Det angår oss alle

Det heter at det personlige er politisk.

Og la meg begynne med å si, på den dag som denne:

For meg er dette politisk, men også dypt personlig.

I 2001 ble Benjamin Hermansen forfulgt og drept av høyreekstremister en sen kveld i nabolaget der jeg vokste opp.

Fordi han hadde brun hud.

I 2011 var jeg på AUFs sommerleir da vi ble angrepet av en høyreekstremist som drepte 69 barn, unge og voksne, og skadet mange flere for livet.

Samme dag ble regjeringskvartalet bombet.

Åtte mennesker mista livet – flere av dem på jobb for demokratiet.

Målet var å ramme AUF og Arbeiderpartiet.

Fordi vi trodde – og tror – på mangfold og toleranse.

Resultatet var at et helt land, og et helt folk ble rammet.

Tusenvis av mennesker satt igjen uten en sønn, en datter, venninne, mamma, pappa eller kjæreste.

I 2021 ble mennesker drept og skadet her i Oslo av en islamsk ekstremist. 

Fordi de feiret fargerik kjærlighet under regnebueflaggene en varm og vakker natt i juni.

Det var villet vold.

Det var planlagte drap.

Det var terror utført av ekstremister som rangerer mennesker etter hvordan de ser ut – hva de mener – og hvem de elsker. 

De tok liv og de ødela liv.

De tok tryggheten fra mange flere, og spesielt de som så deler av seg selv og egen identitet i ofrene

Ulikhet bidrar til utenforskap. Utenforskap bidrar til radikalisering.

Ekstremismekommisjonen slår fast at de som har utført terrorhandlinger i Norge har falt tidlig utenfor samfunnet og fellesskapet, og hatt liten makt over eget liv.

De har lett etter andre fellesskap – mange har funnet dem på nettet.

Vi snakker ofte om de mørke krokene på internett.

Men, la oss aldri falle for fristelsen å tro at dette er små avsidesliggende kroker.

Det er store rom som det er lett å finne.

Her kan du finne noen å hate og noen å hate sammen med.

Her kan hat bli til prat om å skade og drepe.

Her kan prat om å skade og drepe bli til planer om å gjøre nettopp det.

Jeg mener at kampen mot terror og ekstremisme må føres gjennom praktisk politikk som gir alle mennesker muligheter, makt over egne liv og en plass i våre fellesskap.

Det er den beste motgiften mot radikalisering og ekstremisme – enten den kommer fra ytre høyre, ytre venstre eller andre steder.

Vi kan ikke gardere oss fullt ut mot terror og ekstremisme.

Men vi må gjøre rekrutteringsgrunnlaget så lite som mulig.

Ekstremismekommisjonen slår fast at vi må ha strukturer – et sikkerhetsnett – som fanger opp dem som faller på utsida og er i ferd med å bli radikalisert.

Og i en velferdsstat som vår har vi jo sikkerhetsnett.

Men til dette fungerer ikke sikkerhetsnettet vårt godt nok.

Kommisjonen har gått gjennom 20 saker.

I samtlige av dem var det tydelige tegn på at noe var galt.

Men ingen av dem som var i ferd med å bli radikalisert ble stoppet.

22. juli-kommisjonen skrev at «22 juli var historien om ressursene som ikke fant hverandre»

Ekstremismekommisjonen forteller oss egentlig at erfaringene vi har gjort oss med ekstrem terror og vold, ikke har gjort oss bedre til å sørge for at de forebyggende ressursene klarer å finne hverandre.

Viktige opplysninger blir ikke delt på tvers av tjenestene.

Samarbeidet mellom sektorer fungerer ikke på grunn av barrierer i organiseringen.

Læreren, barnevernspedagogen og helsesykepleieren som blir bekymret for en ungdom vet ikke hvor de kan henvende seg.

Det mangler rutiner for hva som kan gjøres.

Det mangler et nettverk som kan gjøre det.

Ekstremismekommisjonen kommer med flere anbefalinger om hva vi kan gjøre.

De skal vi lese nøye.

For det er åpenbart at vi må gjøre noe.

Å forebygge og bekjempe terror er først og fremst myndighetenes ansvar.

Men det er ikke et ansvar som bare hører hjemme hos politiet, politikerne og det offentlige tjenesteapparatet.

Det er også et ansvar vi har som fellesskap og enkeltmennesker.

Etter terrorangrepet i 2019 – der Al-Noor-moskeen angrepet og 17 år gamle Johanne drept – forbedret moskeen sikkerheten i frykt for nye angrep.

Men de gjorde mer enn å sikre bygningene.

De forbedret også sikkerheten ved å bygge opp et eget senter der unge kan lære om radikalisering og ekstremisme.

Ekstremismekommisjonen peker i samme retning.

Kommisjonen råder oss til å bygge musklene i demokratiet.

Ved at de som har opplevd terror snakker om det – og blir lyttet til. 

Ved at vi står opp mot hat og konspirasjonsteorier.

Ved at vi identifiserer kreftene som går til angrep på verdiene våre og felleskapet vårt.

Det finnes ingen evigvarende vaksine mot ekstremisme.

Terror er ikke noe som skjedde.

De siste 13 årene har 80 personer blitt drept av målrettede terrorangrep i Norge, avlet frem av ekstreme holdninger.

Flere kan komme.

Vi skal – vi kan – og vi må – gjøre noe med dette.

Like etter 22 juli samlet folk seg på gater og torg over hele Norge.

200.000 mennesker sto tett i tett på Rådhusplassen i Oslo.

På nært hold, så de små og sårbare ut.

Men mange vil kanskje huske bildene av folkemengden ovenfra.

Den så nesten ut som en enorm fugleflokk som fløy i felles formasjon for å beskytte seg selv mot angrep.

Ovenfra så folkemengden ut som en mektig kjempe.

Stor, sterk og stødig.

Denne kjempen kan bekjempe terror.

Dette fellesskapet kan beskytte verdiene vi setter så høyt.

Verdiene som handler om at alle mennesker er like mye verdt,

uansett hvordan de ser ut – hva de mener – og hvem de elsker.

Verdiene som handler om at alle mennesker skal kunne leve frie og trygge liv.   

I nabolagene våre.

I bygningene der vi jobber og på sommerleirene der vi samles.  

I de varme og vakre nettene i juni.

Det er ikke bare meg dette er personlig for.

Det angår oss alle.