Helsesektoren i et beredskapsperspektiv

Sjekkes mot fremføring

Kjære venner, det er veldig hyggelig å se dere. Først av alt vil jeg berømme dere for å ta opp viktig tematikk i dag: «Kriminalomsorg og beredskap».

Dette er, dessverre, vil jeg legge til, et viktigere tema enn på lenge. Både nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen tar dette på største alvor, det vet dere. Mange av dere hørte sikkert sjefen min løfte det på landsstyremøtet.

At når noen bryter loven skal det få konsekvenser. At vi gjennomfører en historisk utbygging av norsk politi, og intensiverer kampen mot gjengledere og bakmenn.

Vi bruker penger på å forebygge, forhindre og å forsterke og forbedre. Også når det gjelder Forsvaret.

Rekordbevilgninger for å trygge Norge. Flere folk, nye kapasiteter.

I dag er jeg bedt om å snakke om helseberedskap, og helsesektoren i et beredskapsperspektiv. Det er jeg glad for at jeg har blitt spurt om, fordi også dette er viktigere enn på lenge.

Jeg var fem år gammel da Fukuyama skrev om historiens slutt tidlig på 90-tallet. Poenget hans da var at det liberale demokratiet hadde vunnet. At vi som verdenssamfunn hadde «løst» utfordringene.

Ikke forstått som at vi aldri mer skulle møte nye eller andre utfordringer, men at det liberale demokratiet som styringsform, med sine verdier og sitt system, hadde vunnet frem for alltid.

Fukuyama hevdet at vi ikke lenger skulle trenge å bekymre oss for det systemiske eller strukturelle. At Berlinmurens fall var det endelige tegnet på demokratiets seier.

Kjære venner, sånn ble det ikke.

Det er bare å se noen år i bakspeilet, så kan vi nikke til det. Det er snart to og et halvt år siden Russland invaderte Ukraina.

Fortsatt behandler norske fagfolk krigsskadde fra Ukraina på jevnlig basis. Og vi tar imot pasienter som opplever utenkelige lidelser på Gaza.

Vi har vært gjennom en pandemi.

Tidligere i dag lanserte jeg regjeringens nye strategi for antimikrobiell resistens – som WHO og EU lister opp som én av de store truslene vi står overfor.

Det er en svært viktig strategi for vår beredskap, fordi vi må iverksette effektive tiltak.

Konsekvensene av mangel på behandlingsmuligheter mot smittsomme sykdommer er svært alvorlige.

Og utfordringsbildet for vår beredskap er bredere enn som så:

Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

Det er krig i Europa. Atomberedskapen er aktualisert. Demokrati og menneskerettigheter er under press.

Den rettsbaserte verdensorden som har tjent Norge og norske interesser siden andre verdenskrig, utfordres.

Trusselbildet mot kritisk infrastruktur øker. Det samme gjør bruken av sammensatte trusler.

Land og aktører søker å utnytte sårbarheter i Norge til egen vinning. Cyberaktivitet, desinformasjon og menneskelig påvirkning brukes systematisk i dette bildet.

Klimatiske endringer legger også rammer for helseberedskapen. Globalt vil klimaendringer gi mer ekstremvær.

Det vil igjen påvirke global matvareproduksjon og dermed kunne medføre matmangel og påvirke vanntilgang, konfliktnivå, migrasjonsstrømmer og utbredelse av smittsomme sykdommer.

Folkens, vi må være forberedt på å håndtere kriser som følge av klimaendringer.

I tillegg står vi overfor store demografiske endringer i årene som kommer. Endringer i befolkningssammensetningen og bosetting vil gi store utfordringer for helse- og omsorgstjenesten og påvirke helseberedskapen.

Vi vet også at økende grad av avhengigheter preger samfunnet. Det gjelder både mellom og innad i sektorer.

Norge er et høyt digitalisert land. Verdikjedene er lange og til dels uoversiktlige.

Dette stiller krav til høy bevissthet om hvilke verdier og funksjoner som må fungere, og stor grad av tilpasningsevne. Det innebærer at helse- og omsorgssektoren må ta hensyn til avhengigheter, kompleksitet, kritikalitet og helhet i større grad enn tidligere.

For å kunne levere gode helse- og omsorgstjenester er sektoren avhengig av en rekke enkeltelementer. Det inkluderer trygg vann- og matforsyning, IKT-tjenester og en fungerende strøm- og ekom-infrastruktur.

Venner, jeg sier ikke dette for å skremme, men det er realiteten. Og i dette rom tenkte jeg at jeg skulle fortelle dere hvordan regjeringen jobber med dette sett fra et helseperspektiv.

Det er under et år siden regjeringen la frem Norges aller første Helseberedskapsmelding. Og den har det vært veldig viktig for meg å følge opp.

Primært er det seks risikoområder som krever spesiell oppmerksomhet fra oss i årene som kommer.

Det gjelder:

• Sammensatte trusler og krig,
• Digitale trusler og sårbarheter
• Forsyningssikkerhet med vekt på tilgang til medisinske mottiltak
• Pandemi og smittevern
• Trygg vannforsyning, og
• Atomhendelser som kan true liv og helse

Så er det viktig å si at vi har en av verdens beste og mest velfungerende helsetjenester med fagfolk i verdensklasse. Som gir oss trygghet og helsehjelp etter behov over hele landet og døgnet rundt.

Det er også derfor jeg har lansert det store Ventetidsløftet, fordi hvis vi fortsatt skal ha en av verdens beste og mest velfungerende helsetjenester, så må velferdsstaten være førstevalget. Da vi må fornye, forbedre og forsterke fellesskapet.

Jeg mener at når vi opplever at verden blir mer polarisert, når desinformasjon er en reell trussel og verdensbildet blir stadig mer fragmentert for hver og én av oss – så er det selve lakmustesten.

Fordi ventetidene har, for veldig mange nordmenn, blitt symbolet på usikkerhet. Når de øker, øker usikkerheten. Og da vil de som kan kjøpe seg ut av usikkerheten, velge å gjøre det.

Min viktigste jobb som helse- og omsorgsminister er å sikre at mennesker i hele vårt langstrakte land skal være trygge på at de får helsehjelp av god kvalitet der de bor, når de trenger det. Og da må vår felles helsetjeneste, vår velferdsstat, være den beste forsikringen du kan ha.

Det er også avgjørende når det kommer til beredskap. Fordi det er tryggheten i hverdagen som også er vår trygghet i kriser.

Vi har et sterkt fellesskap som binder oss sammen. Vi har en befolkning som har tillit til at myndighetene vil det beste.

Men hvis vi, om enn bare for en stakket stund, tar den tilliten, eller det fellesskapet, for gitt – da, mine venner, begynner den snøballen å rulle raskt.

Det bekymrer jeg meg for. Men utgangspunktet er godt.

Vi har god helseberedskap. Men det bereder også grunner for at vi både kan og må bli bedre.

Fordi i tillegg til eksterne trusler, så vil utfordringer med demografi og tilgang på fagfolk også utfordre vår felles beredskap.

Derfor handler et av beredskapsgrepene som regjeringen gjennomfører om å øke evnen til fleksibilitet og omstilling.

Det betyr at vi:

• Skaffer oss bedre oversikt over personellressurser, og bruker ressursene der behovet er størst.
• Bruker rett kompetanse på rett plass
• Har systemer for hvordan vi omdisponerer ressurser når det er nødvendig, og at vi
• Raskt og systematisk kan mobilisere reservepersonell som for eksempel studenter, pensjonister eller frivilligheten.

Trygghet i hverdagen er trygghet i kriser.

God krisehåndtering handler om å være gode i det daglige, og øve jevnlig.

Dette får jeg ikke understreket nok – kjære venner, det er i hverdagen vi legger grunnlaget for god helseberedskap.

Fordi vi vet ikke helt hva eller når, men kriser vil komme. Og spesielt helsekriser forholder seg ikke til landegrenser.

Derfor er det helt avgjørende at vi styrker det internasjonale samarbeidet.

Pandemien lærte oss hvor sårbare Norge er i en situasjon hvor markedene slutter å fungere.

Hvor sårbare vi er når det er mangel på smittevernutstyr, eller mangel på vaksiner.

Når vi snakker om vår nasjonale helseberedskap, så er internasjonalt samarbeid en sentral del av det.

Vi kom oss gjennom koronapandemien. Men vi tar også med oss erfaringer.

Derfor styrker regjeringa det internasjonale samarbeidet. Det skal ikke, og kan ikke, være tilfeldigheter som avgjør vår beredskap.

Derfor har vi jobbet en stund for å få på plass en forpliktende avtale om deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Og vårt mål er at vi skal delta på så like vilkår som EUs medlemsland som mulig.

I det arbeidet gjør vi fremskritt. Det er bra, det er nyttig og det er viktig for vår felles beredskap.

Som en klok dame en gang sa: alt henger sammen med alt. Det er spesielt viktig innenfor beredskapstenkning.

Vi må forstå og identifisere styrker og svakheter i de lokale, regionale, nasjonale og internasjonale leddene – og ikke minst må vi se dem i sammenheng.

Beredskap er ikke en statisk størrelse. Det er noe som må opprettholdes, utvikles, forbedres og fornyes.

Det er et kontinuerlig arbeid som både handler om å være beredt på det uforberedte.

Derfor er jeg også veldig interessert i hva dere tenker, og å få en diskusjon med dere. Det er svært nyttig for vår felles helseberedskap. Det er i hverdagen vi må øve.

Tusen takk for oppmerksomheten – og fyr løs!