet.

Trygghet i at du er fri til å gjøre hva du vil, fordi hvis noe skulle skje, så er vår felles helsetjeneste der.

At folk i Norge skal ha god helsehjelp av høy kvalitet når de trenger det, er min hovedoppgave som helse- og omsorgsminister.

Det er dét som er frihet.

Det gir mange flere mennesker reell frihet, enn alternativet om å ha et todelt helsevesen hvor enkelte har «friheten» til å kjøpe seg en plass lenger frem i køen.

Og det er sånn jeg mener frihet og fellesskap henger sammen.

Ja, kjære venner. Det er mange spennende innledere her i dag, og som jeg nevnte i starten så er en del parametere dystre.

Det er det helt grunnleggende at vi tar innover oss. Ingen klarer å løse problemer med øynene igjen.

Derfor er det viktig at vi har konferanser og møteplasser som dette, sånn at vi kan diskutere hvilke utfordringer vi står overfor, og ikke minst hvordan vi kan løse dem.

Men selv om enkelte piler peker i feil vei, så vil jeg avslutningsvis trekke fram en av mine favorittpoeter.

Jeg er fra Haugesund, og én av våre store var Kolbein Falkeid – dere vet, han som populært er kjent for å ha skrevet sammen med Vamp.

Vel, Falkeid gjorde mye annet enn det – og i et dikt har han skrevet: «det er morgen igjen, vesle håp, og verden frotterer seg med nyvasket solskinn».

Grunnen til at jeg trekker frem akkurat det sitatet, er fordi vi ikke må miste håpet.

Det er lett å bli motløs, ja, nesten apatisk hvis man tenker på utviklingen siden historiens slutt i 1992.

Men vi må ikke miste håpet, eller troen på fellesskapet.

Uten å bli helt Hans Rosling så er det viktig å minne oss på hva vi har fått til i fellesskap, slik at vi også har troen på det vi skal få til fremover.

I 1990 levde mer enn én tredel av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. I 2022 var tallet litt over 8 prosent.

I 1990 var 3 av 10 mennesker i verden analfabeter. Nå nærmer det seg å være 1 av 10.

Vi har så å si utryddet polio. Vi har gjort enorme medisinske fremskritt.

Og lærdommen i dag, min drivkraft, og det jeg ønsker at dere tar med dere, er vissheten om at ingen enkeltperson kan redde verden alene.

Alle de store endringene, de største milepælene, har kun vært mulig fordi vi har samarbeidet.

Det er vår kollektive kraft som driver endring.

Vi står overfor store utfordringer, både her hjemme og internasjonalt.

Men jeg mener vi er beredt til møte dem. At vi har fått til store ting før, og kan få til store ting igjen.

Jeg har troen på fellesskapet vårt. På velferdsstaten som gjør at den sterkeste ryggen bærer den tyngste ryggsekken, når vi går sammen mot 2030.

For selv om utfordringene er mange og store, så har vi aldri vært friskere, rikere, høyere utdannet og mangfoldig enn vi er i dag.

I det mangfoldet ligger den norske velferdsstatens styrke.

Kjære venner,

Vi går mot fremtiden med kunnskapen som instrument, og overbevisningen som drivkraft.

Det sa Olof Palme, og det er kanskje enda mer relevant i dag.

Søk fellesskap, for der ligger også friheten.

Søk løsninger som gir flest mulig mennesker, så mange muligheter som mulig.

Sammen utgjør vi samfunn. Sammen får vi til endring.

Vi må fortsette å kjempe for demokratiet vi representerer og setter så høyt.

Vi må fortsette å ta kampen for verdiene vi står for.

For hvis ikke vi, hvem andre?

For hvis ikke nå, hva er alternativet?

«Det er morgen igjen, vesle håp.»

Takk for oppmerksomheten.